Lønnen uteble. Jeg var nyutdannet, og systemet hadde litt problemer.
Jeg ringte lønnsavdelingen, og etterspurte pengene. De beklaget, og ville gi dobbelt neste måned.

Beklager, sa jeg. Det går ikke, jeg har regninger denne måneden også, og blir sulten opptil flere ganger daglig.

Beklager, men du må vente.

Beklager, men det er ikke bra nok. Sa jeg. Fra vennlig til irritert. Er det ikke en knapp du kan trykke på, noen du kan snakke med. Sånt kan ofte løses, sa jeg. Jeg skrek ikke, jeg sa det med tydelighet.

Så sa hun: og du som er psykolog og alt. Du som liksom kan mye om kommunikasjon. Jeg er ikke imponert. Det sa hun.

Ok, sa jeg. Du er ikke imponert. Det er greit. Jeg prøver ikke å imponere deg. Jeg prøver å få lønn for denne måneden slik det står i kontrakten. Og en ting; jeg er ikke psykolog, jeg jobber som det. Og psykologer trenger også penger.

Sjefen for lønnsavdelingen kom på linja, og pengene på konto dagen etter. Greit nok. Noe nyttig har jeg kanskje lært selv om det ikke imponerte damen på lønnsavdelingen.

Et familiemedlem sa, tenk at han er psykolog. En eller annen som jobbet som psykolog hadde utenom arbeidstid ikke imponert henne nevneverdig.

Ok, hvilken passform passer for psykologen når den ikke er på jobb?

Prototyp
Dette vet jeg ikke. Ingen surveyundersøkelse bak dette.
Men jeg tror at psykologen assosieres med en vennlig lytter, en rolig observatør, om det er kraft – så er den sindig og lavmælt, jf. den lavmælte provokotatør som Zachrisson skriver om.

I terapirommet er jobben å hjelpe den andre til å tre frem med seg og sitt, i trygge rammer. For bedre å se seg selv, og sitt bidrag i dens liv. Men utenfor terapirommet, skal man ha samme stil?

Annet scenario
Jeg har ikke mottatt lønn etter planen. Jeg ringer lønnsavdelingen.
Hei, jeg har dessverre ikke fått min lønn. Kunne du se på saken?
Nei, beklager. Det er skjedd en feil ved din registrering, så du vil få dobbel lønn neste måned.
Hmmmmmm… Hva skal jeg leve av?
Vet ikke jeg, det går ikke å gi deg lønn denne måneden.
Nei, hmmmmm. Jeg hører du sier det. Sier du det ofte?
Hva da?
At det ikke lar seg ordne å gi de ansatte lønn?
Nei, jeg sier det ikke ofte, vi er alltid behjelpelige.
Hva er annerledes denne gangen?
Eh… Ok, jeg skal se hva jeg kan gjøre.

Kanskje det hadde vært bedre å bruke fagets sindige kommunikasjonsodell, lytte til den andre og samtidig undre meg?
Det er bare det at det kreves litt tålmodighet å være lavmælt.
Som metode, ok. Men som mennesketype, nei der er vi ulike alle mann.
Uavhengig yrke.

Tredje scenario
Gi meg pengene mine!
Nei.
Jo! I dag. Nå!

Ikke min stil, men kanskje effektivt? I hvert fall hvis man skal rane banker. Penga eller livet, fungerer bedre enn «kunne du være vennlig å gi meg litt av sedlene i kassen der?» Jeg sier det først som sist, psykologprototyp passer særdeles dårlig til å rane banker suksessfullt! Derfor er det desto viktigere å gi oss lønn!