Kategoriarkiv: psykologhjelp

Kropp, Kunnskapsvekst, menneskets dynamikk, psykologhjelp

«The reading cure»

The talking cure
Freud var vel ikke den første, men han var i hvert fall en pionér i sitt fagfelt. Kunne det virkelig være slik at en nevrolog (lege med spesialitet i nevrologi) begynte å prate med de sykeste pasientene – og mente det skulle være nyttig? Ja.

Når du leser min blogg, så vet du antagelig at jeg er psykolog – og at jeg er godt kjent med «the talking cure».
Det diskuteres hvorfor det virker, og det fins ulike teorier og retninger i faget – men at det virker for de fleste, er godt dokumentert. (Hva det vil si at det virker? At klientene selv rapporterer om en bedring, samt at det bekreftes av klinikers vurdering og at det viser seg i det generelle funksjonsnivået i hverdagen).

Fra et biologisk perspektiv kan samtaleterapi virke fordi det regulerer stressaksen, det blir større indre rom for å håndtere vanskelige tanker og følelser, slik at kroppen ikke blir satt like mye i beredskap.
Fra et psykologisk perspektiv kan det virke fordi en får løst opp i nedfelte automatiske mønstre i sitt liv, og får ved hjelp av en annens ro og klokskap tid til å se på seg selv med nye og mer omsorgsfulle øyne.
Fra et sosialt perspektiv kan det være nyttig fordi en får hjelp til å fungere i systemet igjen. Familien, jobben, med mere.

Derav navnet biopsykososialt.
Skillet er jo ikke egentlig eksisterende.
Hvem kan skille psyke og biologi?
Vel…. det eneste måtte være at bevisstheten som sitter i hjernen er unik. Den kan observere kroppen, samtidig som det er en del av den. Men ja – nervesystemet har hovedsete i hjernen, men jobber samtidig veldig på egen hånd uten bevissthetens innblanding eller viten – der ute i kroppen.

The reading cure
Jeg kom over en interessant bok: Når kroppen tenker.
Der beskrives i et avsnitt om bibilioterapi. Altså terapiform som handler om at en gruppe mennesker leser høyt i litteratur for hverandre. Å lese høyt, høre sin egen stemme, samtidig som nye litteraturstimulus påvirker – har selvfølgelig en effekt. Jeg mener, hvem ville argumentere mot at Mozart påvirker eller Rihanna? Hvem ville argumentere mot at en bok fester seg og gjør noe med deg- og derfor også din måte å tenke på og din kropp.

Biofeedback er litt «in». Og jammen likte jeg denne teksten om at litteratur lest høyt fra dine egne lepper har en stressreduserende funksjon- du glemmer deg selv men er samtidig tilstede og sammen.

The reading cure – bare navnet klinger jo vakkert
Vakrere enn medisiner. Kan det ha samme effekt, spør du? Ja, i teorien så kan det jo det. For…. når psyken blir opptatt med lesing av god litteratur, så blir kroppen likefullt påvirket. Akkurat som kroppen din blir påvirket når du tenker på terrorangrep på norsk jord, så blir den påvirket av å lese en tekst høyt.

Videre om vår interessante kropp får du snart i et nummer av Stella.

psykologhjelp

Trodde psykiatrien var stusselig..

7 kommentarer

Den ene etter den andre takker ved utskrivingstidspunkt.

De sier:
«.. Dette stemmer ikke med det bildet jeg har fått av psykiatrien». Jeg har jo fått god hjelp til å komme meg gjennom mørket. Av gode fagfolk, som smiler og vil vel. Som lytter, gir råd og drar lasset med meg.

«Hvor har du fått et bilde av psykiatrien fra? Og hvordan ser det ut?»

«Via media så har jeg jo tenkt at det står dårlig til…. At de gir deg en resept og løper videre… At det ikke nytter… At det er stusselig».

«Ok. Så det har vært til nytte for deg. Det er hensikten. Ingen hensikt med behandling hvis det ikke hjelper..»

«Jeg visste ikke en gang at det var mulig å få hjelp…!»

«Det er det altså… Hvis man ligger nede er det hjelp å få. Hvis man tar i mot, vel og merke.
Er med på endringsprosessen. Tør å involvere seg i terapi, og jobbe på egen hånd… Og bruker tid».

«Jeg er egentlig sint over medias belysning på alt som er galt med psykiatrien».

«Ja, psykiatri eller psykisk helsevern, ..det er mye fint i Norges helsesystem. Mange får hjelp. Det forskes på nye samtalemetoder. Det å hjelpe folk er i tiden. Men det er mye som ikke fungerer også, mangel på ressurser og at folk kommer for sent inn grunnet strenge inntakskrav.. Da er det vanskelig å hjelpe folk også, de er liksom for dårlige til å bli tilgjengelig til endring. Men det er også mye som fungerer og mange dyktige fagfolk.»

«Jeg vil skrive et sint leserinnlegg». «Om at de ikke må svartmale sånn».

«Ja, hvis de trykker det da…. Ingenting er som en dårlig nyhet. «Psykolog skrev ut psykotisk pasient for tidlig, førte til døden..» – det selger bedre enn «takk for hjelpen, det var godt»… Sånn er det bare. Se på Nyhetene, og tell på en hånd hvor mange ganger de kommer med gode positive nyheter. Det er ofte krigføring, hat, vold, seksuelle krenkelser – og deretter en artig gladnyhet om en som synger med nesa eller noe annet rart. Det er sjelden gode nyhetsreportasjer om ting som fungerer.

Ting skal selge. Media er mestere til å fange folks oppmerksomhet. Frykt er en god lasso. Håp liksom litt mer kjedelig. Litt mer «ukeblad/kvinneblad-swong» over det. Litt enkelt med håp og glede liksom. Mer kvalitet med alvoret. For å si det sånn, når du skal kose deg kjøper du Jo Nesbøs siste morbide historie – ikke fordi det er hyggelig – men lidelse og frykt er interessant.

Men likevel, godt å høre at psykisk helsevern ga deg en mulighet til å få håp i din tunge periode, at god medikasjon fungerte, og at du vil spre budskapet.

menneskets dynamikk, psykologhjelp

ABC-modellen

5 kommentarer

ABC-modellen
I de fleste terapeutiske metoder psykologer benytter seg av ligger et mål om bevisstgjøring.
Å bli bevisstgjort hva som fremmer sunne og mindre sunne og kanskje direkte usunne handlingsmønstre. Å bli bevisstgjort hva som gir deg glede, vekker smilet, vekker sorgen, vekker mørket. Å bli bevisstgjort hva som vekket tilbaketrekkingen, rusatferden, frykten eller depresjonen. Psykologisk metode omhandler ofte det å sortere tanker, følelser og handling. Forstå seg selv bedre, bli klar over automatiserte mønstre å reagere på, bli klar over de tankeprosessene du har i topplokket i forskjellige situasjoner.

Så… Hva er ABC-modellen dere?

A – activating event / En situasjon av betydning / Utløsende situasjon
B – beliefs / tanker / fortolkninger av situasjonen
C – consequences / tankene leder til visse følelser/ til visse handlinger

D – alternative tanker > alternative følelser? > alternative hand linger?

Ta et eksempel. Guro:
A: Når Guro kommer hjem fra jobb merker hun slitenheten. Hun lager middag. Hun roper på barna. En gang. To ganger. Tre. C: Sinne. Hun hyler. Løper ned trappen. River fra barna fjernkontrollen. Tar sønnen hardt i armen. Kjefter på datteren. Dere må høre etter meg!!! Hun kjenner tårene presser seg på. Nok en ettermiddag hvor hun ikke når opp til sine krav. Hun kjenner seg sliten. Mislykket. Barna er furtne. Triste kanskje. Det er de alle. Hva skjedde??

Situasjonen skal inn i mikroskopet. For å få tak i det som skjedde forut hun ble sint. Med forståelse og omsorg. For å bli bedre klar over negative automatiske tankemønstre. Som kanskje ikke er særlig nyttige. Som kanskje stammer fra noe gammelt/tidlig. Som kanskje kan endres på.

B: Fortolkning av at barna ikke hørte… Det viser seg at Guro følte seg lite respektert i den aktuelle situasjonen. Hun skulle ønske barna lyttet til henne, og raskt kom til middag, med rene hender og store smil. Hun følte seg lite sett for sin innsats som mor. Hun kjente igjen følelsen fra annet sted og – da hun som liten satt som en dukke i hjørnet ved middagsbordet. Foreldrene så ut til å se alt annet enn henne. Og Guro som var så sårbar, så mye i hjertet hun ville dele. Men ingen spurte. Ingen så. Læreren husket knapt navnet, og venninnene så ikke hvor hardt hun jobbet for å høre med. Når barna overså henne aktiverte det antagelig dette gamle tankemønsteret- om at det var noe med henne som ikke var verdt å høre på. At de gjorde det fordi det var henne. Hun hadde aldri tenkt på det før, men hun ble klar over at sinnet, tapet av kontrollen, handlet om disse vonde tankene om seg selv som usynlig. Som lite verdt. Ikke rart hun ble sint.

D: Guro visste ikke om andres barn kom rene og pene til andre mødres middagsbord. Hun hadde aldri tenkt på det. Hun begynte å spørre. Andre mødre støttet Guro oppgitt. «Uff- ja… jeg kan bli så lei», sa Siv. «Han synes liksom å være så langt inn i dataspillet at jeg er som en støvdott». «Argh- hater det alstå», sa Hanne. Hmmmm….hvor personlig skulle hun ta avvisningen til sine barn. Kanskje hun kunne sjekke det ut, om de alltid overså henne. Alltid synes å mangle respekt. Eller om de stort sett syntes å elske henne? Og kanskje kunne hun foreta seg noen grep som gjorde at de forsto betydningen av å komme til middag når hun ropte? Så som å forberede dem, snakke med dem i helgen om temaet med god tid og høre hvordan de kunne hjelpe henne? Så hun ikke blir så sint, og så de alle får det bedre? Kanskje de ville blitt med? Kanksje de ville tatt i mot unnskyldning og bidratt? Verdt å teste ut?

Eller mitt eksempel. Jeg skulle til å spørre en venn om hjelp. Men så vegrer jeg meg. Kanskje hun sier «nei, passer ikke så bra». Følelsen: trist. Lar det være. Hvorfor? Forstørrelsesglasset må inn, for følelsen kommer så raskt at det ikke er godt å si. Sånne situasjoner er det mange av i våre liv. Alles. Situasjoner som kan være verdt en nærmere analyse.

Innsikt i tanker
Å bryte negative tankemønstre skjer ikke av seg selv. Det må først oppdages. Deretter trenes opp til å vurdere hvor riktige tankene er. Da hjelper det å sette forstørrelsesglasset på de enkelte små dagligdagse situasjoner. Spesielt situasjoner som er vanskelige for deg. Det gjelder å trå ned i mikronivå – for deretter gjerne å trekke slutninger på abstraksjonnivå. Man kan jobbe på mange måter. Det kan være selvfølgelig å fokusere på følelsen av å ville bli likt, eller for Guros del, ville bli sett, hørt og respektert. Men mange sier at det er mer konstruktivt å jobbe med tankene.

Autopilot
Fokus på ABC-modellen er i tråd med mitt kjærfokus på autonomi. At du selv bør som voksen ha mulighet til å sette deg i forsetet i livet. Det å forsøke å lære å styre skuta selv, sitte ved roret som kapteinen, vite hvor skjærene i sjøen er – det krever en sorteringsprosess. Du kan gå langt tilbake i din historie, men du trenger ikke å legge alt fokus der. Hverdagssituasjonene, her og nå, er vel så gode, til å oppdage deg selv og dine automatiserte tankemøntsre. For før følelsen av avvisning, sinne, sorg, desperasjon og frykt, er det gjerne en trigger.

Hvor er dine triggere? Dine sårbare punkter? Dine sterke punkter? Din mestring?
Og kan det å vite om triggerene til de negative automatiske tankene være til hjelp for å overveie muligheten av å sjekke ut om tankene fortsatt er gyldige tanker? Kanksje hører de til i en annen tid, barndom, dårlig erfaring, dårlig livssituasjon, skolemobbingen eller annet? Kanskje er det verdt å sjekke ut om de kan justeres litt? Og om du ikke er i en god livssituasjon- kanskje undersøke muligheten for å få hjelp til å komme deg ut av den?

Gammel bane – og nye baner
I stedet for å kjøre i gammelt mønster, som på en formel1 bane, rundt og rundt – kan du ta en liten stopp ved dekkskiftstasjonen og tenke om banen er som den skal, eller om det er på tide å svinge ut av den. Det kan være tryggest å bli, men dersom du er mye sint, trist, ensom, redd – er det lurt?

psykologhjelp, Realisme

Triksing i psykisk helsevern

2 kommentarer

Nå er media inne på et viktig spor.
TV2 viser at det bevisst trikses med pasientlister, at de med rett får sin førstesamtale før fristen,
og deretter … vel deretter, tar det tid.

Tillitsvalgte står frem om presset på den enkelte behandler.
Ledere som ikke vil ha fristbrudd. For all del ikke fristbrudd.
Pasienter som kalles inn til 1.time for deretter å gå i uvisse månedsvis.
Det er ikke kapasitet. Egentlig.

I forrige blogg ble jeg irritert over manglende nyanse i reportasjen.
Nå kommer nyansene, med et bedre fokus.

Jeg personlig har aldri forstått hvorfor fristbrudd skal unngås for alt i verden.
Fristbrudd viser frem for ledelse, for departement og pengebevilgerne (politikerne) at det ikke er nok folk til å gjøre jobben.
Når alle som har rett skal få hjelp, må det være folk nok.
Det blir som å ligge på operasjonsbenken hvor 3 kirurger må samarbeide om inngrepet,
og kun 1 er der, for de andre har hver sin som også har rett. Alle får risikooperasjoner.

Det er sammenlignbart.
Hva er kvalitetsmålene i psykisk helsevern?
Hva gjør man med underkapasiteten?
Trikser? Ja, det gjør man visst.
Kall inn, kom i gang, og se hvordan det går?

Hvis ledelse ikke synliggjør tingenes tilstand,
hvordan skal da ting bli bedre?
Jeg spør. For jeg fatter ikke.