Hun har fulgt spillereglene til punkt og prikke. Rullebladet er selvfølgelig rent. Håret vasket og ikke for rufsete. I skapet er ingen hemmelig elsker. Der er kun klær, brettet med tellekanter som er selv militæret verdig. Hun er gjerne slank. Pen kanskje?
Men hun er allikevel litt usynlig. I hvert fall når det er tale om forfremmelser, lønnsforhandlinger, eller generelt «si NEI» «Jeg trenger det!» eller «Jeg er uenig».
Hun er en flink pike.

Hun har kjent på et økende sinne siste par år, men hun smiler for det. Det sitter liksom i ryggraden. Ja, hun er faktisk så god, at hun klarer å smile og si ja selv når hun inni seg er rasende og vil skrike nei…

Janteloven kjenner vi jo
De flinke gjør i hvert fall det. Sandemose traff spikeren på hodet når den nordiske kulturen skulle illustreres på forfatters vis; ved gode formuleringer:

Du skal ikke tro at du er noe.
Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
Du skal ikke tro du er mere enn oss.
Du skal ikke tro at du duger til noe.
Du skal ikke le av oss.
Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Flink bisk
«Flink bisk» roser han hunden sin når den kommer til ham når den kalles på. «Flink bisk» roser han, når den forstår «sitt». Den gir labb pent, og får et godteri. Den er flink når den lystrer!

«Flink pike» gir meg assosiasjoner til flink bisk. Jeg ser for meg en ung kvinne, sittende på alle fire i gi-labb-posityr. Sjefen gir henne et matstykke for de høye produksjonstallene. …Å, så flink pike… du lystrer du, uten protester, uten å mukke, du er perfekt. Min flinke pike!

Den flinke piken har et nokså usynlig halsbånd vel og merke. Hun kjenner det dras i halsbåndet, både utenfra og innenfra.

Kanskje noen ganger rykkes det innenfra i motsatt retning som sjefens, mannens, barnas, kollegenes, de andres… Da spørs det om hun tør å si sin mening. Om hun tør si «nei», «nok», «hva får jeg igjen for det», «dette bør noen andre ta denne gangen».

Den flinke gutten fins det også mange av. Den som ikke hever stemmen, kjenner kroppens begrensning eller følelsenes signaler. Og kanskje dras han i større og større grad også i mange retninger på å møte krav som stilles til ham; på jobb, i parforholdet, til barna og omgivelsene.

Punching-bag
Å si nei og stå på barrikadene for seg selv kan imidlertid bli nok et krevende ideal for mange. Det er nemlig ofte vanskeligere å si nei enn å si ja.. Det er ingen enkel ting å trå ut av gruppen og si sin mening, spesielt ikke hvis den avviker fra de andres. Det er tross alt en risiko. Du utsetter deg for å bli upopulær hos sjefen, mannen, naboen, vennen, barnet.
Det krever mot!

Å smile er tross alt mer akseptert enn å vise sinne.

..men for de som kjenner at prisen begynner å bli for høy. For dem som har gjemt seg for lenge i sin flinkhet. Som kjenner motstand i kropp og psyke. Som har levd etter sine prestasjoner for lenge. Som kjenner på «hvor er egentlig min verdi?» Som kjenner på et sinne som overtar mer og mer.
For dem er det viktig å kjenne varmen i nåtidens fokus på at flinkhetsidealet har sine mørke sider. Og at det er politisk korrekt å bli sint over flinkheten.

Men hvor skal den flinke gjøre av sitt sinne?
For en kan være sikker på at det er der et sted dersom tellekantene er så skarpe at du kan stikke deg på dem.
Skal de gå til innkjøp av en punching-bag?
Slå og hamre løs?

Vel, det trengs noen verktøy her! For mange av oss er treningen med å lystre kommet lengre enn treningen med å kjenne egne behov, lystre egne tanker og idéer, si nei…
Bli med på trening; flinke gutter og jenter?

..en liten ting bare. Hva hvis Rihanna har rett i det hun synger, «…once a good girl goes bad- we gone forever…»?