En hatt å ta av seg
Jeg går ikke med hatt. Men hadde jeg gjort det ville jeg tatt den av.
For dere.
Mine kolleger.
Dere går gjennom storm hver dag.
Dere lytter aktivt til den andre.
Antennene er godt utviklet hos dere mange.
Følsomheten for den andre nærværende.
Noen ganger røyner det på for dere også.
Dere er mennesker, søte dere.
Psykologer.
Psykiatere.
Sosionomer.
Psykiatriske sykepleiere.
Psykologspesialister.
Dere er laget av kjøtt og blod.
Intet blått i deres årer.
Vettet er ofte godt.
Følsomheten likeså.
Men blodet forstatt rødt.
Mye kritikk – lite oppmuntring i krigen
Det har vært en vanskelig reise å lese noe av det som skrives
om oss hjelpere i aviser, blogger, m.m.
I nødens stund må noen klandres.
Hva med hånden som prøvde hjelpe?
Det har vært ennå vanskeligere med arbeidslivet harde kår for en arbeidsmaur på bakken.
Det er lite som synes.
Det som telles er ikke kvalitet, men kvantitet.
Det som telles er ikke investerte følelser, men igjen: kvantitet.
Jeg er ikke ferdig ennå
Jeg som står på innsiden sammen dere på bakkeplan blir slått av varsomheten deres.
Av kunnskapen kombinert med vennligheten.
Av smerten når en pasient føler seg avvist eller ennå verre- tar sitt liv.
Hva kunne vært gjort annerledes, tenker dere.
Har jeg mislykkes?
Jeg tar av meg hatten for dere.
Jeg henger den på en statue av Arne, Thor, Gro, Ole, Olav V, Jonas eller Wenche- eller hvem dere måtte
ha som forbilder i deres liv.
Der passer hatten godt.
Dere vipper meg av pinnen med deres utholdenhet.
Hun sier hun elsker jobben sin,
der hun sitter med de vondeste traumer i sine arbeidstimer.
Han sier at han tenker på de etterlatte hver time i sine arbeidstimer.
Jeg sitter med beundring tilbake.
Mye usynlig jobb gjøres.
Av vanlige folk.
Rosen er ikke heftig.
Røde løperen har aldri blitt brukt.
Det hadde vært godt med diplom og medaljer.
Så her kommer en fra meg til dere.
Noen ord. Det kan telle det også. Når oppriktig ment.
Sign. Meg, 12.april-2012.
Hei!
Jeg liker den reklamefilmen som gikk for en tid tilbake om Natteravnene; den frivillige humanitære organisasjonen som valfarer gatene på nattestid for å ta vare på de sårbare unge. «Det som ikke skjedde» lyder teksten…. og det vises bilder av overfall, aggressive krangler, ulykker som IKKE skjedde.
Mye av arbeid i psykisk helsevern handler om forebygging, om å hindre skjevutvikling, vonde valg, større rusmisbruk, mindre menneskemisbruk, etc. Men det synes ikke godt.
Det er heller ikke lett å finne gode mål på kontakt mellom mennesker, på emosjoner, på psykisk smerte og helsepersonells investerte omtanker. Så hva som måler kvalitet i dag har mange begrensninger. Antall konsultasjoner på en dag trenger ikke innebære et godt kvalitetsmål.
Miljøarbeidere, sykepleiere, leger, hjelpepleiere… å ja! dere kjenner dere igjen!
Det går under betegnelen «myke yrker», men akk… det er noe av det hardeste! Å jobbe med mennesker er et godt dagsverk, men det gjenstår mye på oppmuntrings- og belønningssiden for å si det sånn..
Takk for kommentar!
Jeg vil foreslå kognitiv terapi:)
Ellers glemte du å rose alle hjelpepleierene:)
Et lite spørsmål; hva mener du med «usynlig jobb»?