Det er gammelt nytt at det vi tenker påvirker våre følelser. Tenker du på noe hver dag, som i et langt spesialisert studie eller i en yrkeshverdag, så påvirker det ikke bare følelser men hele din opplevelseverden. Hva du legger merke til i dine omgivelser, hva du leser ekstra nøye i din morgenavis, hvilke nettsider du stadig er innom. Det er også vel kjent at det du gjør påvirker det du tenker. Det har vi vel alle kjent på kroppen? Og gjør du noe veldig mye, som i ditt yrke, så påvirker det deg en hel del.
Ett av de første spørsmål i en smalltalk med et nytt menneske er: Hva er det du jobber med da? Jo, jeg er bilmekaniker. Sykepleier. Synsk. Matematiker. Lærer. Barnehageassistent. Elektriker. Forsker. Offiser. Politi. Og… Psykolog.
Det sier ikke alt om et menneske, interessene kan være så mange utenom jobben, men litt forteller det jo.
Jeg har begynt å lure på om jeg skal varierere hva jeg sier jeg jobber med, litt for eksperimentets skyld og litt for å få andre responser enn det vanlige. Kanskje si: pilot. Og se responsen.
Oi- ville de kanskje sagt. Hvordan er det? Og jeg ville svare; joda. Jeg har opplevd mye turbulens i mitt liv. Ikke mange kvinner som er piloter faktisk, men jeg har klart å finne min plass. Opp tidlig, mye reising, og savn etter min familie hjemme. Det er ikke det sted jeg ikke har satt mine føtter. Verden er for meg liten. Og du da?
Da jeg var 18 år følte jeg på den ene siden at verden lå for mine føtter. Jeg hadde dårlig tid, måtte rekke å oppleve verden. Fort.
Den trygge men etter hvert ensformige skolehverdagen var over, og nå lå yrkesvalg som et av de viktigste valgene foran meg.
Journalistikk. Kriminologi. Juss. Medisin. Psykologi. Biologi.
De dagene jeg drømte meg bort var det andre fag og yrker i mine tanker. Kunstfoto, filmskaper, skuespiller, forfatter.
Men siden kontoen var tom og bena sånn halvveis plantet på jorda, søkte jeg meg mot det som jeg anså mer realistisk å kunne fylle lommeboken min godt nok til selvstendighet.
Jeg var veldig usikker.
Det jeg ikke ante.. det var hvor mye mitt fagvalg skulle komme til å påvirke meg.
For min del daglig dose teori om arten mennesket. Menneskets utvikling. Gener og miljø. Grunnleggende behov hos spedbarnet. Traumer og andre lidelser. Tanker og språk. Følelser. Barndom og alderdom. Relasjonenes betydning, og ikke bare de faktiske relasjoner men de ubevisste relasjoner inni deg til de internaliserte figurene. Den terapeutiske metodikk- behandlingen av lidelser.
Og for ikke å snakke om hverdagen. Yrket. De menneskelige møtene. Lyttemodus. Kreativ tenkning. Forståelse. Romming.
Oi- ja, det former meg visst.
Hørt om speilnevroner? Morsomme saker det der. Vi har nerveceller i hjernen som spontant reagerer på andre menneskers uttrykk. Ser vi en som gråter, fyrer speilnevronene våre slik at vi «merker» gråten. Vi gjenkjenner den andres tempo og positur. Og føler….det på oss. Gjenkjenner oss selv i den andre og toner oss inn.
Fordi vi bryr oss ja, men godt hjulpet av at vi er utviklet til å være empatiske av natur.
I mitt yrke er inntoning noe av det viktigste arbeidsredskapet. Vi gjør bruk av empati i stor grad. Inntoning og speiling, men ikke fullstendig. Servere noe annet også, for å bidra til motsatt speiling. Ikke sant.
Men en ting som jeg merker er at når jeg jobber med det jeg gjør, så er det viktig:
å bevege meg etter jobb for å få blodet til å renne hurtigere gjennom årene mine etter mange timers sitting, tenking og lytting.
å le etter jobb
å leke etter jobb
å danse
Ikke misforstå; givende er det! Men jeg vil ikke bli sementert inn i en lyttende postitur.
Tross alt: det er mitt yrke, ikke hele meg.
Men hva hvis jeg helt faktisk hadde vært pilot; hva da? Flydd over alle kontinenter. Blitt vant med fugleperspektivet, rent konkret. Lette og lande. Tidlig opp og mye reising. Hva da? Jeg hadde tenkt andre tanker.
Bloggen min ville kanskje handlet om høyder, trykk, metrologi, farger, sollys, flyplasser, rutiner – og om mennesker med forventning og stress?
Eller er jeg for overfladisk nå? Undervurderer jeg at mitt egentlige jeg ville kommet frem til overflaten sakte men sikkert?
Ville jeg ha vært piloten som personlig tok meg av mannen med flyskrekk, damen med klaustrofobi, og jenta med separasjonsangst? I hver ledige stund ville jeg sendt noen hyggelige og beroligende meldinger over lydanlegget.
«Godmorgen, dette er Kristina Pilot. Jeg har jobbet som pilot i mange år, og dette er en av mine mange Australiaturer. Det er vanlig med litt stress i løpet av flyturen. Barn som gråter må få gråte, men må også få trøst. Hvis det er noen fobikere her kom til meg så tar vi en pep-talk. Hvis noen lurer på hva de vil gjøre med livet sitt når de lander på australsk grunn så har jeg tatt mine reiser og det er meg en glede å ta en session. Jeg er noen ganger usikker selv når turbulensen kommer, men utrolig nok håndteres kriser bedre enn vi tror. Så bekymring har ofte ingen gevinst eller nytte. Dersom du har et alkoholproblem kan du si det over callingen, og da vil jeg oppfordre de andre gjestene her til ikke å ta en dram, av hensyn. Vel møtt, vi sees igjen».
Haha, nei- jeg tror ikke jeg ville blitt en psykolog i pilotforkledning. For selv om jeg sikkert ville vært opptatt av menneskers atferd og følelser, ville jeg som dominoeffekt av mitt studie, mine kolleger og arbeidsoppgaver, sakte men sikkert tenkt noe annerledes tanker og oppfattet verden noe ulikt fra nå. Fordi omgivelser påvirker oss.
God søndag, enten du er brannmann eller journalist. Du blir litt hva du er, men kan motvirke totaleffekten ved å ha mange interesser i sprikende retninger!!
Diett:
Dyrke dine vanlige interesser: faget, jobb, familie, venner.
Utfordre deg med nye interesser: nytt kurs i noe annet, gjør noe for første gang igjen, som: helt ny saus til dagens middag, les nyheter du ikke før klikker deg inn på, ny hobby.. Ja, så blir vi ikke helt hva vi jobber med…! Bare litt.