Det er de dagene hvor man snubler seg gjennom.
Det er de dagene hvor alt man gjør synes å bli feil.
Det er de dagene hvor selvtilliten begynner å dale.
Det er de dagene som smilet slukner.
Det er de dagene hvor en ser seg i speilet og tenker.. nei og nei.. hva er det du holder på med du da?
Det er de dagene hvor ingenting føles riktig.
Det er de dagene hvor alt føles håpløst.

Jeg har en sånn dag i dag. Eller jeg hadde.
Før jeg begynte å dele.

Jeg sa det til en kollega. Jeg er håpløs i dag.
Jeg tror ikke jeg er en god psykolog.
Jeg får ikke til det jeg vil i dag.
Jeg er usikker på om jeg klarer å hjelpe.
Det er best jeg begynner med regnskap.
Jeg er jo ikke så verst med tall.

Jeg sa det til mannen min.
Er jeg håpløs i dag?
Jeg tror det, sa jeg. Tror du?

Jeg vurderte rødvin.
Gråtefilm.
Kleenex.

Kollegaen smilte å sa: det er fint å ha deg her.
Mannen min sa, du er håpløs og jeg elsker deg.

Siden jeg så godt vet at grubling ikke hjelper på sånne dager.
At bevegelse er sunt. Så prøvde jeg å leve som jeg lærer. Jeg prøvde bevegelser fremfor tårene i ensomhet.

Hun smilte til meg den søte treneren. Hun ga meg pilatesballen og sa: så hyggelig å se deg!

Musikken kom på. Bevegelsene begynte. Pusten hang med.
Og der slapp det.. snubledagen var ferdig. Nå var det bare å kjenne pusten,
lytte til musikken, kjenne kroppen, og smile!

Noen kaller det visst mindfulness? Øyeblikk med tilstedeværelse, hvor tanker passerer og flyr videre,
kroppen og pusten er i fokus, og nærværet på det helt essensielle øker.

God natt! I morgen kanskje det er bedre?