A4 -Join them

Observatøren – «de andre..»
Hun fant det interessant å observere menneskene. Hun så at de oppførte seg så likt. Hun så dem haste ut av toget alt for tidlig om morgenen, opp rulletrappen og i videre rask gange til en eller annen arbeidsplass. De var som maur. Det virket litt meningsløst! Det var et pussig fenomen! All den snakk om fri vilje, og de var som styrt utenfra, der de kjørte A4-stil. 
Hun smilte litt av dette livet de hadde, det ordinære. Hun skulle ha det annerledes. Sengen skulle være dekt med rød plysj, fremkallingsrommet skulle være fullt av nye geniale bilder, og de røde skoene skulle bære henne til himmels. Hun kunne ikke bli en del av massen.


Tiden kom hvor hun måtte opp, inn på toget, sitte trangt, bli puffet til uten et unnskyld. Det var å finne sin plass når dørene gikk opp, for så å gå i rekke til rulletrappen. Der sto hun stille på høyresiden, eller gikk på venstresiden. Hun hastet til arbeidsplassen. Hun tenkte over hva slags liv dette var, en arbeidsmaur, som styrt utenfra. «A4» hadde aldri klinget godt i hennes ører, og nå kjente hun at tomheten kom sigende. Dette var da ikke et valgt liv. Dette var da ikke slik det skulle bli. 


Vel inne på arbeidsstedet sto hun i kø for å ta seg en kaffekopp. Sammen med de andre. Deretter gikk de i samlet flokk til sine pulter. Det var et åpent kontorlandskap, og mange hadde 2 stykk fotorammer på plassen sin. Ikke hun. Hun skulle bare innom, før det store skjedde. Før A4 ble byttet ut til stjerneformat. Dette var bare en mellomstasjon sammen med maurene. 


Om gråsten og diamanter
Mens hun lengtet etter å begynne det mer meningsfulle livet, sto hun utenfor. En dag gikk hun innenfor. Hun ble kjent med ham! Han sa at A4 ikke fantes, ikke for deltagerne bare for observatørene. Han sa at det ikke føltes A4 å sitte på morgentoget. Det var musikk på ørene som han hadde valgt, som ikke han ved siden av lyttet til. Det var kaffen på akkurat hans vis i koppen; kaffe latte med lettmelk og 1.5 sukkerbit. Det var hans avis, hvor han valgte sitt lesestoff blant det mye presenterte. Han gikk med sine skritt, og kjente energi av steamen rundt seg. Det var hans tanker om den vakre soloppgangen. Det var hans snubling i fortauskanten. Stjerneformat følte han seg som. 


Det var da hun skjønte det. Hun hadde misforstått. Hun hadde som ungdom hørt at hun var lik alle de andre. At det var umodent å måtte ha Levi’s 501 som de andre. At man var bedre hvis man skilte seg ut. Det gjorde ikke hun. Men hun stilte seg litt på siden, og inntok observatør-rollen på seg selv. Hun følte seg latterlig strømlinjeformet, og besluttet at det var negativt. Hun hadde gjort den vanlige feilen som så mange gjør, hun hadde begynt å se seg selv mer og mer utenfra, med en annens kritiske blikk. 
Hun så at de sto der – like som gråsten. 


Men innad skinte de som diamanter, med hvert sitt liv. Det syntes bare ikke så godt på avstand.


Det er vanskelig å leve i et annet format enn resten, og kanskje er A4-formatet helt fint det, bare man deltar med seg selv. 
If you can’t beat them – join them! 


Det er fredagskveld. Jeg kan kanskje si: God gullrekke! 

Mat- venn eller fiende?

Mat er et primærbehov for oss mennesker. Vi blir sultne, tar til oss næring, og blir mette. Det burde være enkelt. 
Det viser seg å være alt annet enn akkurat det! 


Mat er ikke bare en måte å fylle magen, som bilen får sin bensin. Det er også en nytelse. En glede, et gode! som vi liker å fråtse i. De nydelige sauser! Chiliens styrkende effekt på erkjennelsen av å leve. Sukkerets nydelige søte smak. Laksens herlige farge. Mange sanser blir stimulert samtidig, og det følger ofte hygge med et godt måltid. Men det er også kilde til uro for mange. Det er ikke alle som hygger seg rundt bordet. Noen spiser annen mat enn resten av familien. Noen drikker heller litt pulver. Og de snakker høyt om kaloriene og sin vekt. 


Norges befolkning blir stadig tykkere. Flere og flere barn strever med overvekt. Norge synes å være på slankekur. Samtidig er det i økende grad unge kvinner som strever med en alvorlig besettelse på egen kropp, maten er fiende og vekten har farlig verdi.


Spisevegring, de som sulter seg
Et lite innblik i den syke før vi går tilbake til de hundretusener av hverdagsslankere… 
Det handler om å være tynn og bli tynnere. Det som startet som en indre uro, en uro for det ukontrollerbare ved pubertetens endring og en opptatthet av å kontrollere bare litt, ble til en besettelse. En bestettelse som litt etter litt danket ut vitalitetens språk. Det handlet om det som startet som en liten seier, som ble til en langvarig krig. 


Finn Skårderud har jobbet med mennesker med spiseforstyrrelser over en årrekke. Han har skrevet mye om emnet. Han skriver om paradoksene: om å være sterk og svak på samme tid, om å ha et konkret forhold mellom følelser og kropp, følelsene uttrykkes ikke i følelser men via den fysiske kropp. De kjemper indre kamper som får et fysisk uttrykk, og de strever med kontroll av behov.

.… 250, 251, 253, 254 kalorier. Tellingen slås på automatisk, det fins ikke lenger noen av-knapp. 
De er fem stykker rundt middagsbordet den ettermiddagen. Fire av dem prøver å spise uanmerket, de prøver å ignorere den femtes pirking i den lille porsjonen hun har bedt om. Hun deler oksekjøttet i mindre og mindre biter. Hun er alvorstynget, hun tenker, hun gruer seg. Gruer seg til å putte biten i munnen. Hun tenker på fettet i kjøttet, forsøker å få kontroll på tellingen av dagens inntatte kalorier, gårsdagen, og samlet hele uken. Det tygges og tygges, munnen formes i noe som skal ligne et smil, hun sier: «takk for maten, mamma! Det var godt. Jeg spiste så mye i sted, så jeg orker ikke så mye. Bare fortsett å spise dere, jeg tenkte å ta meg en joggetur». Nå dukker det samme anstrengte smilet opp på de fire andres ansikt, «ja gjør det du, jenta mi», svarer mor. 
Kampene som har blitt utkjempet ved dette bordet de siste to årene har vært mange. Men jenta har bare blitt tynnere og tynnere. Psykologen som behandler jenta for sin anoreksi sier at det ikke har hatt effekt å kjempe kamper rundt bordet, hun vinner uansett. Nå har de for oppgave å gjøre måltidet så hyggelig som mulig og ikke fokusere på matinntaket til den femte. En oppgave som synes umulig. Og psykologen kjenner samme uro, de veier og stiller krav, men noen ganger blir det som om de leker katt og mus, når jenta har steiner i bukselommen for å lure vekten.


Slankeindustri- suksess for hvem?
Det er ikke farlig å slanke seg. Som regel. En utvikler sjelden anoreksi av å prøve noen kurer. Men noen tar imidlertid alvorlig skade av fokuset, og har begynt en farefull vei. De resterende normale slankerne har nok heller ikke særlig godt av slankeindustriens mekka. De teller og teller også de; kalorienes takstameter er på før de har inntatt første bit. Gleden over måltidet er redusert. Fokuset er ikke på smaken, den er på «jeg burde ikke…», «jeg skulle ikke…». Tanker som sjelden genererer noe godt.  


Det er betimelg å stille spørsmålet: Hva kom først- slankekurene eller overvekten? 
For slankeindustrien har suksess, det dukker stadig opp nye mirakel-kurer. Jeg fikk i mail-boksen tilbud om et slankeplaster som skulle gjøre arbeidet for meg. Supert! 
Men hjelp meg litt nå: Det er en kjent korrelasjon mellom slankekurer og antall overvektige. Det betyr at der det er et stort overvektsproblem, har slankekurer også et stort publikum. En skulle tro at årsaken til en oppblomstret slankeindustri er grunnet overvektsproblem hos folket. Men burde ikke antall overvektige da snart gå ned? Jeg mener, hvis kurene har effekt. Men da ville jo industrien bli borte! La oss si det andre vei; slankefokuset og slankeindustrien øker folks vektproblem. Nei huff da. Det er vel mildt sagt å banne i kirka. Vel, korrelasjonsanalyser er ofte komplekse, det er flere variabler som spiller inn, og mange ukjente. Men jeg tør stille spørsmålet, og jeg tør mene at fokuset på kurer, på å telle, på vekt; vel det øker folks anstrengte forhold til mat og de glemmer hensikten med et måltid. Å stilne sulten, å nyte maten, og stoppe når den svake metthetsfølelsen melder seg. 


Hva med å ha som fokus å nyte god mat, men på en litt mindre tallerken enn de gigantiske Ikea-fatene? Hva med å fokusere på måltidet, og ikke telle. Hva med å ha god samvittighet for å innta næring som kroppen trenger? 
Vel, det hadde vært bra hadde det ikke? Om det var så enkelt?
Men hvem skulle tjent alle pengene da?


Godt måltid!  











Den enkle er ofte det beste

Hei!
Jeg fikk i posten en kort artikkel fra en anerkjent psykologtjeneste. Artikkelen handlet om betydningen av å si «hei» til dine kolleger om morgenen. Den viser til arbeidsmiljøundersøkelser om hva som skaper et godt klima på jobb, og hva folk savner. Og trives ikke folk på jobb, vel; etter en stund blir effektiviteten deretter.


Første impuls på at jeg måtte huske å si «hei» fra mine psykologkolleger var: Neimen det er da måte på hva mennesker med 6 års utdanning i komplekse og sammensatte psykiske lidelser skal holde på med. Hei kan vi da alle si, det gjør vi da. 2-åringen min kan jo dette. Hun sier hei til alle! Hunden får et stort smil, likeså mannen som tilfeldig passererer henne. Hunden logrer, mannen smiler. De gangene hun ikke får svar stopper hun opp, vipper litt på det nydelige hodet sitt som er omkranset med store krøller, smiler ennå mer og roper alt hun kan : HEI 🙂 
Det er enkelt. Det kryr av smilende mennesker rundt henne, og de smiler fordi hun har hatt en effekt på dem, med sitt lille smilende hei.


Jeg rusler ut av kontoret, og møter noen på min vei. Vi passererer hverandre både en og to ganger den morgenen, vi gir et nikk, eller ikke. Noen går i sine egne tanker. Jøss, ser du det, tenkte jeg.


Effekt
Det er nå slik at vi mennesker påvirker hverandre, enten vi vil eller ikke. De kommersielle aktørene har jo lært seg dette, det har de måttet, for å øke sin fortjeneste. Dere husker det vel kanskje, at butikkansatte gikk på «smilekurs». Putt på et smil, et hyggelig hei, og handelen er i gang. Vi liker å bli møtt med vennlighet, så enkelt er det.


…men artikkelen om å si hei var vel såre enkel. Den burde vel gått mer i dybden? Gjør ikke vi psykologer det da? Det burde vel stått noen råd om at du må ta deg god tid til dine kolleger, sett deg ned, og hør hvordan det egentlig står til. Det er vel bedre omsorg? Nei, det enkle er ofte det beste, og vi nordmenn har vel litt å lære der av engelskmenn og amerikanere. Et smil og «how are you?» er en hyggelig hilsen, som ikke er invaderende, ikke krever mye tid, ikke går på bekostning av timeplanen eller møtets faktiske agenda. Det er et «hei» som gjør godt, før man starter møtet eller haster videre. Engelsklæreren min på ungdomsskolen sa at det var svært viktig at vi lærte nå heller enn siden, at «how are you?» fra engelskmannen ved siden av deg på toget, ikke var en invitasjon til en samtale hele veien. 


Vi har altså effekt på hverandre. Og vi kan imorgen starte med 2-åringens kunnskap, så får vi en hyggeligere dag selv også! 
Hei så lenge 🙂 


ps. for ikke å legge igjen noen misforståelser: Invitasjonen til en god og lang samtale med kollega, venn eller kjæreste er for all del å anbefale, når det er tid og relasjon til det! 
Men det kan vi ta en annen gang 🙂

Hvorfor ikke være "Tigermamma"?



Tigermamma; får du noen assosiasjoner?


Tigeren er det største kattedyret, hun er en formidabel jeger, men lever under harde kår. Mange tigerraser er utryddet, og de som er igjen er fredet. De må jakte, og det er mange farer. Tigermamma passer på kullet sitt på egen hånd, og må lære dem å ta ansvar for seg selv fra tidlig av. Det er «loven om den sterkeste rett», som gjelder. Passer hun for godt på dem, kan det bety døden for dem alle. Hun er nødt til å jakte, og de er nødt til å lære.


Men tigermamma er her ment i overført betydning, som betegnelse på en oppdragerstil for oss på to ben. Det verserer stadig noen betegnelser på foreldrestil mellom kulturer og generasjoner. ‘Tigermamma’ står nok som en motsetning til ‘curling-mamma’, hun har ikke rykte for å skape glasur- og dessertbarn, hun menes å skape strebere som blir sterkest!


Så; hvordan gjør tigermamma dette?  


En av årets mye omtalte og debatterte bøker er «Battle Hymn of the Tiger Mother» av Amy Chua. Amy Chua bor i USA, men har etnisk opprinnelse fra Kina. 
Hun har selv nådd langt, er professor i juss på et av de mest anerkjente universtitetene i USA. Hun verdsettter høye ambisjoner, en akademisk karriere, og å utvikle sine evner og bruke dem.
Hun mener at hun ser et skille mellom oppdragerstilen i «vestlige land» og tradisjonell kinesisk oppdragelsekultur, og mener at vi har noe å lære fra dem. Forfatteren sier at hennes strenghet som mor har gitt barna muligheter til å stole på egne evner, til å søke opp og frem og øke deres prestasjoner. Hun har vært en tigermamma! 


I boken om «Tiger mother» skriver hun om en episode med datterens pianospilling, hvor datteren ikke mestrer stykket. Datteren har lyst til å gi opp, har lyst å gjøre andre ting, taper motivasjonen for å øve til det sitter. Da viser tigermor seg frem, hun sier «nei, dette kan du og skal du klare. Om du så må sitte her hele natten». Dukkehuset ble kastet ut av huset, det ble videre truet med å fratas goder, til og med mat. Beskjeden var at pianostykket skulle sitte, koste hva det koste ville! 


Hva ble resultatet? Datteren klarte det til slutt hun. Hun skal siden ha fått økt motivasjon for  pianospilling. Det beskrives flere lignende episoder, med terping på mattestykker til langt over leggetid, kaste tegninger som ikke er gjort med maksimal innsats, og ja: i dag vet barna å gjøre sine ting ordentlig. 
Det gir jo mening.


Så da er vi ved konklusjonen. Amy Chua har vist å ha rett. La oss kaste ut yndlingsbamsen når barnet ikke klarer å lære seg å lese. En puslete tegning, den krøller vi sammen. Dette handler om å gjøre dem en tjeneste, gjøre dem klar for livet der ute. 
For jeg er enig i at styrke, det er bra! Måloppnåelse er også bra! Å bruke sine evner er flott! Hvorfor ikke tommelen opp? Vi vil jo ikke ha en lat generasjon som ikke har lært å streve for å nå gode resultater. Vi vil ikke ha en gjeng med uføretrygdede sofaslitere, som er gode på WoW og chatter raskere enn lyset, men må leve på lommeboken til mor og far eller staten (vår felles lommebok).


Tommelen ned


… bare en bitteliten ting før vi lærer fra tigeren.


Hvilket miljø tigeren har levd i gjennom tiden har mye å si for hvordan tigermor har blitt nødt til å oppdra sine unger. La oss tenke oss at den istedet gjennom tusener av år hadde fått buffaloer servert, med en liten krokodille attåt, og rådyr til dessert. Det kan hende at tigermamma hadde blitt mykere, fordi at miljøet ikke krevde den harde vei. 


Til sammenligning er det store forskjeller i det politiske system mellom Kina og mange «vestlige land». I et kommunistisk regime med diktatorisk regi på folket er det kanskje nødvendig å ha en hardere stil for å møte samfunnets hardhet, skal du opp og frem må du være et særdeles talent, ellers blir du en del av arbeiderne.  


Tigermamma er autoritær – skaper lydighet og frykt


I psykologifaget har man 4 begreper for forskjellige oppdragerstiler: Autoritær, autoritativ, tillatende og forsømmende.


Den autoritære har stor grad av kontroll kombinert med kulde.
Den autoritative har stor grad av kontroll kombinert med varme.
Den tillatende har lav grad av kontroll kombinert med varme.
Den forsømmende er lav på begge.


I autoritære samfunn er ikke stimulering til egen-tenkning den som verdsettes høyest. Det er ikke sosialt ønskverdig å reise et par år for å oppleve verden, før en velger utdannelse. Det er kanskje ikke religionsfrihet eller ytringsfrihet. Kanskje jobber flere hardere. Men i vårt samfunn, det som vi må ta hensyn til i oppdragelse av våre barn, er den autoritative oppdragerstilen funnet suveren. For intellektuell tenking, nyskapelse av produkter eller kunst, videreutvikling av et bærekraftig og åpent samfunn, er opplevelsen av individenes autonomi og livskvalitet av stor betydning. For å skape de beste muligheter er den autoritative oppdragerstilen også den som gir økt prestasjonsevne. Dette skaper en motivasjon for å prestere som ikke er basert på frykt. Og som kjent; en indre motivasjon tenderer over tid å danke ut en ytre motivasjon. 

Til dere mammaer og pappaer: Gi varme bak kontrollen! Da øker du sjansen for at de unge oppvoksende viser god karakter, jobber med god arbeidsmoral og dyktighet, med godt utviklet autonomi som ratt. Som min rektorpappa sa til meg når jeg for første gang fikk en bemerkning på oppførsel i meldeboka fra ungdomsskolen. Det sto: Kristina arbeider godt men er i overkant selvstendig og lystrer ikke alltid regler og kan snakke litt mye i timen. Da sa rektoren: «Gratulerer Kristina, du er flink men ikke lydig! Jeg er stolt av deg». 
God kveld.

psykolog med hjerte for formidling – også utenfor terapirommet