Å våkne…

Noen ganger går vi litt i dvale. Zzzzzzzz ..
Livet bare «skurer & går», på et vis.
Hvilepuls, lite stress og normalitet.
Kjedelig. Trygt.

Det kan jo være det beste, man sier jo at stress er usunt.

Men det er bare delvis sant! Stresshormoner er ikke bare skadelige for oss. Kick som skjerper sansene, kan snu hverdag om til helg. Kan gi nye løsninger. Nye muligheter.

Det kan være like usunt å gå i dvale, der sansene er mindre skjerpet og alt går i det samme. Depresjonstilstanden er et eksempel på hjernens dvale der hjernen går «på tomgang» og i samme gamle spor.

Noen ganger møter man mennesker som setter hjernen i et nytt spor, ut av dvale og over i livet. Det er de beste blant oss. Som får oss til å tenke nytt og føle nytt.

Stay hungry – Stay foolish

Jeg har vært sulten hele mitt liv. Misunt dem som kunne lene seg tilbake. Puste med magen. Si at dette er, dette er godt nok.

Mange sier at roen kommer med åra. At man blir mindre sulten, og mer satt. Litt mer evne til å nyte, kanskje.

Steve Jobs er vanskelig å sammenligne seg med. Men et av hans yndlingssitat skal ha vært: Stay hungry – stay foolish. Det er noe bra med sulten, lysten til å tenke nytt, bevege seg, gå videre og ikke godta tingenes tilstand.

De fleste av oss husker ungdomstida som en sulten periode. Sulten på vennskap, kjærester, selvstendighet, tilhørighet, identitet, kunnskap.

De som er mette allerede som unge, blir man bekymret for. De som ikke ønsker gå ut, prestere på en prøve, passe inn. I ekstreme tilfeller kaller man det apati og anhedoni. Manglende motivasjon til å delta, lav respons på stimuli og manglende evne til å føle glede og iver.

En nokså ny lang studie viser at de urolige unge, blir vellykkede voksne. Denne uroen kan være positiv. De er sultne og dumme.

Ord på rekke – leveregel
Rart med det. Disse kjente folka, som har liret av seg noen setninger i ny og ne. Det som siden bare blir kalt «kjente sitater». I have a dream. Gjør alltid det du er redd for å gjøre. You can do it. Evig eies kun det tapte. Ordene på rekke som gir gjenklang i andres sinn. I Praha var jeg på et Steve Jobs-museum, og så dette sitatet: Stay hungry – Stay foolish. Det gjorde meg skikkelig glad. Han er død, men gleder meg allikevel. Det var visst ikke hans ord, men et sitat han levde etter og delte villig videre for å spre inspsirasjon. Kall det leveregel, som en kognitiv terapeut kanskje ville sagt.

Men jeg kan avsløre en leveregel jeg lever etter, i tillegg til denne nye om å forbli sulten og dum.

En fugl av gangen min venn. En fugl av gangen.

Det er et sitat fra en bok om prokrastinering. Det handlet om en gutt som hadde utsatt og utsatt prosjektet om fugler i naturfagen. Faren så den fortvilte gutten kvelden før innlevering. Prosjektet virket uoverkommelig. Fullstendig. Faren sa: En fugl av gangen min venn, en fugl av gangen. Gutten startet, der han måtte starte. Med den første fuglen. Han måtte ikke se hele prosjektet, bare gå et skritt og et skritt. Til slutt kommer man frem.

Som mange andre merker jeg at livet er krevende og oppgavene man skal klare noen ganger som store fjell foran deg. Hvordan skal man vaske alle klærne, lage alle måltidene, møte presis til alle møtene, gjøre alle prosjektene, følge til alle aktivitetene, stille på alle foreldremøtene, klare hverdagen… Det går ikke når man ser alt foran seg. Men med en fugl av gangen, har alt gått. Allikevel.

Psykologrollen

Livet er fylt med ulike roller vi mer eller mindre frivillig går inn og ut av. Å være «det snille barnet» kan være en rolle. Sikkert litt hyggelig og litt kjipt, på en gang. Eller «den slemme gutten». Sikkert veldig lite hyggelig. Annet enn at man får litt respekt kanskje, og oppmerksomhet. Negativ sådan. Tror jeg lander på «lite hyggelig» rolle å få, jeg. Å være mamma er definitivt en rolle. Den merker man. Fra en dag til en annen så er livet annerledes – for alltid. Du har ansvar. Masse. Og blir brått voksen. Å gifte seg eller bli samboer er … ja, plutselig er du blitt «dere». Hvordan har «dere» det? Hva liker «dere» å gjøre? Som om man er smeltet sammen og andre ser på deg som et tohodet troll. «Den gode partneren» er fin merkelapp. «Den egoistiske»..er litt verre.

Roller er gode å ha. Det skaper en sosial ramme. At vi vet hva som kreves av oss. Tenk deg at du ikke hadde noen rolle? Roller har også sin begrensning. Ingen passer bare inn i en rolle, og rollen du forsøker å innta bør ikke være for langt unna deg selv. På et vis.

Psykologrollen ble en rolle som kom litt bambus på meg. Heter det «bambus» forresten? Jeg skriver det. Plutselig skulle jeg liksom være den rolige, kloke og til tider allvitende personen. Den som skulle lytte til alt og tåle mye. Alltid tålmodig. Uansett. Ikke barnslig. Bare voksen. Mhmm… så du drikker for mye, og vet at barna dine blir urolige av det. Det må være vanskelig for deg å vite dette. Mens inni meg tenkte jeg: skjerp deg! Bli voksen. Det å vite at man må skuffe unna naturlige reaksjoner, for å møte en annen og innfri dine rollekrav og rolleforventninger, det krever mental kapasitet og mentalt arbeid.

Jeg har brukt litt tid på å forstå de rollene jeg har blitt tildelt og frivillig tatt. Hvor godt liker jeg den rollen? Hvor mye vil jeg hoppe inn i den og hvor mye vil jeg forme den selv?

Det er mye jeg ikke liker ved å bli eldre. Men bevisstheten om hvordan man blir kategorisert og preget av de enormt sterke gruppe-kreftene er nyttig for nettopp å kunne frigjøre seg fra dette.

Misforstå meg ikke. Roller er nyttige. Det er trygt. På jobben inntar man jo en rolle og blir lønnet for det. Personligheten vår og evnene våre er utrolig dynamisk og tilpasningsdyktige, så vi trenger ikke hele tiden «være oss selv». Vi har mange sider og kvaliteter, og har bare godt av å måtte lære oss å stå i ulike roller. Poenget er at man også må fylle rollen med seg og sitt. Da blir det nok best utfall.

De beste folka jeg kjenner er de som ikke går for mye inn i sin rolle, i hvert fall hvis de går inn i lederroller eller autoritetsroller. At de husker på historien sin. Tar med seg ydmykheten og interessen for de andre.

Jaja, det var litt av hvert fra meg i dag. I dag inntar jeg rollen som «hun late». Så får jeg heller være «hun spreke» i morgen. Sånn kan man forvirre folk. Eller bare belyse det alle vet: vi er så mye, og å bli satt i bås er sjelden berikende.

God påske

Digital slitenhet

Jeg mener ikke å være sutrete eller old-fashion
Men siden jeg er opptatt av ærlighet til tross for upopulært
Siden jeg er opptatt av utvikling, men også næringsgrunnlag
kan jeg jo si dette jeg opplever

Jeg kan si det litt forsiktig
for ikke å bli oppfattet kjip
Eller jeg kan si det høyt
for å bli oppfattet ærlig

Nå snakker jeg meg uansett bort fra det faktum
at jeg allerede har skrevet i overskriften hva det handler om.

Jeg er lei
Digitalt lei
Jeg har begynt så smått å forestille meg livet uten mobilen
Helt utenkelig
Så det vil ikke skje
Men jeg er litt lei

Av apper
Helse-apper
E-terapi
Skritt-teller app
Facebook
Content Marketing

Coop-appen tror han vet alt om meg. Han tror jeg har baby bare fordi jeg innimellom kjøper smoothies-for-baby (fordi de er gode)

Trumf-appen maser på meg om trippel-torsdag
Jeg som handlet masse i går

Instagram og Snapchat viser meg bilder fra hele verden
men ingenting er egentlig til meg
Jeg bare kikker inn i andres liv
Andres smil og latter
Skål og heisa
Hipp hurra, skriver jeg
fordi Facebook syns jeg skal gratulere noen med dagen
Hipp hipp hurra
Mener de som gratulerer meg med dagen egentlig det?
Eller har Facebook mast på dem og?

Når begynte jeg å bli lei?
Jeg vet ikke
Men i det jeg skulle høre på en lydbok og merket hissigheten stige og ansiktet bli rødt, så skjønte jeg at jeg måtte bla i noe greier selv
En bok
Mange bøker

Jeg vet: old fashion
Eller heter det old fashioned?
Google vet
Ikke jeg

Søppel
Mange apper er nå kastet
Et stikk av dårlig samvittighet møtte meg, i det jeg puttet dem i søppelbøtta
(Og det før jeg så Emoji-filmen med Anton!)

Vi får et personlig forhold til teknologien
Mon tro om teknologien får et forhold til oss?

Blir facebook-appen litt glad når jeg åpner den?
Nei, det er vel egentlig litt greit å forholde seg til realiteten
Vi bruker teknologien, trenger den og blir knyttet til den

Men vi betyr ikke noe for den

Hjernen trenger litt kreativt rom nå
Et kreativt mentalt rom fylles for mange på med natur, pauser, musikk eller kunst

Jeg håper dette gjør at jeg fylles opp av nye idéer, som gjør at skrivingen kommer lekende lett – i stedet for tung som en elefant
Kanskje jeg da husker punktum?
Kanskje jeg da sover bedre?

Er du digitalt sliten?
Jeg holdt et foredrag om dette til ungdom
De fresheste blant oss
Og de nikket og lo
sukket og gråt
De er digitalt lei og får ikke sove
Pling- Pling -Pling

psykolog med hjerte for formidling – også utenfor terapirommet