Kategoriarkiv: Vær proaktiv

Et umulig prosjekt

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Blogglisten

En dråpe i havet
Blogging er jeg ikke alene om. Når jeg innimellom tar meg tid til å utforske bloggverden ser jeg at jeg er som en dråpe i havet. Det blogges om trening, kropp, mote, skjønnhet, foto. Kjendiser har sine egne blogger. Bildene er freshe. Hager, møbler, blomster, barna. Bloggene ser lekre ut. Noen har ikke freshe blogger, og blogger med et publikum innenfor sin nisje. Noen er personlige, grundige, kloke, søte. Noen er private. Noen er overfladiske.
Det er allverdens der ute. Noen fotomodeller har 10000 følgere. 400 lesere daglig. Og kule reklamer.
De har registrert bloggen sin her og der. For å synes i verden.
Det er jo ikke gøy å blogge uten respons.

Min blogg er jeg fornøyd med. Føler jeg har funnet min nisje,
faglig blogghobby for å nå ut med det jeg prosesserer daglig, og for å få respons.
Kanskje for å oppnå nye muligheter i det skriftlige format.

Jeg skulle alltids sett at det var ennå mer gnist i pennestrøket.
Ennå mer faglig dybde, med de hotteste teoriene presentert grundig.

Jeg skulle gjerne hatt flere lesere som inspirerte meg med sine kommentarer.
10.000 følgere liksom.

Men jeg er og blir enn småbarnsmamma med full jobb, venner og mange fritidsaktiviteter.
Fingrene fyker over tastaturet, og selvsensuren kan ikke bli for stor.
Da kan jeg bare slutte med en gang.

Å bli likt
Noen interessante elementer har kommet til i løpet av snaue året jeg har blogget.
Mine indre mekanismer vises også her, i det sosiale offentlige rom.
Jeg ønsker å bli likt, vise faglig styrke og vise mot.

Det er jo en vanlig egenskap å ønske å bli likt.
Det er ikke idioti i det hele tatt.
Å høre til og være godt sosialisert beskytter mot psykiske lidelser og dertil somatiske.
Å høre til og være godt sosialisert gir feedback, omsorg og glede.

Men noen kan dra det for langt, ønsket om å bli likt.
Av alle….
Å bli likt av alle er et umulig prosjekt.
Det vil skade kun deg selv å gå gjennom livet under den fanen.

Prestasjonsangst, autonomiproblematikk, konfliktskyhet-
alle kan være et resultat av at man ønsker å bli likt av alle.
Det virker trygt.
Men det er, jeg gjentar, et umulig prosjekt.

Og i det toget går visst jeg. Mitt navn og min blogg står på den fanen.
Jeg ønsker at alle skal finne bloggen min ytterst givende.
Tåle mine meninger, tåle den lille vrien ut av den konforme psykologrollen, og sette pris på at jeg tør å bevege meg ut av komfortsonen. Jeg ønsker et stort publikum, som alle finner bloggen inspirerende, tankevekkende og morsom.

Men jeg ønsker ikke å bli bundet av hobbyen.
Jeg vil ikke annonsere.
Registrere meg.
Og konflikten er at jeg på den andre siden ikke ønsker flere lesere,
da blir mine egne krav til meg selv kanskje høyere.
Da kan jeg stille meg lagelig for hogg.
Vise mine styrker, men også svakheter.

Men det er vel lurt, å stadig utfordre sine grenser – for å se om nye muligheter kan komme i sikte?
—derfor registrerer jeg meg på blogglisten. Sammen med de hippe- som ikke har nesa i bøker dagen lang 😉

Sjef i eget liv..

Føler du deg utenfor?
At ingenting spennende skjer akkurat deg?
Livet består av hverdager, og de synes grå og like?
Jobben kjip, karriereutsiktene dårlig, ekteskapet labert, ungene krevende og økonomien skrall?

Proaktivitet
Det er ikke en rød løper foran føttene våre.
Ikke for deg.
Ikke for meg.

Det er heller ikke en stengt port.
Ingen høy mur.

Å være proaktiv handler om å kjenne ansvar for å få ting til å skje.
Du velter en brikke, og håper på en dominoeffekt.
Velter du ikke den første, skjer ingen reaksjon.

Visst er noen mer heldige enn andre.
Men hell er ofte ikke helt tilfeldig.

På en fest eller i et forhold.
I en jobb eller i en utdanning.
Det er mulig å bidra!
Og da kan ting skje.

Du får ikke mer moro enn du lager selv

Som observatør til de små er det en sannhet i det uttrykket.
Du får ikke mer moro enn du lager selv.
Også når jeg ser tilbake på mitt eget liv, ser jeg at det stemmer.
Det er sjelden noe godt har kommet til meg uten at jeg søkt etter det eller skapt det.

Noen dager er kjedelige. Tunge. Grå. Triste.
Og sånn er vel livet; det er ikke lekende lett.
Men i stedet for å rive seg i håret, klage og gi opp,
ta et blikk på de små barna.

Hva med å putte en blå bolle oppå hodet, og krype under stolen dere?
Og le seg gløgg i hjæl.
Hva med det?

Det er ikke like artig om voksne gjør det samme,
men jeg kan ikke annet enn å le med, når så mye moro kan lages av ingenting.

God skaping

Førsteinntrykket

Slapt håndtrykk
Førsteinntrykket har mye å si. Du kan derfor spekulere i det. Ikke sant? Lære deg et godt håndtrykk! Kle deg etter gruppen du vil passe inn i. Sjekke ut kleskoden på arbeidsplassen før jobbintervjuet. Tenke gjennom hvilken side av terningen du vil vise frem, denne gangen. Men OBS OBS OBS! Be yourself er lurere enn du tror! Men hva og hvorfor har førsteinntrykket så mye å si?

Førsteinntrykket / primacy effect
Først treffer det visuelle synsinntrykket av en person du ikke kjenner. De rosa pumpsene. Merkeklærne. Det lilla strikkede skjerfet. Fjellrevenryggsekken. De usminkede øynene, de hardt sminkede øynene, den mørke huden, hijaben, burkaen, dialekten, aksenten, utdanningen.. Listen er uendelig! Fra det første blikk, første håndtrykk, første ordveksling, første latter .. går det slag i slag! Før du har rukket å telle til 1-2… 10, er førsteinntrykket på plass!

Heretter vil det personen sier og gjør, ikke være nøytralt. Det vil være biased av hvilken kategori personen er blitt vurdert som å tilhøre. Og med en kategori følger også en antagelse om indre kvaliteter. Vestkant-gutten er plassert som en som har blitt sydd noen rosa puter under armene på av mor ved at far tjener mye penger innen shipping, og derfor er gutten kanskje ensom egentlig, og har ville fester i sin russebuss til 1 mill med kokain flytende selv om de ser solbrune ut og friske ut på overflaten. En stereotyp. Eller damen med det rufsete lange røde håret, usminkede øynene, og lilla strikket sjal, fotform sko og spennende farger på kjolen som går til midt på leggene. Hun drikker nok urte-te, vil ikke ha koffeinens drepende effekt i kroppen, hun går nok til homeopat og liker ikke spillefilmer fra Hollywood, hun lever i et samboerforhold og setter ikke sin verdi i hvilket merke bilen har- for å si det sånn, men hun har en god del verdi i kunsten på veggene- tross alt.

Dette er jo for det meste vås- ikke sant? Vi får noe informasjon, men så mye som vi også ikke får. Det unike med hvert gruppemedlem, ikke sant. Men den som leter, den finner- slik fungerer biased oppmerksomhet på det som matcher førsteinntrykk-prosseseringen!

Kategorisering i stereotyper
Det er ikke dumt å kategorisere. Det har sin funksjon. Det er effektivt! Alle gjør det!
Det gjør oss blant annet i stand til å handskes med et uforutsigbart sosialt miljø. Alt fra å vurdere om hunden der borte er klappbar (har en rase som statistisk sett kan være aggressiv, er rufsete, bjeffer, har en eier som ser røff ut i kantene) eller om personen på samme fest ser ut til å være en attraktiv samtalepartner (det vil si nogenlunde samme stil som deg selv, ser ut til å kunne stemme nogenlunde likt politisk, en du ser litt opp til, og som ser ut til å være hyggelig eller original)!

Plutselig blir man overrasket: jeg trodde ikke du var sånn? Hvorfor ikke? Jo plasseringen inn i en kategori- som sånn eller slik- har selvfølgelig sine svakheter. For i grunn, man kan ikke vite om hunden vil bite eller ikke, eller om personen er snill eller ikke. Sånn på øyemål.

Skape en ny identitet
Siden førsteinntrykket er av stor betydning skulle det bare mangle at det spekuleres i det. Du skal på første-daten, og du lurer ikke bare på hva du skal ha på deg, men også på hvem du skal være i dette møtet. Men OBS OBS OBS! Her er det et viktig skille å huske på. En ting er at det er lurt å ha rene klær. Tilpasset daten. Tilpasset resaturanten. Treningen. Jobben. Men siden de fleste av oss er ikke som Leonardo di Caprio i the Aviator! Han som lurer seg til de beste pilotjobber. Han som leker katt og mus med utdannings- og arbeidssystem ved å tre inn i roller og gjennomføre slik at ingen stopper opp og stiller spørsmål ved ham. Han som besitter hemmeligheten ved å være å forfalske og lyve. Han som mestrer og vet at arbeidet med å skape seg en ny identitet ikke først og fremst ligger i de forfalskede dokument, men ligger i kroppspråk og ord.
Men… for oss andre dødelige, som ikke er skuespillertalenter ned i fingerspissene, så vil jeg råde deg til å være deg selv!

Forholdet mellom det sagte ord og kroppsspråk
Vakre gullkorn av ord kan bety så mangt, men hvis de er som pugget fra en sitatbok fremstår det sjelden troverdig. Vakre klær er så mangt, men hvis det er klær som ikke matcher din personlighet så vil det synes med et kroppspråk som viser at du er ukomfortabel. For selv om vi gjør mange feil i våre vurderinger, så er vi også kloke. Alt av informasjon blir puttet i samme deig! Hvor det er summen av kroppsspråket, de små uttrykk i ansiktet, hårfrisyren og dialekten- som bidrar til et helhetsinntrykk.

Så du kan alltids påvirke førsteinntrykket, men det bør være innenfor dine terningssider, hvis du forstår….

Den enkle er ofte det beste

Hei!
Jeg fikk i posten en kort artikkel fra en anerkjent psykologtjeneste. Artikkelen handlet om betydningen av å si «hei» til dine kolleger om morgenen. Den viser til arbeidsmiljøundersøkelser om hva som skaper et godt klima på jobb, og hva folk savner. Og trives ikke folk på jobb, vel; etter en stund blir effektiviteten deretter.


Første impuls på at jeg måtte huske å si «hei» fra mine psykologkolleger var: Neimen det er da måte på hva mennesker med 6 års utdanning i komplekse og sammensatte psykiske lidelser skal holde på med. Hei kan vi da alle si, det gjør vi da. 2-åringen min kan jo dette. Hun sier hei til alle! Hunden får et stort smil, likeså mannen som tilfeldig passererer henne. Hunden logrer, mannen smiler. De gangene hun ikke får svar stopper hun opp, vipper litt på det nydelige hodet sitt som er omkranset med store krøller, smiler ennå mer og roper alt hun kan : HEI 🙂 
Det er enkelt. Det kryr av smilende mennesker rundt henne, og de smiler fordi hun har hatt en effekt på dem, med sitt lille smilende hei.


Jeg rusler ut av kontoret, og møter noen på min vei. Vi passererer hverandre både en og to ganger den morgenen, vi gir et nikk, eller ikke. Noen går i sine egne tanker. Jøss, ser du det, tenkte jeg.


Effekt
Det er nå slik at vi mennesker påvirker hverandre, enten vi vil eller ikke. De kommersielle aktørene har jo lært seg dette, det har de måttet, for å øke sin fortjeneste. Dere husker det vel kanskje, at butikkansatte gikk på «smilekurs». Putt på et smil, et hyggelig hei, og handelen er i gang. Vi liker å bli møtt med vennlighet, så enkelt er det.


…men artikkelen om å si hei var vel såre enkel. Den burde vel gått mer i dybden? Gjør ikke vi psykologer det da? Det burde vel stått noen råd om at du må ta deg god tid til dine kolleger, sett deg ned, og hør hvordan det egentlig står til. Det er vel bedre omsorg? Nei, det enkle er ofte det beste, og vi nordmenn har vel litt å lære der av engelskmenn og amerikanere. Et smil og «how are you?» er en hyggelig hilsen, som ikke er invaderende, ikke krever mye tid, ikke går på bekostning av timeplanen eller møtets faktiske agenda. Det er et «hei» som gjør godt, før man starter møtet eller haster videre. Engelsklæreren min på ungdomsskolen sa at det var svært viktig at vi lærte nå heller enn siden, at «how are you?» fra engelskmannen ved siden av deg på toget, ikke var en invitasjon til en samtale hele veien. 


Vi har altså effekt på hverandre. Og vi kan imorgen starte med 2-åringens kunnskap, så får vi en hyggeligere dag selv også! 
Hei så lenge 🙂 


ps. for ikke å legge igjen noen misforståelser: Invitasjonen til en god og lang samtale med kollega, venn eller kjæreste er for all del å anbefale, når det er tid og relasjon til det! 
Men det kan vi ta en annen gang 🙂