NAVE
Det er kommet et nytt begrep inn i samfunnsdebatten. Et nytt verb inn i norsk ordbok.
Å nave.
Det betyr å motta penger fra NAV. Antakelig må man legge til, at man naver når man kunne ha jobbet.

En ung mann ved navn Vegard Skjervheim skrev en kronikk i Dagbladet for et par måneder siden. Den lød tittelen: En trygdesnylters bekjennelser. Der innrømmer at han til tross for mye godt i bagasjen ikke klarer å livnære seg selv. Han sier at dessverre ble forventningene for høye i møte med realitetenes begrensninger.
Det ble et realt mageplask.
… og nå går hverdagen hans ut på å kjenne etter hvilke humør som dominerer sinnstiltanden, mens han ”naver”.

Mange undrer seg om det er for enkelt å ty til NAV, og at det som egentlig var ment å være en hjelp medfører økte vansker- for en viss gruppe. De unge, med lettere psykiske vansker. De med høye forventninger til å realisere seg selv og som merker en diskrepans mellom realitet og drømmer.

Noen spør seg, har vi skapt en generasjon-meg, som ikke er utrustet med tålmodighet og tro på hardt arbeid? En generasjon som ikke er innstilt på rutinedager og vanskelige dager?

Bør vi gi barna en vanskeligere oppvekst for å vokse mer?
En av fjorårets mye omtalte og debatterte bøker var “Battle Hymn of the Tiger Mother” av Amy Chua. Amy Chua bor i USA, men har etnisk opprinnelse fra Kina.
Hun har selv nådd langt, er professor i jus på et av de mest anerkjente universtitetene i USA. Hun verdsettter høye ambisjoner, en akademisk karriere, og å utvikle sine evner og bruke dem.
Hun mener at hun ser et skille mellom oppdragerstilen i “vestlige land” og tradisjonell kinesisk oppdragelsekultur, og mener at vi har noe å lære fra dem. Hun mener amerikanerne duller og «curler», og pakker både puter og bomull under barnas armer. Forfatteren sier at hennes strenghet som mor har gitt barna muligheter til å stole på egne evner, til å søke opp og frem og øke deres prestasjoner. Hun har vært en tigermamma!

Unni Lindell sier i et portrettintervju i DN at det vanskelige følelsesmessige klimaet i barndomshjemmet skulle vise seg å bli nøkkelen til alt. «Hvis du ikke har noe bagasje, hva skal du skrive om da?» sier forfatterdronningen.
Vil ikke til psykolog: Hun sier at hun vel har en del å bearbeide, men har valgt ikke å gå til psykolog. Hun vil rett og slett ikke rydde opp i sitt indre. Uroen er verdifull for skrivingen. Hun velger å bruke den urolige bagasjen til å skape.

Isabel Allende, en annen sterk forfatter, sier at barn ikke bør ha det for godt. Barn vokser på smertefulle opplevelser, sier hun.

Samtidig vektlegger de begge at barn trenger trygghet, trygge voksne, og at det er det beste foreldre kan gi dem.

Jens Bjørneboe skal ha ytret noe lignende om motgangen. Han ville ha sin uro i fred. Det var kraft i den. Ingen skulle behandle vekk den.

Gjør motgang mennesker sterkere og mer skapende?
Livet byr naturlig på mange utfordringer. Selv om vi lever tryggere enn zebraen på savannen, er også mennesker i en kamp. Om trygghet, tilhørighet, behov og moral.

Det er ingenting enkelt ved noens menneskeliv. Alle møter motgang. Intet hjem er uten sorg eller smerte. Den kan være taus, skjøvet under teppet eller oppe i dagen. Livet er forgjengelig, selv for de rike, og vi mister alle noen vi er glad i.

Der jeg mener at vi har litt å lære er at vi trenger å være tydelige voksne om at ting ikke kommer gratis, om at det er viktig med hard jobbing og selvstendighet. Det blir skivebom å gi unge tro på at de kan bli hva de vil, at alle er spesielle, at alle har store talenter. Det er å gi barna en tro på at de kan jobbe med hva de måtte ønske. Grafisk design, mote, musikk, teater, skriving, modell, fotografering. Hva det måtte være.

Det viktigste med en jobb er vel i bunn og grunn, hvis vi skal stikke fingeren i jorda, å tjene penger til mat, bo, leve. Deretter er det et viktig gode å gjøre noe som er givende for en, som er i tråd med evner og som gir mening. Det å gi ungdommer en erfaring med at lommeboken ikke er uendelig, og at penger jobbes hardt for- det bør snakkes om. Og man kan aldri snakke for mye med barna sine om livets utfordringer. Kjærlighet er ikke nok, drømmer er ikke nok- arbeid må til. Og som mange arbeidstakere erfarer; utfordringer i arbeidshverdagen er givende og stimulerende!

Sykeliggjøring av følelseslivet?
Det er vanligere og vanligere å ønske psykologbehandling. Det er en anerkjennelse til alle oss som driver med mental og følelsesmessig utvikling og vekst. Psyken er tatt på alvor, ikke som kroppens underdog, men som medsjåfør.
Imidlertid stiller jeg meg spørsmålet om hvilke forventninger som ligger i psykologbehandling, i tråd med forventninger til livet. Om de er for store, på begge områder.

Folk står gjerne i kø, månede etter månede for psykologbehandling i det offentlige, selv de med store ressurser.
Det er et økt press på inntak i det offentlige. Ikke nok folk. Ikke nok stillinger.
I Norge er vi i en særstilling på hva vi ønsker at det offentlige helsevesen skal gjøre for oss.
Mens det punges ut med 1200 kr for vesken og 2000 for buksen, er 800 kr for psykologtime i meste laget. Også her kommer det inn at en skal få et tilbud, som ikke krever så mye av personen selv.

Både foreldre og unge voksne kommer til å bli misfornøyde hvis de har forventninger om at psykologen skal ordne opp i alle vansker. Menneskelivet vil fortsatt være fullt av store utfordringer, selv etter at søvnen er kommet mer på plass. Selv etter at psykologen har mentalisert sammen med deg. Har vært med på å redusere frykt for å snakke i forsamlinger. Du vil ikke bli et lykkelig menneske- dag etter dag. Men kanskje fått en større trygghet på å håndtere relasjoner, arbeidsliv og ansvar.

Arbeidslivet er viktig- å nave er ikke det
Steve Jobs sa: ”Jobben din fyller en veldig stor del av livet, og den eneste måten du virkelig kan bli lykkelig er hvis du gjør det du mener er en bra jobb. Og den eneste måten du kan gjøre en bra jobb på, er hvis du elsker det du gjør. Har du ikke funnet det enda, fortsett å lete. Ikke fall til ro.”

Det er nydelig å høre et menneske som har elsket jobben sin. Han var heldig. Dyktig. Hardt arbeidende. Men at det kan generaliseres til at vi alle kan ha det slik, at vi elsker vår jobb, kan være et problem. I noen faser av livet vil det være vanskelig å gi full guffe på jobb, lange dager og spennende karriere. Småbarna hjemme trenger sine foreldre, og det er en kabal å få det hele til å gå sånn passe opp. Jeg vil tørre å hevde at mange ikke elsker sin jobb. Å fortsette å lete er fint, men ikke på den måten at man slutter å jobbe der man er. Å nave i mellomtiden var neppe det Jobs så for seg heller.

Faktisk har svært mange studier konkludert med at det å være utenfor arbeidslivet over en lenger periode øker forekomst av psykiske lidelser. Lettere psykiske lidelser forverres. Lite blir bedre av hvile og tilbaketrekking. Også for mennesker med alvorlige psykiske lidelser øker forekomst av tilleggsdiagnoser dersom de mottar uføretrygd. Trygd kan være konstruktivt hvis det kombineres med tiltak, men her er det jo et spørsmål om NAVs kapasitet, byråkratiets tidskrevende sannhet, og individets vilje til å bli med på det.
Unge mennesker på trygd, uansett type trygd står i fare for å falle utenfor samfunnet. Ensomheten øker. Sosial angst øker. Depresjon øker. Såpass mye vet vi.

Det er ingenting som kommer gratis i livet. Life is hard and than you die 😉 Så det gjelder å finne sine styrker, og satse på en trygg hest og deretter bygge seg opp i det små og se om man faktisk kan leve av sin hobby. Noen gjør jo det.

Les også:
Hvorfor ikke være tigermamma