Alle innlegg av psykologblogg.no

Utdannet psykolog i 2005. Faget er fascinerende og mangesidig. Kontorlivet som psykolog kan være noe rutinepreget, men terapiene er fulle av liv og mening. Utenfor kontoret er det fristende ting; alt fra reiser, filmopplevelser, sjøluft og trening. Privat har jeg erfaring med giftering i 8 år. Vekkerklokke trengs ikke lenger, da fire tassende små føtter med to jenters latter fyller sengen 05.30. Den berømte tidsklemma har dermed rammet meg også, men siden jeg har tro på at vi kan skape mye selv i vår egen hverdag forsøker jeg å bygge meg tidsslott, hvor tiden føles lenger, hvor rutinene gir rom for lyst og spontanitet, hvor pustehullene blir større ved oppmerksomt nærvær. Jeg er født 05.juni 1978. Per i dag betyr det 34 år gammel. Det høres voksent ut. Det gjør i og for seg også psykolog. Det høres voksent ut. Så jeg får være voksen da, men med kontakt med de barnlige kvaliteter; fantasi, leve i nuet og lekenhet!
Uncategorized

Koronapandemiens tårer

Dette ble et spesielt år

Året der vi skulle bekymre oss om det usynlige viruset. Der alle skulle vaske hender som kirurger i frakk. Der dørhåndtaket ble som en detonator i hånden vår. Der jobben stengte døra. Der hjemmet ble basen. Der ensomheten ble forsidestoff.

Det ble året der politikerne stengte skoler, fritidsaktiviteter og flyplasser. Der boten kom da du dro på hytta. Smitte-appen fotfulgte deg og varslet deg når smitten var nær.

Det ble året da vi godtok innskrenkninger av livet vårt, fra Myndigheter med stor M.

Så veldig uvant for oss, så veldig unorskt, så rart.

Etterdønninger

Kommer det noe godt ut av kriser? Kommer det noe godt ut av Kroneviruset?

I sidesynet har jeg lagt merke til at folk tenker nytt. Når Nasjonalballetten ikke fikk gjester, låste de døra og dro ut for å lete. De serverte dans på ei fjellhylle, ei bygd og en plass. Der folk var. Konserter kom inn i stua, via live-streaming. Restaurantene la QR-kode på bordet, og maten kom rekende på ei fjøl. Barna kjente kvist under skoene, i stedet for shopping på senteret.

Når mikrobiologi ble allemannseie, ble masker moteindustri. Blå medisinmasker er erstattet med fargerik maskepynt.

Men om du spør meg, om jeg har felt noen tårer, så kan det hende du ikke får nei. Om du spør om jeg er bekymret for unge studenter, kan det hende du merker jeg nøler. Om du spør om jeg vil det skal ta slutt, kan det hende du merker jeg lengter. Etter en tid da virus ikke okkuperte medier og tanker.

Vi kommer til å feire. Slenge maskene vekk, reise av gårde, gå på teater og besøke hverandre. Det er klart det kommer. Vi må bare holde ut, litt til. Litt til.

Uncategorized

På terskelen til 2020: skal jeg tenke fremover eller bakover?

Jeg husker Kahnemans mantra: tenke raskt & sakte. Vi har raske tanker, der beslutningene skjer kjapt basert på erfaring, intuisjon og besluttsomhet i øyeblikket. Vi har sakte tanker, der andre prosesser lar beslutningene marinere, innhenter kunnskap fra ulike kilder og tenketiden brukes til å veie frem og tilbake. Vi trenger begge deler, i livets hverdag.

I dag er siste dagen av 2019, og jeg sitter og lurer på om jeg skal oppsummere 2019 eller lage planer&drømmer for 2020. Hva er best? Jeg lurer også på om det å oppsummere først skaper sakte tanker for 2020, og at jeg da kanskje mister noe av veien. Skjønner du?

På en måte tenker jeg at det å oppsummere først kan gi god vekst for neste års avling. Har jeg bommet i 2019, kan jeg lære av feiltrinnet og trå rettere 2020. Som bonden, som planlegger avlingen i god tid.
Men det er ikke sikkert. Kanskje jeg ved å tenke bakover blir fanget av det som har vært og demper kreativiteten for å tenke nytt. Mister evnen til å bryte ut av boksen.

Hva gjør du?
Når ett nytt år står for tur og du skal over dørstokken til 2020, tenker du da mest på året som har vært (det kjente) eller året som er i vente (det ukjente)?

Jeg har lært at vi ikke er så gode til å forutse fremtiden, kanskje nettopp fordi vi ser bakover før vi ser fremover. Livet er jo stort sett full av forutsigbare hverdager, men så kommer det en skruball fra dødvinkelen i ny og ne, som setter oss ut av banen.

Vi får se. 2020 kommer om noen timer, uansett.
Jeg velger å både tenke bakover, på hva 2019 kom med til meg – og tillate meg noen drømmer&håp&planer for 2020.

Med ønske om et godt nytt år til dere alle!

(Om det blir godt vil tiden vise, jeg har blitt så voksen og nøktern nå at jeg tror det vil bli variert. Men jeg må minne meg på at drømmer fortsatt kan bli oppfylt og uventede gledesdryss kan dukke opp!)

Kunnskapsvekst

Ny fagbok i salg

https://www.fagbokforlaget.no/God-mat-for-kropp-og-helse/I9788245023909

Hei igjen.

Jeg har gleden av å bidra med ett kapittel (kap. 7) i denne nye fagboka om kosthold og helse, rettet mot kanskje den mest sårbare gruppen i vårt samfunn, personer med kognitiv funksjonsnedsettelse / utviklingshemming.

Samfunnet Norge bruker mange ressurser, både statlige og kommunale, på å øke befolkningens kompetanse på god folkehelse. Men retter formidlingen til alle grupper? På større befolkningsstudier finner man at personer med utviklingshemming kommer dårlig ut på deltagelse i sunn helseatferd. Når man i tillegg vet at mange av dem har økt risiko for en del sykdommer, blir det ekstra viktig at man legger god innsats til for gode vaner i hverdagen. Denne boka handler primært om kostholdsarbeidet, men også om motivasjonen og psykologien i det å finne gode vaner og betydningen av disse.

God lesing,
Kristina

Bruk øyeblikket, Depresjon, lykke

Vår

Jeg husker jeg lærte at de virkelig deprimerte blir verre på våren. Men antagelig stemmer det ikke. Forskningen er litt sånn, ett studie viser det – et annet noe annet. Man må som regel ha mange studier med samme forskningshypotese, og «legge dem sammen» (i en meta-analyse) for å få et funn man kan ha tillit til.

Jeg undersøkte for eksempel om det var noe som virkelig het «vinter-depresjon», eller om det var et folkelig uttrykk for litt kulde/mørke-blues. Noen mente at det var indikasjoner for sesongdepresjoner, hos en viss prosent av oss. Andre mente at da burde det jammen være mindre depresjoner i Italia, som har lite mørketid og november-slafs. Det eksisterer en usikkerhet om det fins, rett og slett.

Vel, psykisk helse er mangefasettert, og det man kanskje kaller «depresjon», trenger ikke være det i klinisk forstand. Det kan være mer den naturlige følelsen av tristhet, sorg og sinne – i en vanskelig situasjon. Når kjæresten gjør det slutt, og du kjenner hjertet vri seg og tårene hoppe ut av øyet, er det smerte – men sjelden depresjon.

Uansett, jeg sitter her på Aker Brygge. Ser utover fjorden, ser på folk og tenker at «alle har sitt». Jeg hadde en veileder som gjentok et svensk sitat, utallige ganger: «det er synd på Mennesket», sa hun på svorsk. Jeg likte ikke sitatet. På en måte er jeg enig, vi er mer klar over livet og døden – enn bien. Selv om det åpenbart er mer synd på bien for tiden, som faktisk står overfor sin dommedag, tror vi ikke den er bevisst det når den våkner om morgenen. Vi vet jo ikke, naturligvis. Men vi tror at vi er de mest tenkende, åndelige, bevisste vesener på planeten. Mange av oss tror det i alle fall. Uansett, jeg likte ikke sitatet fordi jeg syns vi også er heldige. Vi får mange vårer og mange opplevelser.

Det som er dumt med å være deprimert på våren, er at avstanden til de andre øker. Jeg sitter med et stort smil, gleder meg over de små tingene som at det er lenge til neste snømåking. Andre går rundt og smiler, løper, kysser, prater. Men jeg ser en som sitter der helt alene, sørgmodig. Forhåpentligvis er det «bare» kjæresten som slo opp, og ikke den blodtørstige depresjonen som suger livet ut av en. Hvis det er det siste, det mørke, som ikke får deg opp av sengen, uten noen grunn, bare fordi noen slo av lyset, så søk hjelp. Man skal ikke klare alt alene, selvom vi stort sett kommer oss opp på egen hånd.