Kategoriarkiv: Oppdragelse

Aksept, Barndom, Oppdragelse, Ord

Grensesetting – men samtidig ta hensyn til andres behov. Dobbeltkommunikasjon?

4 kommentarer

Mange ungdommer strever med å sette grenser for seg selv og sin kropp.
Strever med å si nei til kysset det ikke vil ha.
Si fra at sjåføren ikke må kjøre for fort.
Stoppe å drikke før de andre.
Tørre si at man er lei seg og ikke har det bra.
Sette grenser og være komfortabel med autonomi.

Vi ønsker å lære barn og ungdom å sette grenser for seg selv
At de lærer å respektere seg selv, sine meninger, sine følelser og sin kropp.
At de ser når noen vil påvirke dem til noe – og at de evner å si nei.
Vi ønsker også at de evner å respektere andre, sette seg selv til side, og være vennlig til tross for en eventuell dårlig dag.

Når begynner denne treningen på å kjenne egne behov og grenser?
Begynner det når man er 13 år?
20 år?
3 år?

Toleranse for barnas behov – legger grunnlaget for ungdommens styrke i sin stemme?
I vår daglige kontakt med barna våre viser vi om deres stemme er verd å lytte etter.
Godtar vi deres spekter av følelser? Godtar vi vårt eget følelsesliv?

Et barn kan bli slitent og surt.
Det kan en voksen også.
Et barn kan bli presset til å være blid, selv om det er trist.
Det er voksne eksperter på.
Et barn som smiler på et bilde, betyr ikke et lykkelig barn.
Så er det med en voksen.
Et sint barn er et barn med frustrasjon, en naturlig følelse som dukker opp når noe er utfordrende, når noen har vært slemme mot deg, eller når du er kjempesliten.
Sånn er det for voksne.
Barn liker ikke å bli kommandert.
Ikke voksne heller.
Barn liker ikke å klemme andre på kommando.
Sånn er det med voksne også.

Hyggelig å være hyggelig
Personlig syns jeg det er så hyggelig når mine små er glade og hyggelige:-)
Søte og snille. Jeg blir i godt humør av det, og ønsker mere av det.
Jeg forsterker det forhåpentligvis, for det er fine kvaliteter.
Men… det er jo like mye av andre følelser hos et menneske. Det er lov å være lei,
sint, frustrert og sliten. Det kan ikke gå utover andre hensynsløst selvfølgelig,
men det kan møtes på en aksepterende måte av andre, at det er lov å ikke smile og neie og bukke og klappe.

Små barn roper: Nei, jeg vil ikke…
Ordene kommer lett som bare det.
Rett fra levra, om du vil.
Intet filter er skapt…. ennå.
Filteret mellom det du føler og det du uttrykker.
Før kompleksiteten kommer inn.
Før du kan det å ta hensyn til andres følelser.

Jeg tør si det så sterkt som at barn med sunne relasjoner og sunn oppvekst kan si: «nei, jeg vil ikke». Barn født under miljø med preg av omsorgssvikt lærer veldig tidlig at det ikke er plass til et «nei». De kan bli stille og samtykkende. Unngår å skape mer trøbbel enn allerede er. Undertrykker. Blir fremmed i sitt eget skall. Sier «ja» fordi det forventes, og vet egentlig ikke helt hva egne behov og meninger er….

På samme måte som «et falsk selv» kan utvikles – så kan et veldig sint barn streve med noe av samme dynamikk. Det er vanskelig å sette grenser og oppleve en god regulering.

Jeg vil ikke gi deg en klem, sa barnet
Jo… gjør det vennen min, for bestemors skyld, sier den voksne (tydelig brydd).
Barnet gir motvillig bort en klem. Preget av sterk ambivalens. Han hadde jo sagt nei. Men far overprøvde det. Skammet seg tydeligvis. Han burde visst ikke følt det. Han burde ha sagt ja. Selv om han ville si nei. Ressonerer gutten.

Hmmmm…..

Dobbeltkommunikasjon
Hvorfor må barnet gi bort klemmer når det ikke vil?
Hvis vi er opptatt av at ungdommer skal klare å sette gode grenser for seg selv, ved blant annet å lære å si nei når de mener nei, for eksempel i kroppslig kontakt, da bør vi nok starte når de er små.

Dobbeltkommunikasjon omhandler det å si en ting, og mene noe annet.
Si en ting, og vise noe annet med kroppen.
Eller si en ting noen ganger, og det motsatte andre ganger.
Dobbeltkommunikasjon forvirrer.
Sårbare barn blir mer forvirret enn robuste.

Gi en klem til tante nå da….
Mang en gang har jeg selv liksom dyttet barna mine til andre, for at de skal gi sine hei- og hadetklemmer.
Eller sagt: spis opp maten, lat som det er godt hvis du ikke liker det.
Eller blitt irritert hvis de viser «negative» følelser når det ikke «passer seg».

Ydmykhet, høflighet, respekt
Det er viktig å erfare at det er hyggelig å respektere andre,
ved å si hei og hadet, si takk for gaven og maten, sånne lette hyggelige menneskelige ting.

Men det er også sånn at barnet og ungdommen, og den voksne,
kan få lov til å vise et dårlig humør. Få lov til å ha sine egne grenser for nærkontakt.
Være syk og sliten. Ikke være familiens solstråle. Ikke dele ut koser eller smile pent på bilder.

Hvis vi vil at ungdommene skal klare å være tydelige på egne grenser,
vel… da må vi nok godta at vi må lytte til barna tidligere.

Barndom, Oppdragelse

Først i køen…. på kort sikt!

4 kommentarer

Sniking i køen
Moren ser varm og ubekvem ut i køen.
Hun har en pølse i den ene hånden, coca cola i den andre.
Ingen ledig hånd til den lille.
3-åringen viser ingen takknemlighet over tivoli-billetten.
Han vil frem i køen.
Griner.
Moren vil i grunn også frem.
Det ser sånn ut.
For de måker seg frem på et vis.
Det blir noen barn som blir forbigått, og noen plasser som rykkes ufrivillig tilbake.
Mor unnskylder sønnen noen ganger, men følger villig med i stjålne øyeblikk.
Så står de raskt først og tripper.
Pølsen må fortæres i en fei, og colaboksen må settes på gjerdet.
Tom som den er, blir den raskt tatt av vinden.
For plassen i berg- og dalbane-vognen ble raskt deres.

He’s aggressive – you must be proud!
…sa de på lekeplassen i USA.
I California var det visst status å ha barn som måkte seg frem.
Barn som viser styrke og konkurransevilje.
Aggressive var liksom positivt.
Vel, det sa en kollega i hvert fall.

Til ettertanke, da vi tenderer å ligge hakk i hæl, på Amerikas forente stater.
Er det sånt som er i tiden?
At vi lærer våre barn «opp-og-frem»-mentalitet?
Først er best.
Stor er bra, da vinner du slåsskampen?

Den fundamentale attribusjonsfeil
Det kan selvfølgelig hende at jeg som observatør går i feiltolknings-fellen å tillegge kvinnen indre egenskaper basert på en enkeltstående observasjon av hennes atferd. Kanskje var hun syk, sønnen og, og kanskje blind og stum, eller veldig ute av seg – den dagen. For det er lett å dømme, og trå feil.

Men hva med barna i sklia da?
Ungen min skulle skli. Sånn barnesklie, for de små.
Men der satt det jammen noen godt ernærte 9-åringer og sperret.
De hadde pause i sklia, på lekeplassen.
Jeg spurte om de kunne flytte seg.
Det ville ikke den ene.
Han ville krabbe oppover og litt «sånn dærre».

Jeg tenkte at barn er barn.
Men der sto jammen foreldrene ja, rett ved.
Og de var tause vitner, litt smil i munnviken kunne til og med anes.

Så klart, ved direkte henvendelse om å la sklien være til deling,
så de seg nødt til sakte og rolig kommandere barnet – surt – vekk.
En god kjeftestemme til ungene sine ble til og med plustelig brukt, for å vise god moral kanskje.
Så gikk de videre, med rask vendig en militær verdig, en liten marsj til ære for oss?

Jeg liker ikke forenklinger om samfunnstrekk
Men…. jeg kan ikke annet enn å tenke på det at våre barn lærer så mye av oss.
Det er gått en stund siden Albert Bandura publiserte sin forskning om modellæring, altså at barn lærer ved å observere andre og responsen som gis. Hvis foreldre ikke viser ydmykhet, omsorg eller naturlig høflighet,
så kan vi bare ane at ikke barna gjør det.

Er ydmykhet et tegn på mislykkethet?
Vel, dersom du er redd for at ungen din ved ikke å komme først i køen,
eller være stor og sterk, ikke skal nå langt i livet – så sug på denne karamellen:

I flere studier er det vist at barn som kan utsette behov, altså vente på belønning (så som kakebit), når lenger karrieremessig i et langsiktig perspektiv. Det å kunne vente, tenke, vise tålmodighet og impulskontroll, det er en styrke. Og står ikke i veien for noen ting.

Men jaggu kan det føles sånn
…når du ser barna dine får en skulder og to foran i køen, skuldre som skulle være bak.
Skal de la seg tråkke på? Skal de være sånne som forbigås?
Da er det også greit å se at de himler med øynene, synes det er irriterende – men allikevel ikke kopierer på direkten.

God ydmykhet!

Oppdragelse, Tilknytning, Utvikling

Du er en dårlig mamma!!

2 kommentarer

Den gode mor
Det er et betent tema å snakke om mor-barn relasjonen som annet enn herlig, varm og omsorgsfull.

Først kan jeg slå fast dette:
De fleste av oss ønsker å være en god forelder!
De fleste er glad i sine barn!
De fleste gjør sitt beste!

Ikke «godt nok» foreldreskap
Vold i hjemmet.
Seksuelle overtramp
Overgrep
Psykisk trakassering
Ignorering
Avorlige depresjoner som medfører neglect
Rus og ustabilitet
Foreldre som ikke viser kjærlighet

Foreldrenes bagasje kan gjøre hjemmet utrygt.
Og respekten for den lille er hos noen svak.
Vi vil ikke se, vi lukker øynene, ser gjennom fingrene.
Christoffer-saken, … jeg sier bare det.
Stille, sier jeg det. Hvisker, så det ikke gjør så vondt.
Og med det sier jeg også så mye mer…

Den kalde mor
Men i de hjem hvor det ikke er tale om omsorgssvikt,
men hvor det allikevel er vanskelige hjemmeforhold.
Relasjonsvansker og kommunikasjonsvansker…
Der er det ofte snakk om samspillsvansker.

Tidligere, for et par generasjoner siden, hadde man ikke like mye kunnskap om genetikk.
Om medfødte psykiske lidelser. Om biologien. Om samspillet. Om psykologien.
For eksempel fikk mor «skylden» for at babyen viste avvikende trekk,
så som hos det kontaktsvake autististiske barn.
Tenk den store skyldfølelse som kom med på kjøpet, i presentasjon av en slik teori.

Det er godt at kunnskapen om mennesket er økende.
Vi er ikke kun et resultat av mor-barn relasjon.

Det kan vel hende det fins noen såkalte kalde mødre der ute, men de hadde neppe klart å skape de autistiske symptomene hos sin baby allikevel. Da er kaldheten i såfall total, også med fysisk neglekt.
Barnet, hvis mulig, vil søke andre med smil og latter.

Klart, mødrene har stor effekt på barnets indre verden,
og den senere voksne indre verden, men ikke så stor effekt.
Tross alt.

Et samspill består av flere individer
Det er etter hvert en kjensgjerning at barna er med på å prege relasjonen til sine voksne.
Likeså er det sikkert at de voksne har stor innflytelse på sine barn.

Barn er forskjellige.
Noen har medfødte syndromer som gjør samspill ekstra vanskelig.
Noen har en vanskelig start, grunnet somatiske eller psykologiske forhold.
De sosiale forholdene spiller også inn. Andre, utenfor.
Noen barn er «enklere» enn andre; med frisk kropp, mange smil og god blikkontakt.

Dette er vanskelige tema.
Og man kan lett trå feil. Krenke. Såre.

Transaksjonsteori
Nurture- or naturedebatten har stått sterk i psykologifaget.
Enkelt oversatt: hvor mye har genene å si og hvor mye har miljøet å si, for hvem individet blir.
Tvillingsstudier, eneggede versus toeggede, eneggede oppvokst fra hverandre,
adopsjonsstudier (den adopterte sammenlignet med foreldre fra oppvekstmiljø versus den genetiske arv).
Det er også studier på søsken, fordi at en ser at de kan bli svært forskjellige til tross for genetiske likheter og samme foreldrepar. «Feilvariabelen» her er at forskjellene ikke kan tilskrives gener, da hver søsken er med på å skape sine foreldre, og slik sett med sitt ulike temperament, ulik start på livet, ulike utseende – skaper sitt unike miljø.
Og foreldre rapporterer om nettopp det, at deres foreldrestil preges av hvert unike barn.
Man kan rett og slett bli en litt forskjellig «foreldre-type» til hver og ett av sine barn.

Alt dette er psykologer opptatt av når de skal forstå individitet.
Det er også nyttig for å forstå foreldretyper.
Dersom du er en bekymret mamma, kanskje du har grunn til det, at barnet bidrar.
Dersom du er en sint mamma, kanskje du merker at du er mer sint på det ene barnet- og mindre det andre?
Dersom du har problemer med å gi barnet ditt klem, at det trekker seg unna deg,
så kanskje barnet også har noe å si. Dere begge, ikke sant?

Sånn jobber jo psykologer i terapi hele tiden.
Noen vekker forskjellige ting i oss, og kunnskap om de sosiale samspill kommer godt med.
Der er man såpass nøytral, men som mamma eller pappa, er man alt annet.
Man må jo få lov til å være seg selv i møtet med barna sine.

Foreldretype: den voksnes tilknytningsstil
Jeg leste i KK at psykologen skrev at de voksnes tilknytningsstil avhenger av deres tidlige tilknytningsstil.
Og at tilknytningsstil er med å prege parforholdet, og forholdet til dine barn.
Det er viktig.
Men kun en side av sannheten.
Den andre siden av sannheten er at vi er med å prege hverandre, og at vi opptrer ikke i et vakuum.
Transaksjon.
Jeg påvirker deg, har en effekt, trykker på en knapp, du responderer, påvirker meg tilbake, og slik går spiralen.
Transaksjonen.

Selv om noen personlighetskarakteristika er faste, så er vi såpass dynamiske av natur at hva som vises i stor grad avhenger av hvilke knapper som trykkes på i de gitte relasjoner.

Til slutt vil jeg slå et slag for forebyggende arbeid.
Helsestasjonen (få gjerne inn mer samspillsfokus). Barne- og ungdomspsykiatrien med sine sped- og småbarnsteam. Sykehusene som ansetter psykolger ved premature fødsler (det vil komme i hvert fall!). Alle som jobber med tidlig tilknytning. Dere gjør en viktig jobb, for å bidra til at samspillsspiralen går i en god utvikling, i stedet for en uheldig en. Gode tidlige relasjoner er så viktig. Lykke til videre, og søk hjelp dersom samspillet er i en vond spiral. Heller tidlig enn senere. Heller før enn siden.

Bilde: Min praktisering av kengurumetoden ved for tidlig født baby. Det gikk fint med denne lille her fra 2006. Men gjett om respekten har økt for andre i samme situasjon.
Om kengurumetode har effekt ved for tidlig fødsel det er vanskelig å forske på. Veldig mye annet spiller inn.
Men det er jo verdt å forsøke, for de sårbare små.
Så godt man kan.

Motivasjon, Oppdragelse

Blodpenger

3 kommentarer

Hva er blodpenger?
Det viser til penger med blod på seg. Skitne penger.
Det referer til det å kjøpe seg fri fra en ugjerning.
Eller å skaffe seg penger på uredelig vis.

Begrepet skal visst ha en bibelsk opphav, eller er i hvert fall skildret der.
Fra den gang Judas forrådte Jesus. For en slant med sølvpenger.
Judaspenger.
Der hvor lukten av penger kan gjøre folk uetiske.
Men Judas gjorde det kanskje ikke bare for penger? Kanskje litt misunnelse med på salget?
Litt deilig å dytte den hellige kameraten ned i søla?

Motivasjonsmekanismer
Men blodpenger ble her om dagen brukt litt annerledes.
«Blodpenger», var oversskriften på avissiden som lå oppslått ved siden av frokostblandingen min.
Der sto det at det var uheldig å gi folk penger for å gi blod. Til sykehusene.
Ikke fordi det ville være uredelig på noe vis.
Men fordi det ville kunne på sikt stå i fare for å redusere antall blodgivere.

Redusere, hvis man gir dem belønning?
Ja, tenk det. Materielle belønninger har i flere studier vist seg å ikke øke den indre motivasjonen.
Snarere tvert om. Hvis utgangspunktet for å gi blod er den moralske bevissthet, den etiske overveiing, så er belønningen der allerede. Blodgiverne føler seg som gode mennesker, som en bidragsyter. Helt og fullt styrt av indre motivasjon.

Men dersom man begynner å få lønn for strevet. Vel, da kan det på sikt skje noe med motivasjonsprosessen.
De kan glemme den edle hensikt, og bli mer ytrestyrt.
Penger kan ofte ikke måles med det å føle seg som en bidragsyter.
Dermed øker faren for at motivasjonen på sikt blir mindre.

Pizza reduserte lesegleden
Et studie med barns lesing viser noe av denne mekansimen. En gruppe barn ble gitt belønning i form av pizza dersom de leste et visst antall sider i boken på egen hånd, hver dag. En annen gruppe ble gitt samme bok, og oppfordret til å lese hver dag. Deretter målte de leselyst. Gruppe 2 kom bedre ut.

Det handler om at vi hele tiden søker å gi mening til våre handlinger. Hvis vi gjør noe mye, liker vi å ha en god begrunnelse på dette. Gruppe 1 fikk pizza, derfor leste de. Gruppe 2 fikk ingenting. Men de leste. Videre tenker de, jeg må jo like å lese da- siden jeg gjør det.

Så egentlig kan det lønne seg å gi penger på litt uviktig atferd? For ikke å skade den dype motivasjon?

Jeg gir nå en 10-kroning her og der for ryddig rom hos barna. De lærer å spare til ting de vil ha. Jeg ignorerer uønsket atferd og oppmuntrer god atferd. Men jeg gir ikke penger når de løper fort, klatrer høyt eller tegner vakkert. Jeg gir ikke penger når de er snille mot andre, eller hjelper meg når jeg trenger det. Jeg tenker at det ville vært noe, dersom barna fikk penger når de smilte, var greie eller søte. Som en hund som ruller rundt, når beskjed om det, og gis en belønning.

Atferdspsykologi er interessant. Nyttig. Og samtidig; innfallsvinkelen kan også gjøre skader.
Så som på den indre motivasjon og på de etiske refleksjoner.

Hvorfor går du på jobb?
Den dagen du svarer «kun for penger».
Da kan du ta deg en runde eller to i Onkel Skrues tenkesirkel, å se om du har skadet din indre motivasjon på veien- eller om jobben er helt feil for deg.

Det er ikke akkurat blodpenger selvom du ikke jobber for de edleste hensikter, og penger er høyst nødvendig! men du kan jo prøve å gjøre noe annet ved siden av som du ikke mottar noe for. Så som å stille opp som beredskapshjem til fosterhjemsbarn, servere julelunsj til hjemløse eller være bøssebærer for de trengende. Kanksje merker du forskjellen fra din vanlige jobb. Jøss, bruker jeg min verdifulle tid på å jobbe? og uten lønn? Vel, jeg må vel like å gjøre en innsats for andre da. Ikke verst attest til seg selv det.

…og hva er motivet mitt for å bruke all denne tid på å blogge? Jeg har med vilje valgt ikke å ha reklame på siden. Jeg ville jo begynne å tro at jeg blogget for å bli rik. Mens jeg egentlig blogger fordi jeg liker å skrive, jeg får utløp for kreativitet, jeg får uttrykke meninger, og det gir meg trening til en eventuelt mer skrivende hverdag senere i yrkeslivet. Det at jeg ikke bare skriver i en notatbok, men til noen der ute, stimulerer intellektet mitt, spesielt når jeg får god respons. Bloggingen er indre motivert, og det gjør godt å merke. Frivillighet. Ingen sier at jeg må.

Trening er imidlertid litt delt.
Noen ganger er treningen indre motivert. Jeg vil fordi jeg liker det.
Andre ganger ytre motivert. Jeg «burde»- for å holde kroppen fin, for helse, for alt mulig rart.

Dersom du har en hobby som du ikke tjener noe på, så tør jeg vedde rene penger på at den gir mer glede enn noe annet!

Og mens jeg skriver- jammen ble jeg ikke motivert til å gi blod også, se der! Du og eller?