ABC-modellen
I de fleste terapeutiske metoder psykologer benytter seg av ligger et mål om bevisstgjøring.
Å bli bevisstgjort hva som fremmer sunne og mindre sunne og kanskje direkte usunne handlingsmønstre. Å bli bevisstgjort hva som gir deg glede, vekker smilet, vekker sorgen, vekker mørket. Å bli bevisstgjort hva som vekket tilbaketrekkingen, rusatferden, frykten eller depresjonen. Psykologisk metode omhandler ofte det å sortere tanker, følelser og handling. Forstå seg selv bedre, bli klar over automatiserte mønstre å reagere på, bli klar over de tankeprosessene du har i topplokket i forskjellige situasjoner.

Så… Hva er ABC-modellen dere?

A – activating event / En situasjon av betydning / Utløsende situasjon
B – beliefs / tanker / fortolkninger av situasjonen
C – consequences / tankene leder til visse følelser/ til visse handlinger

D – alternative tanker > alternative følelser? > alternative hand linger?

Ta et eksempel. Guro:
A: Når Guro kommer hjem fra jobb merker hun slitenheten. Hun lager middag. Hun roper på barna. En gang. To ganger. Tre. C: Sinne. Hun hyler. Løper ned trappen. River fra barna fjernkontrollen. Tar sønnen hardt i armen. Kjefter på datteren. Dere må høre etter meg!!! Hun kjenner tårene presser seg på. Nok en ettermiddag hvor hun ikke når opp til sine krav. Hun kjenner seg sliten. Mislykket. Barna er furtne. Triste kanskje. Det er de alle. Hva skjedde??

Situasjonen skal inn i mikroskopet. For å få tak i det som skjedde forut hun ble sint. Med forståelse og omsorg. For å bli bedre klar over negative automatiske tankemønstre. Som kanskje ikke er særlig nyttige. Som kanskje stammer fra noe gammelt/tidlig. Som kanskje kan endres på.

B: Fortolkning av at barna ikke hørte… Det viser seg at Guro følte seg lite respektert i den aktuelle situasjonen. Hun skulle ønske barna lyttet til henne, og raskt kom til middag, med rene hender og store smil. Hun følte seg lite sett for sin innsats som mor. Hun kjente igjen følelsen fra annet sted og – da hun som liten satt som en dukke i hjørnet ved middagsbordet. Foreldrene så ut til å se alt annet enn henne. Og Guro som var så sårbar, så mye i hjertet hun ville dele. Men ingen spurte. Ingen så. Læreren husket knapt navnet, og venninnene så ikke hvor hardt hun jobbet for å høre med. Når barna overså henne aktiverte det antagelig dette gamle tankemønsteret- om at det var noe med henne som ikke var verdt å høre på. At de gjorde det fordi det var henne. Hun hadde aldri tenkt på det før, men hun ble klar over at sinnet, tapet av kontrollen, handlet om disse vonde tankene om seg selv som usynlig. Som lite verdt. Ikke rart hun ble sint.

D: Guro visste ikke om andres barn kom rene og pene til andre mødres middagsbord. Hun hadde aldri tenkt på det. Hun begynte å spørre. Andre mødre støttet Guro oppgitt. «Uff- ja… jeg kan bli så lei», sa Siv. «Han synes liksom å være så langt inn i dataspillet at jeg er som en støvdott». «Argh- hater det alstå», sa Hanne. Hmmmm….hvor personlig skulle hun ta avvisningen til sine barn. Kanskje hun kunne sjekke det ut, om de alltid overså henne. Alltid synes å mangle respekt. Eller om de stort sett syntes å elske henne? Og kanskje kunne hun foreta seg noen grep som gjorde at de forsto betydningen av å komme til middag når hun ropte? Så som å forberede dem, snakke med dem i helgen om temaet med god tid og høre hvordan de kunne hjelpe henne? Så hun ikke blir så sint, og så de alle får det bedre? Kanskje de ville blitt med? Kanksje de ville tatt i mot unnskyldning og bidratt? Verdt å teste ut?

Eller mitt eksempel. Jeg skulle til å spørre en venn om hjelp. Men så vegrer jeg meg. Kanskje hun sier «nei, passer ikke så bra». Følelsen: trist. Lar det være. Hvorfor? Forstørrelsesglasset må inn, for følelsen kommer så raskt at det ikke er godt å si. Sånne situasjoner er det mange av i våre liv. Alles. Situasjoner som kan være verdt en nærmere analyse.

Innsikt i tanker
Å bryte negative tankemønstre skjer ikke av seg selv. Det må først oppdages. Deretter trenes opp til å vurdere hvor riktige tankene er. Da hjelper det å sette forstørrelsesglasset på de enkelte små dagligdagse situasjoner. Spesielt situasjoner som er vanskelige for deg. Det gjelder å trå ned i mikronivå – for deretter gjerne å trekke slutninger på abstraksjonnivå. Man kan jobbe på mange måter. Det kan være selvfølgelig å fokusere på følelsen av å ville bli likt, eller for Guros del, ville bli sett, hørt og respektert. Men mange sier at det er mer konstruktivt å jobbe med tankene.

Autopilot
Fokus på ABC-modellen er i tråd med mitt kjærfokus på autonomi. At du selv bør som voksen ha mulighet til å sette deg i forsetet i livet. Det å forsøke å lære å styre skuta selv, sitte ved roret som kapteinen, vite hvor skjærene i sjøen er – det krever en sorteringsprosess. Du kan gå langt tilbake i din historie, men du trenger ikke å legge alt fokus der. Hverdagssituasjonene, her og nå, er vel så gode, til å oppdage deg selv og dine automatiserte tankemøntsre. For før følelsen av avvisning, sinne, sorg, desperasjon og frykt, er det gjerne en trigger.

Hvor er dine triggere? Dine sårbare punkter? Dine sterke punkter? Din mestring?
Og kan det å vite om triggerene til de negative automatiske tankene være til hjelp for å overveie muligheten av å sjekke ut om tankene fortsatt er gyldige tanker? Kanksje hører de til i en annen tid, barndom, dårlig erfaring, dårlig livssituasjon, skolemobbingen eller annet? Kanskje er det verdt å sjekke ut om de kan justeres litt? Og om du ikke er i en god livssituasjon- kanskje undersøke muligheten for å få hjelp til å komme deg ut av den?

Gammel bane – og nye baner
I stedet for å kjøre i gammelt mønster, som på en formel1 bane, rundt og rundt – kan du ta en liten stopp ved dekkskiftstasjonen og tenke om banen er som den skal, eller om det er på tide å svinge ut av den. Det kan være tryggest å bli, men dersom du er mye sint, trist, ensom, redd – er det lurt?