Kategoriarkiv: Barndom

De eldre skuffer

Jeg følger med i generasjonskløften mellom ungdommens «Skam» og 30-åringene som digger den. Ungdommen sier: hold avstand. Skam er vår. 30-åringene sier: Nope! Vi har vært unge. Vi var akkurat der. Vi har ikke kommet så mye lenger. Og sånn kan vi holde på. Det var som da jeg var student og fikk plystre-rop fra noen håndverkere på 100 år. Jeg tenkte, fytti katta, så ekkelt. Eller da jeg var russ og syntes det var så harry at gutta på 23 år ville være sjåførene våres bare for å ta en bit av russekaka.

Dette får meg til å lure. Er vi alle bare en masse. Er det oppskrytt å være ulike generasjoner. Er det oppskrytt å være ung. Være 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90, 100? Jeg snakket med en barndomsvenninne her. Hvor er de eldre, spurte jeg. De som er generasjonen over oss, som kunne veiledet oss litt. De har jo vært nye i jobbene sine, følt svangerskapene sette forventningene til livet i spenn der ønske om tid med barna blir satt i konflikt med samfunnets krav om arbeid, kjent parforholdet gå fra kjærlighetserklæringer til krangler – motbakker og nedoverbakker. Hvor er de kloke gamle?

I mediene ser jeg leserinnlegg fra eldre som klager over støy, eldreomsorg, kanskje en og annen diskusjon mellom syklister og bilister. Men hvor er de lange Si:D fra eldre? Ikke klagespalte, som Si:D noen ganger er for ungdommen, nei. En skikkelig klok-spalte fra folk som har levd, tenkt, følt, elsket, brent seg, kommet seg, falt og reist seg. Har vi bare Per Fugeli? Og Karl Ove? Hvor er resten?

Jeg blir sikkert svar skyldig her. Hadde jeg bare lest Morgenbladet fra perm til perm ville jeg hørt de kloke stemmene. Men jeg vil ha dem HER. Jeg vil at de skal se Skam, og si om det var annerledes for dem. Jeg vil at de skal se på småbarnsfasen med kloke røster, veilede i kjærlighet og savn. De som snart skal dø må gi fra seg noe som kan leve videre.

Men så tenker jeg. Kanskje som 15-åringen blir skuffet over at 30-åringen, 40-åringen eller 50-åringen virkelig liker en ungdomsserie, blir jeg skuffet over at 50-årigen, 60-åringen og 70-åringen ikke har kommet lengre. De står i sitt liv. Sentrert i midten. Og har kanskje ikke så mange råd å gi oss, generasjonen under, fordi de ikke er kommet så mye lengre?

Jeg har hatt en serie-raid med Skam i 2 dager nå, for å sjekke den ut etter all medieomtalen. Og jeg ser at jeg ikke lever slik. Mitt liv består av å være god på jobben, håpe jeg klarer utfordringene, tja..litt likt som på skolen kanskje? Men mitt liv består også av å være i et parforhold og aller mest det å følge opp barna i deres liv. Nye roller har altså kommet til. Jeg er blitt mamma. Det er natt og dag fra ungdomstida. Da var det bare meg. En annen ting som er natt og dag, er selvstendigheten. Det å ikke måtte forholde seg til foreldrene og søsknene daglig. Sånn det var å bo hjemme. Men… familien jeg hadde er i grunn bare byttet ut med en ny familie jeg selv har skapt. Så… en del er likt. Selvtilliten er kanskje stødigere. Men jeg er vel blitt klokere??? Littegrann klokere. Lest utallige bøker, bestått utallige eksamener og erfart livets opp- og nedturer. Lært at til tross for motgang går dagene videre og man klarer seg. Lært å bli avvist, lært at vennskap tar slutt og nye begynner.

Mest av alt har jeg lært at vi bare er mennesker. Litt uavhengig av alder. Bare mennesker. Jeg har 14-åringen i meg. Hun søkende, usikre, selvopptatte og lattermilde. Livsglade og livsleie. Jeg har 5-åringen i meg. Hun som kunne se på skyene i timesvis og som elsket å bli leid, for så å rase og smelle igjen døra. Jeg har 25-åringen i meg. Hun som ville ha barn. Hun som giftet seg. Og håpet å leve lykkelig videre. Jeg har 30-åringen i meg med to små barn og lang utdanning og krevende jobb og tidsklemme og usikkerhet og intellektualisme. Jeg runder snart 38 år. Er jeg blitt klok nå? Kan jeg slutte være ungdom nå? Nei. Jeg har alle deler i meg, vel bevart. Jeg slamrer ikke med døra lenger når jeg er sint, jeg danser ikke på bordet lenger, men jeg husker det godt. Gjett om. Og som jeg blir skuffet over mine foreldre og andre eldre, som jeg synes er litt barnslige, som ikke har så mange gode råd. Så blir kanskje ikke jeg heller så mye klokere enn jeg er nå, enn jeg var som 15 eller 8. Jeg kan være like ensom, lykkelig, lei og redd. Men jeg håndterer det nok bedre, har mer plass liksom. Inne i meg. Men det er lov å håpe at ungdommen som i dag ser seg lei av at voksne liker Skam bedre enn dem, kommer hakket videre og som voksne blir skikkelig store og kloke og har glemt hvordan det var å ha ungdommen i seg. Eller kanskje ikke. Nei. Helst ikke.

Bli vinden i ryggen

Som forelder står man overfor mange valg.

Tiger eller hund?
Jeg har tidligere blogget om Tigermammaer, som ikke gir seg og krever innsats fra barna.
Jeg har tidligere blogget om Curlingmammaer, som frykter at barna skal mislykkes. Og derfor blir den ydmyke tjeneren, som rydder rommet, vasker klærne og kjører barna der de kan sykle.

Tigermamma

Stereotypier er forenklinger
Det er nå engang slik at «merkelapper» som tiger og curler er forenklinger.
Forenklinger av virkeligheten kreves for å formidle trender. Det betyr ikke at mødre kjenner seg igjen i grupperingene.

Vi er mange som følger opp de små.
Ønsker at de skal være glad i aktivitet og skolefag.
Hjelpe dem der de faller. Opp igjen, sier vi. Forsøk på nytt, sier vi.
Jeg heier på deg, roper vi.

Når barnet har lyst til å bli veldig god på et område.
Har lyst til å investere sin tid.
Vi bør jo heie. Bør vi ikke?
Tro på dem, tørre se dem falle, investere, heie frem.

Gullkorn i grusen
Jeg så på en amerikansk familiekomedie. Moren fra latin-amerika utbrøt:
Ikke vær spyttet i fjeset, vær vinden i ryggen på dine barn.
Faren stusset over dette umusikalske uttrykket.
Hun lo og sa det lyder vakkert på spansk.
Men betydningen? Den liker jeg.

Jeg vil være vinden bak barna – medvinden. Ikke motvinden.

Ha en god søndag.

Mitt barn = meg

Å få barn er en iboende drivkraft for de fleste.
Vi er skapt sånn.

Hvis vi er heldige å kunne få og bære frem et nytt individ, vet vi hvor stort det er.

I starten er barnet ett med sin mamma.
I livmoren.
Etter fødselen viser barnet sin egen kropp og sine egne øyne, men er fortsatt så avhengig og tilknyttet sin mamma.
Og etter hvert pappa.

I en sakte prosess begynner babyen å bli mer og mer et eget selv.
Separat fra mamma. Pappa.

Vertikal identitet
Når barnet begynner å trå sine egne veier kan det være på tvers av foreldres veier.
Selv om øynene ligner, kan glimtet være nytt.
Selv om håret krøller seg på samme måte, er sinnet ulikt.

De mange føringer, vår egen prosess
Vi påvirker barnet.
Vi ønsker det.
Å gi det beste.
Gi det vi tror på.
Gi våre verdier videre, og gjøre barnet sterkt og godt.

Det er en viktig rolle. Pedagogene har så rett.
Men vi driver ikke bare med oppdragelse.
Vi driver også med vår egen prosess når vi ser og møter barnet.
Hvis barnet ikke liker fotball som deg selv – kan det bli et slag i magen.
Hvis barnet hater matte som du elsket – kan det vekke uro.
Hvis barnet har et temperament du er ukjent med – kan det varsle fare i ditt sinn.
Hvis barnet er begavet – kan du bli satt på sidelinjen.

Noe helt eget
Fra de beundrende blikkene i de tidlige år, møter man mer motbør etter hvert.
Og dine egne knapper begynner trykkes på – hvem er jeg hvis barnet mitt er slik?

Mange sier at barna er meningen med livet.
Jeg kjenner det selv.
Men det er fint om de slipper bære byrden å være ALT for deg.
Det er en tung ryggsekk.
Det er fint om vi foreldre bygger noe eget, har noe eget – og slipper dem fri.

Identifisering
Det er nemlig slik at identifisering går begge veier.
Barnet identifiserer seg med sine foreldre, og foreldrene med barnet.
Den vertikale identiteten er verdt å utforske.

Barnet skal leve sitt liv.
Mitt barn kan ligne meg – eller ikke.
Det vil uansett aldri bli meg.

Barnets utfordringer kan man identifisere seg med – men man kan ikke ta dem:
de tårer man gråter for sitt barns smerte er naturlige.
de smil man har for sitt barns lykke er ekte.
de savn man har etter barnas kontakt er såre.
du er viktig for dem – men ikke ALT for dem.
de er viktige for deg – men ikke ALT for deg.
god balanse

Kommer jeg til å glemme….?

Hva sitter vi igjen med når vi runder 80 år?
Sterke minner om dagen barna ble født. Lykken. Uroen. Smerten. Styrken. Kjærligheten. Huden.
Sterke minner fra aktive barneår?
Sterke minner fra jobb?
Fra samfunn?
Fra parforhold?

Men kommer jeg til å huske dagen i dag?
Dagen når jeg får gå sammen med min 5 år gamle datter.
Til barnehagen.
Hvor hun ber meg ikke tråkke i hennes fotspor.
Hun liker å se dem etter seg i snøen.
«Her har bare jeg gått i dag» sier hun stolt.
Vi ser på hundespor.
Hun later som at hunden skal samme sted som henne. Som oss.
Hun later som hun er stor og går alene.
At jeg er en forbipasserende som beundrer den store jenta.
Jeg smiler.
Hun ler.
Vi sier hadet.
Hun vinker i vinkevinduet.
Jeg går.

Vinterdis
Solen er vintergul når jeg går hjem.
Lysegul. Og lav.
Det er dis.
Helt hvite trær.
Frostrøyk.
Vakkert.
Jeg savner henne allerede.
Jeg ser på sporene hennes.
Små barneføtter.

Kommer jeg til å huske slike dager?
Hverdagene?
Det er de det er mest av.
De små gylne øyeblikkene.
Uten et bilde som kan dokumentere… blir det bare mitt lille pust i kroppen.
Som ingen kan se. Som ingen kan kjøpe. Som jeg ikke tjener noe på.
En liten pust av meningen med livet.