Kategoriarkiv: menneskets dynamikk

Psykologrollen

Livet er fylt med ulike roller vi mer eller mindre frivillig går inn og ut av. Å være «det snille barnet» kan være en rolle. Sikkert litt hyggelig og litt kjipt, på en gang. Eller «den slemme gutten». Sikkert veldig lite hyggelig. Annet enn at man får litt respekt kanskje, og oppmerksomhet. Negativ sådan. Tror jeg lander på «lite hyggelig» rolle å få, jeg. Å være mamma er definitivt en rolle. Den merker man. Fra en dag til en annen så er livet annerledes – for alltid. Du har ansvar. Masse. Og blir brått voksen. Å gifte seg eller bli samboer er … ja, plutselig er du blitt «dere». Hvordan har «dere» det? Hva liker «dere» å gjøre? Som om man er smeltet sammen og andre ser på deg som et tohodet troll. «Den gode partneren» er fin merkelapp. «Den egoistiske»..er litt verre.

Roller er gode å ha. Det skaper en sosial ramme. At vi vet hva som kreves av oss. Tenk deg at du ikke hadde noen rolle? Roller har også sin begrensning. Ingen passer bare inn i en rolle, og rollen du forsøker å innta bør ikke være for langt unna deg selv. På et vis.

Psykologrollen ble en rolle som kom litt bambus på meg. Heter det «bambus» forresten? Jeg skriver det. Plutselig skulle jeg liksom være den rolige, kloke og til tider allvitende personen. Den som skulle lytte til alt og tåle mye. Alltid tålmodig. Uansett. Ikke barnslig. Bare voksen. Mhmm… så du drikker for mye, og vet at barna dine blir urolige av det. Det må være vanskelig for deg å vite dette. Mens inni meg tenkte jeg: skjerp deg! Bli voksen. Det å vite at man må skuffe unna naturlige reaksjoner, for å møte en annen og innfri dine rollekrav og rolleforventninger, det krever mental kapasitet og mentalt arbeid.

Jeg har brukt litt tid på å forstå de rollene jeg har blitt tildelt og frivillig tatt. Hvor godt liker jeg den rollen? Hvor mye vil jeg hoppe inn i den og hvor mye vil jeg forme den selv?

Det er mye jeg ikke liker ved å bli eldre. Men bevisstheten om hvordan man blir kategorisert og preget av de enormt sterke gruppe-kreftene er nyttig for nettopp å kunne frigjøre seg fra dette.

Misforstå meg ikke. Roller er nyttige. Det er trygt. På jobben inntar man jo en rolle og blir lønnet for det. Personligheten vår og evnene våre er utrolig dynamisk og tilpasningsdyktige, så vi trenger ikke hele tiden «være oss selv». Vi har mange sider og kvaliteter, og har bare godt av å måtte lære oss å stå i ulike roller. Poenget er at man også må fylle rollen med seg og sitt. Da blir det nok best utfall.

De beste folka jeg kjenner er de som ikke går for mye inn i sin rolle, i hvert fall hvis de går inn i lederroller eller autoritetsroller. At de husker på historien sin. Tar med seg ydmykheten og interessen for de andre.

Jaja, det var litt av hvert fra meg i dag. I dag inntar jeg rollen som «hun late». Så får jeg heller være «hun spreke» i morgen. Sånn kan man forvirre folk. Eller bare belyse det alle vet: vi er så mye, og å bli satt i bås er sjelden berikende.

God påske

Tingene vi husker…

Hukommelsen er vårt indre bibliotek, vårt kartotek og vår unike minnebok. Minnene våre blir filtrert, sortert og påvirket av vår personlige tolkning.

Mens biblioteket sorterer alfabetisk og kronologisk, er hukommelsen vår mer komplisert og spennende.

Hva husker vi, og hva husker vi ikke
De fleste vet at vi er mer enn vi husker. Vi vet at vi har tidlige erfaringer som vi ikke kan erindre. Vi husker ikke at vi var babyer liggende på ryggen i en vogn. Uten ord. Bare gråt og smil. Vi husker ikke at vi fikk trøst. Eller ikke.

Men kroppen vet. Selvom vi ikke kan hente det frem i det indre biblioteket, betyr ikke det at det ikke er lagret. Man bare finner ikke veien dit. Det er puttet så mye oppå. Dessuten ble det lagret i en annen form. En form uten ord.

Utvalget
Jeg husker at jeg var i en mørk hytte. Jeg og søsteren min måtte klippe oss ut av hytta. Det var latter og fjas. Inntil vi fant ut at hytta var et dynetrekket. Det var visst nytt og det ble en fille. Men vi fikk ikke kjeft.

Jeg husker noen bursdager, mens andre har gått i glemmeboken. Eller kanskje de er mixet sammen til ett minne? Ja, sånn holder vårt indre bibliotek på.

Et ekte hjerne-bibliotek
Tenk deg at det fantes et ekte hjerne-bibliotek. Når du går inn dørene er det nytt hver gang. Dersom du er trist, er det triste bøker som dukker opp. Ikke alfabetisk, men etter en annen logikk. Dine følelsers logikk.

Tenk deg at du går inn døra i det indre biblioteket – og at du kan plotte inn «5 år» på en kode. Så kunne det indre biblioteket vært deg selv 5 år, og vist deg hvilke sider og bilder som da ville gjelde.

Man måtte droppet de lange reolene. Droppet behovet for oversikt og kontroll. Man måtte hatt muligheten til å forflytte seg raskt fra sjøen der krabben bet deg i tåa – til vinteren farmor døde. Rommet måtte være som en kinosal, der man kunne se de indre filmene på veggene.

Falske minner..
Det vil nok være noen av minnene som ikke er helt reelle. Som du vil tvile litt på om har hendt eller ikke. Det er sånn vi mennesker er. I lagringsprosessen kan vår indre fantasi legge til eller trekke fra. Men stort sett vil nok det meste ha foregått.

Hva ville jeg plottet inn
I det jeg går inn i mitt virtuelle hjernebibliotek vil jeg plotte inn «Minner der noen var glade i meg» kanskje. Eller «minner der jeg er glad». Det er ikke et helt urealistisk prosjekt, sånn egentlig. Hukommelsen fungerer med celler i nettverk, og «et minne av glede» vil ofte være bundet med «et annet minne av glede». Glede er portåpneren for ulike minner.

Om vi vil kunne reise i vår egen hjerne på den måte jeg skisserer er kanskje noen hakk frem i tid. Men ingenting stopper oss fra å lukke øynene og forsøke visualisere det.

Mens biblioteket har en orden og en ro, og kanskje vil noen si litt kjedelig – er hjernens hippocampus en mirakelstruktur som har sin egen logikk. Prøv den ut, mer enn vanlig.

Mer enn to minutter med Sara Lossius

Hei.

Jeg er vant til å tenke at kvalitet er det viktigste og at ikke alt kan sies på to minutter. Men i mediebildet er det litt uvant å ha god tid. Jeg får lov til å skrive lange spalter i Stella og i dag fikk jeg lov til å besøke podcasten Ingefær med Sara Lossius.

Temaet er noe vi alle har erfart og ønsker å erfare. Nemlig at noen er glad i oss, vil ha oss, viser omtanke for oss og bryr seg om oss; kjærlighet.

Ta deg en lytt da vel:
Med fokus på det viktigste