Året 2016 var jeg mer i media enn noen gang. Opp tidlig på TV2 God morgen Norge for å prate om ting jeg brenner for: psykisk helse hos ungdom. Målet mitt er å normalisere psykiske reaksjoner og plager, men også vise at det noen ganger er best å søke hjelp.
I min faste psykologspalte i «Stella» får jeg den fine anledningen til å skrive tekster som når ut til et bredt publikum. Det har blitt mange spalter siden oppstarten i 2014.
Jeg bidro også med tekster og intervjuer i Psykologtidsskriftet, VG, Dagbladet, NRK radio – samt en egen mini-serie om «Dagdrømming». Det eneste stedet som har lidd under 2016s mange prosjekter, er bloggen.
Når startet egentlig min formidlingsglede? Det var ikke på Bjørknes Høyskole som høyskolelektor i 2013. Det ga meg viktig trening i å forelese i psykologi, men det startet ikke der. Det var ikke med bloggen, som jeg startet i 2010. Det var ikke med psykologtittelen i hånda i 2005.
Min skriveglede startet kanskje på ungdomsskolen der jeg fikk lov til å lage historier. Men jeg visste ikke egentlig at jeg likte å skrive. Det var ikke en del av min identitet.
Det var en klient som fikk meg på den idéen. Hun sa til meg at det hun likte aller best i sitt liv var å skrive. Jeg husker jeg nølte. Virkelig? Ja, sa hun. Jeg elsker å skrive. Elsker det. Lukke døra. Meg og pc’en. De tomme sidene som blir fylt med ord og mening. Elsker du det? spurte jeg. Ja.
Jeg måtte hjem å tenke. Kunne man elske å skrive? Siden har hun vært mitt forbilde. Hun ga meg på et mystisk vis inspirasjon den dagen. Til å blogge. Tørre skrive og leke med ord. Fordi man kan elske det.
Så nå har jeg blogget i 7 år og de lønnede oppdragene har kommet etter hvert. Nå er jeg medlem av Norsk forfatter forening, siden jeg har publisert over 100 trykte sider totalt i bokform eller magasin (blogg teller ikke der). Jeg kan kalle meg forfatter. Hvor kult er ikke det? For meg; veldig!
Er jeg mest forfatter eller psykolog?
Tiden vil vise. Enn så lenge er det mest det siste.
Vil du finne noe du liker å holde på med? Let etter inspirasjon hos andre. Vi mennesker er vel litt sånn skrudd sammen. Vi trenger andre som viser oss, dytter oss og tør gå foran.
Synd klienten ikke vet at hun ga meg en gave. Håper hun skriver, hun og. At hun ikke ga noe til meg den dagen og ga det fra seg. Men sånn er en form for magisk tenkning som jeg ikke har noe tro på. Det lød bare fint. Sånn kan man bruke ord, til sannhet eller diktning. Klart hun skriver.
En fordel med å like skriving når man er psykolog er at journalarbeid blir en fin del av jobben.
Ha en god kveld.
