Det har vært en fremgang i den norske skole
Kanskje er det for mange målprøver.
Kanskje er det for mange krav.
Det kan hende. Jeg vet ikke.
Noen kjenner på et stort press fra tidlig alder, om å være flink.
Andre kjenner at det er godt å bli stilt krav til og få utfordringer.
Vi har ulikt utgangspunkt, både kognitivt og hjemmemiljø.
Men det som er så fint å kunne si,
er at fokuset på at trivsel kommer forut for læring,
er skjerpet.
Man kan nok få inn ting i hodet med pekestokken som trussel,
og skammekroken som straff. Men reell vekst og introvert læring,
der hvor eleven lytter, reflekterer og gjør det til sitt, sjekker ut og spør, og reflekterer på nytt – det kommer ikke med autoritær lærestil.
En annen ting som nåtidens skole har, er fokus på at elever skal føle seg trygge sammen med jevnaldrende. Det er mange skoler som har egne mobbeprogram, og har fokus på både utsatte mobbere og mobbeofre.
Alle vet at trygge rammer er en forutsetning for sunn vekst.
I dag vet alle det.
Trygghet, forutsigbarhet, sosial støtte og faglige utfordringer.
Det er lett å bli opptatt av det som fungerer, og overse det som ikke fungerer.
Det er like viktig å utforske begge sider.
Hvis man ser hva som fungerer – kan man forstå mekanismene og gjøre mer av det.
Hvis man ser hva som ikke fungerer – kan man forstå mekanismene og endre det.
Men det sosiale samspillet er ikke som et mattestykke.
Det fins ikke en løsning eller en fasit.
Det vil alltid være en sosial jungel, med uuttalte krav og sosiale mekanismer.
Det vil være gruppepress og popularitetsstiger.
Vi mennesker er opptatt av skjønnhet, av talenter og av sosial sammenligning. Vi er opptatt av å skinne på stjernehimmelen, og ha fine materielle gjenstander. De som kommer til kort vil kunne være sårbare for å utøve mobbing, for å hevde seg. De som har et hjem preget av konflikter vil være sårbare for å utøve mobbing, for å roe seg. De som ønsker å bli overlegne, og klassens alfaer, vil være sårbare for å utøve mobbing, for å vise styrke. Hersketeknikker finnes i alle aldre og sosiale lag. Men vi må først og fremst ta på alvor de minste mobberne – fordi de kan utøve så stor skade for andre på sin vei. Og en gang blir de voksne.
Det er imponerende å se hvilke ressurssterke personer som står frem i kampen mot mobbing. Morten Harket (A ha) sto frem med en nydelig tale, om livet som mobbeoffer i noen viktige skoleår. Andre viktige har gjort det samme. Det er så viktig det de gjør. Å vise de som er ofre for andres selvhevdelsesproblematikk og uro – at det fins løsninger og håp – der fremme.
Jeg skulle ønske flere mobbere også sto frem, og delte. Men det er en tøffere rolle å ta. Fordi det kommer mindre trøst og støtte. Jeg ønsker å snu det- at for å lære barna trenger vi mobbere som deler også. Ikke bare ofrene. I bunn og grunn er de også et offer. For mens ingenting kjennetegner mobbeofrene – så er det noen kjennetegn på mobberne. Det fins ofte en eller to «sterke» som leder mobbingen, og får med seg andre i en ubevisst gruppedynamikk. Der blir barna (eller voksne) jungelenes dyr – eller «fluenes herre». Men de som står i front har ofte store utfordringer i hjemmet. Og derfor bør vi ønske velkommen de tidligere mobberne – hvilken historie bærer de på? -når så de at de mobbet og plaget andre? – når kjente de empati?
Ha en god dag! Og husk, et godt smil til en annen kan bety mer enn man tror. Hvis du trenger selvhevdelse, tenk på noen områder du kan få det – uten å trykke andre ned. Jeg er sikker på at vi kan finne noen områder – sammen!