Up we go!

Min barndomshytte er en utdøende rase.
Utedoen står der til vitne om det gamle.

Hytta står nok på den der Unesco-listen.
Rundt er det gribber som ønsker tomten.
De solide treplankene som danner det lille huset i fjellheimen bryr gribbene seg neppe om.

Hytta var tidligere stolt av å være først ute.
Det store solpanel.
Magien var tilstede når de ekte lampene ble tent,
selv midt i fjellheimen!
Revene stoppet opp da de så lyset.
Bjørnen løftet øyelokket selv i dvalen.

Parafinlampene kunne innta antikvitetshylla.

Nå må den lille hytta se seg slått av den ene etter den andre.
Der står den.
Minst i klassen.

Mon tro om den får besøk av byfolk?
Ja, byfolket tar turen innom.
Igjen og igjen.
Ønsket om spa settes tilside for pusten av fjell.

Ovenfra kan du risikere å gå forbi den.
Nedenfra også.
Du må vite akkurat hvor den er.
Den må letes frem.
Trærne er såvidt å se.
Skarvene glitrer om hverandre i kjøkkenvinduets utsyn.

Stillhet?
Nei.
Vinden bråker.
Utsikten tar pusten fra deg.
Haresporene fanger deg.
Rypene bakser.

God påske!
Ses om noen dager, hvis du vil… 🙂