Dette ble et spesielt år

Året der vi skulle bekymre oss om det usynlige viruset. Der alle skulle vaske hender som kirurger i frakk. Der dørhåndtaket ble som en detonator i hånden vår. Der jobben stengte døra. Der hjemmet ble basen. Der ensomheten ble forsidestoff.

Det ble året der politikerne stengte skoler, fritidsaktiviteter og flyplasser. Der boten kom da du dro på hytta. Smitte-appen fotfulgte deg og varslet deg når smitten var nær.

Det ble året da vi godtok innskrenkninger av livet vårt, fra Myndigheter med stor M.

Så veldig uvant for oss, så veldig unorskt, så rart.

Etterdønninger

Kommer det noe godt ut av kriser? Kommer det noe godt ut av Kroneviruset?

I sidesynet har jeg lagt merke til at folk tenker nytt. Når Nasjonalballetten ikke fikk gjester, låste de døra og dro ut for å lete. De serverte dans på ei fjellhylle, ei bygd og en plass. Der folk var. Konserter kom inn i stua, via live-streaming. Restaurantene la QR-kode på bordet, og maten kom rekende på ei fjøl. Barna kjente kvist under skoene, i stedet for shopping på senteret.

Når mikrobiologi ble allemannseie, ble masker moteindustri. Blå medisinmasker er erstattet med fargerik maskepynt.

Men om du spør meg, om jeg har felt noen tårer, så kan det hende du ikke får nei. Om du spør om jeg er bekymret for unge studenter, kan det hende du merker jeg nøler. Om du spør om jeg vil det skal ta slutt, kan det hende du merker jeg lengter. Etter en tid da virus ikke okkuperte medier og tanker.

Vi kommer til å feire. Slenge maskene vekk, reise av gårde, gå på teater og besøke hverandre. Det er klart det kommer. Vi må bare holde ut, litt til. Litt til.