Pandemien ga oss noen år i annerledeshet. Der biologien viste sin makt over samfunn. Der samfunnets maktstrukturer ble synlig for den lille verdensborger. År der vi skulle bekymre oss om det usynlige viruset. Der alle skulle vaske hender som kirurger i frakk. Der dørhåndtaket ble som en detonator i hånden. Der jobben stengte døra. Der hjemmet ble basen. Der ensomheten ble forsidestoff.

Det ble året der politikerne stengte skoler, fritidsaktiviteter og flyplasser. Der boten kom da du dro på hytta. Smitte-appen fotfulgte deg og varslet deg når faren var nær.

Mikrobiologi ble allemannseie, masker ble moteindustri.

Etterpandemitiden kan kanskje sammenlignes litt med en etterkrigstid. Den var befriende. Tøff. Nærme oss andre igjen. Var de våre kjære eller var de en samling av mulige skadelige mikroorgansimer? Noen måtte begynne som på ny på skolen. Var ute av rytme, og kom ikke helt inn i låta igjen. Mistet beaten. Andre hadde mistet jobben, ekteskapet og livsgrunnlag. Men vel…pytt sann! Skjedde det egentlig?