Kategoriarkiv: Utvikling

Styr livet ditt i gode retninger

Sjåfør
Noen ganger drømmer jeg at jeg er passasjer i en bil som kjører altfor fort og
feil vei. Jeg sitter litt paralysert som passasjer, og kjenner hjertet hamre. Eller er irritert.
Andre ganger drømmer jeg at jeg selv er sjåfør. Det kan gå så som så det, i drømmen.
Jeg kjører for fort, spesielt i svingene, kræsjer, og glemmer bremsen.

Tolkning: Er vel redd for å ta styring- frykter det kan gå galt.
Men kjenner samtidig ubehaget ved å være passasjer og bli dratt i andres retninger.

Autonomi
Autonomi handler om å ta styring i eget liv, tørre gå retninger som føles rett for deg,
selvom foreldre, søsken, partner, barn, samfunnet- ikke liker det eller støtter det.

Den indre dialogen
Den indre dialogen går non-stop. Vi er ikke alltid oppmerksom på vår indre verden. Freud kalte det å ikke være herre i eget hus. Mye foregår i underbevisstheten, og kommer frem i drømmene. Våre tidlige nære relasjoner spiller inn på vår indre dialog, våre indre mekanismer. Men det er ikke alltid så enkelt som at det er vår far eller mor som fortsetter å prege oss i eget liv. Det handler om hvordan det internaliseres, og hvordan barnet tok de relasjonelle møtene i mot, så som møtene med avvisning, irettesettelse, oppmerksomt nærvær, støtte, oppmuntring og separasjon.

M!ndi- helseapp
Hvis du er eier av en Iphone eller Ipad så kan du teste ut en app som heter M!ndi.
Anbefaler denne filmen her, og tenk nøye over dette:

Jeg personlig ble overrasket over hvem min «vanskeligste haiker» var i mitt mentale og emosjonelle liv.
En stemme som sier: det nytter ikke uansett. Følg strømmen, slutt å tull med disse drømmene om å skape noe eget, annet.
Følg strømmen. Det nytter ikke annet. Osv. Sånne indre dialoger er ofte relativt repetative.

Hvem er din vanskeligste medpassasjer når du skal forsøke å gå din vei, gode veier?
Ofte skylder vi på andre reelle personer når vi har det vanskelig. Partneren er sånn eller slik, moren sånn eller slik.
Men de verste fiendene kan vi faktisk ha inne i oss, og det gjelder å vite om dem og ikke kjempe i mot dem, la det være sånn, og styre selv – allikevel.

Ta fordømmelse. Er det du som fordømmer deg, eller andre? Hvem er verst?
Fortsettelse følger i nye blogger, for temaet er viktig!

Fastpsykologen

Psykoanalytikeren, en utdøende rase?
Han sitter der med kontoret innredet som en stue.
Fagbøkene er som en heldekkende tapet, der de dekker veggene fra topp til tå.
Tempoet er rolig. Nesten som å reise tilbake i tid.
Han sitter rolig. Ingen hast. Det får komme det som kommer. Når det kommer.

Det er alt annet enn kosestund, imidlertid.
Kaffen serveres ikke. Dette er ikke et møterom eller kafébesøk.
Det er terapi. Metode som sitter i helheten.
Ingen krumspring.
Dybden har plass, ja- fokus.

Psykologene forandrer form
I tråd med fremvekst av nye psykologiske metoder ved behandling av psykiske lidelser,
i tråd med fremvekst av kortvarige behandlingsforløp,
psykologisk undervisning om følelseslivet,
struktur og hjemmeoppgaver,
så kan man lure på om psykoanalytikere som ham fortsatt eksisterer i neste generasjon?

Dersom det fins mer kortvarige metoder, så kan det fremstå mer kostnadseffektivt.
Imidlertid er ikke forskningen entydig på akkurat det område,
for enkelte er visst metoden å anbefale.
Med tanke på tilbakefallsforebygging og stabil effekt. Over tid.

Men psykoanalytisk/psykodynamisk metode kan vel ikke sies å være i vinden akkurat,
selvom de fleste psykologer som selv ønsker egenterapi ønsker denne formen,
er det ikke det de fleste ønsker å praktisere.

Det er heller ikke det helsevesenet prioriterer.

Jeg synes jeg ser for meg to kandidater til en jobb.
En med den store teoretiske bagasje, den rolige formen og den langvarige tenkningen, som tenker at endring krever tid.
Satt opp mot en som ønsker endring fra første time, er pågående, og deler av all kunnskap den besitter som en ivrig lærer med krittet i hånden.
Hvem blir ansatt?

Fastpsykologene og fastlegene
Fastlegene er blitt en fungerende del av norsk helsevesen.
Det kan hende fastlegene vil si det på en annen måte, men jeg tror brukererfaringene så langt er positive.
Det er godt å ha en lege å forholde seg til, at det er lett å bytte lege online, og at fastlegen henviser til spesialister når de ser behov for det. En personlig allmennlege.

Så er jo kritikken der. Som alltid i helsevesenet.
Pasientene merker at fastlegene har 1300 på listene.
De sitter på kanten av stolen når det er deres tur.
Tempoet stresser også pasienten.

Og det er også en del realisme i tempoet.
Det er ikke tid for den åpne samtalen.
Og mange leger er gode til å lukke samtalene, slik at de raskt kommer til grunnen til møtet.
De inviterer ikke til mer enn de kan romme, for å si det sånn.

Høyres Erna Solberg, Norges kommende statsminister (nei, ikke kom til meg for spåing i fremtiden, jeg bare tror),
har kommet med forslag om at fastpsykologen kan bli neste helsereform.

Mange psykologer er positive til idéen.
Og akkurat som i fastlegetilbudet, vil fastpsykologen ha mulighet for å behandle både lokalt og henvise videre ved behov for behandling i spesialisttjenesten.
Fastpsykologen kan gjøre at folk kommer langt tidligere til samtale om stress, angst, uro, depresjon, psykose. Antakelig vil færre bli henvist til det offentlige psykiske helsevern, da mye av behandling kan gjøres i primærhelsetjenesten dersom folk bare kommer tidlig nok. Fastpsykologen kan bistå fastlegen i tett samarbeid, der tverrfaglighet etterlyses.

Reformen kan bli bra.

Psykologen i fremtiden
Jeg tror fremtiden vil se annerledes ut enn den er p.t., på psykisk helse-fronten.
Mye er positivt i det.
Men spørsmålet er hvor det blir av de som kan, og vil, drive lengrevarig psykodynamisk terapi.
Man må føle at det er plass til en i et arbeidsliv, og er det ikke det, tilpasser man seg.

Så som i populærmusikken. I 2012 er det visst oftere tempo fra første vers, sammenlignet med musikk fra 2000.
Folk har kanskje ikke tid til å vente på at det hele bygger seg opp. Det får være kraft fra første tone, ellers bytter man låt.

Jeg tror jo at vi mister noe, dersom psykologisk behandling blir strømlinjeformet i den kortvarige metoden.
Og at vi mister noe dersom den psykoanalytiske/psykodynamiske metode forsvinner fra tilbudet.
Endring har vist seg å kunne skje raskt. Men det er nok en annen form for endring enn ved den lengrevarige terapiform.

Metoden besitter en ro mange trenger for å kjenne etter.
Fokus på det ubevisste.
De tidlige relasjoner.
En relasjon som er viktig, over tid.
En tålmodig klok, med deltagende aktiv lytting, kloke tilbakemeldinger, og tid for å tenke.

Og det er vel et paradoks at mens samfunnet higer etter mindfulness og meditasjon,
selvhjelpsbøker om stressreduksjon;
altså en indre ro i et hektisk samfunn,
trekkes psykologene i en annen retning, og løper hurtig i gangene for å rekke arbeidsoppgavene som sosionom, datamaskinvenn,
møteformann og telefonist.

Når det er sagt har jeg, som en psykolog anno 2012, sansen for de «nye» metoder. Jeg er jo et barn av nåtiden.
Jeg liker å dele, prate og formidle. Jeg liker å se effekt. Jeg liker at faget er i utvikling. At det er engasjement rundt forskning, og nye metoder som vokser frem. Jeg liker det.

Førstelinje-psykologen med helhetsbildet
Og fastpsykologene vil være ennå et nytt skritt i en eller annen retning.
Fastpsykologen vil ha mange pasienter innom kontorene daglig. Ikke 3-4.
De vil gi et annet type tilbud enn det vi nå har i helsevesenet.
De vil kunne følge pasientene over mange år, men ikke med 45 minutters timer og ukentlige avtaler.
Rammene blir naturligvis viktige å drøfte ved igangsetting av en slik reform, og det vil nok gjøres av mange andre enn meg.

Personlig synes jeg at Høyre kommer med en interessant idé her,
i tråd med forskning om behov for å gi folk mer kunnskap om deres psykiske helse,
i tråd med forskning om at tidlig intervensjon er viktig,
og i tråd med at forekomsten av psykiske lidelser og vansker i arbeidslivet kan se ut til å øke.
Et viktig tillegg til det eksisterende helsetilbudet.
Og det kan være kostnadsbesparende, helt sikkert.

Så ja takk; alt sammen?

Svake mennesker

Svake mennesker
Svake menneske, jeg sier.
Du svake menneske.
Hvorfor er du så svak?
Hvorfor er du så svak?
Ja, du dummer deg ut sånn som du gjør
For du, du røyker, jeg sier
Oh du, du drikker
Hvorfor er du så svak?
Hvorfor er du så svak?

(Gry Jannicke Jarlum, VG-lista topplåt fra 1982)

Bloggen i dag handler om gruppepress, å tørre si nei, tåle å stå i mot press som er negativt
Som i teksten over.
Svakhet er å følge med strømmen, dersom strømmen går i negativ retning.

Ikke så dumt med påminnelser om gruppepressets effekt på individet.
I grunn.
Vi vet alle den skamfulle historien til folk som har blindt fulgt sin leder.
Selv når lederen var en despot.
Og kanskje nettopp derfor.
Fordi diktatorer ikke oppfordrer til egentenkning, utdanning og autonomi.
Det er diktaturenes største fiende.

For å klare å stå i mot ruspress, sexpress, voldspress, kriminalitetspress, mobbepress, med mere:
Kreves kunnskap
En god dose tro på egne holdninger
Egen evne til å ta beslutninger
Tørre å stå på egne ben
Selv om du må stå alene

Svakhet er en egenskap få av oss liker å besitte
Likefullt, vi er det vel alle mann.
Det er øyeblikk vi ikke handler etter beste evne.
Hvor vi baksnakker, mobber, viser arroganse.
Hever oss over andre, for selv å skinne.

Skipsrederen: Her; se å bruk det til noe nyttig!!
John Fredriksen skapte overskrifter da han foran kamera viftet med 1000-lappen foran den narkomane tiggeren.
Her- du vil ha penger?
Javel.
Her; se og ta ansvar for ditt liv.
Den ustøe tok i mot 1000-lappen, og takket ydmykt.
Mediene felte dom over skipsrederens arroganse.
Men det gjorde ikke den ustøe.
Han mente at han hadde lært noe i dette møtet.
At han ble vekket.

Jeg skulle likt å vite resten av historien.
Men tviler på at det var nok til å få heroinen ut av systemet.
I så tilfelle får behandlingssystemet lære av tydeligheten i budskapet.
Vi er vår egen lykkes smed.

Endring er vanskelig
Da jeg jobbet med ruslidelser ble jeg litt forundret.
Mange hadde historier om at de aldri har fått god hjelp.
I alle år.
På alle nivå.

Samtidig satt vi der, med pasienter som til stadig uteble fra behandlingen.
Da kan man kjenne på en maktesløshet.
Timen er satt av. Man har gjort sine forberedelser. Det er en plan.
Alkoholen skal vekk. Barna lider. Kona likeså.
Men akk, smell gang på gang.
Er det mulig? tenkte jeg i mitt stille sinn et par ganger.
Er det mulig?

Jeg kunne ikke likegodt sette på Jannickes sang.
Godt oppdratt i empati. Forstå. Genetisk sårbarhet for avhengighet. Vanskelig indre liv,
grunnet komplisert oppvekst. Mange indre fiender. Sug etter å selvmedisinere.
Jeg kunne forstå og forstå.
Jobbe og jobbe.
Men målet virket fjernt.
Som behandler nr 20 i rekken. Ofte.

Ofte kjemper mennesker med avhengighet harde indre kamper.
De vet hva de bør. De føler at de ikke evner å gjøre noe med det.
Ta skrittet fullt ut. Erkjenne at problemet er der, og gjøre aktive skritt for å komme ut av det.

Når man først har begynt en hverdag med rus, da er det vanskeligere å slutte,
dag for dag.
Avhengigheten begynner å leve sitt eget liv.
Og hjernen trenger etterhvert rusmiddelet, mer enn det trenger mat.

Så dagens motto,
spesielt til ungdommene,
tør å si nei
sette grenser
ta vare på din kropp
og din hjerne
for… det er i grunn bare du som kan gjøre den jobben!

Til slutt
Sterke mennesker er for meg de som er ærlige med seg selv,
som vedkjenner seg et bredt spekter av følelser,
innrømmer usikkerhet og tunge stunder.
Ser at bagasjen preger dem.
Ser sitt eget bidrag i sine relasjoner.
Forsøker å overkomme hindre.
Tar i mot hjelp.
Leter etter nye stier der hvor blindveiskiltet synes å stå.
De som gråter når de er triste.
De som skaper når de er nede.

Sterke mennesker er også de som kan se ydmykt på andre menneskers liv.
Fredriksen kunne godt gi tusenlappen han.
Kunne godt sagt de samme ord.
Men forskjellen på sterk og svak her, var etter min mening måten det ble gjort på.
Ovenfra og ned.
Her, se og skaff deg et liv. Du lille.
Hvis han hadde tatt han i hånda. Sett han varmt og tydelig i øynene.
Levert 1000-lappen med et budskap om at ting kan endres.
Gode ting kan skje.
Vel, da… hadde han vist styrke.

For budskapet er egentig fint.
Man kan skape noe godt, på tross av vanskelig start, vonde opplevelser og dårlige handlinger i bagasjen.
En straffedømt kan velge ny vei.
Ikke lett.
Men mulig.
Ikke lett.
Men mulig.
Litt av jobben kan gjøres hos psykisk helsearbeideren.
Mesteparten av jobben gjøres der ute i det virkelige liv.

Du er en dårlig mamma!!

Den gode mor
Det er et betent tema å snakke om mor-barn relasjonen som annet enn herlig, varm og omsorgsfull.

Først kan jeg slå fast dette:
De fleste av oss ønsker å være en god forelder!
De fleste er glad i sine barn!
De fleste gjør sitt beste!

Ikke «godt nok» foreldreskap
Vold i hjemmet.
Seksuelle overtramp
Overgrep
Psykisk trakassering
Ignorering
Avorlige depresjoner som medfører neglect
Rus og ustabilitet
Foreldre som ikke viser kjærlighet

Foreldrenes bagasje kan gjøre hjemmet utrygt.
Og respekten for den lille er hos noen svak.
Vi vil ikke se, vi lukker øynene, ser gjennom fingrene.
Christoffer-saken, … jeg sier bare det.
Stille, sier jeg det. Hvisker, så det ikke gjør så vondt.
Og med det sier jeg også så mye mer…

Den kalde mor
Men i de hjem hvor det ikke er tale om omsorgssvikt,
men hvor det allikevel er vanskelige hjemmeforhold.
Relasjonsvansker og kommunikasjonsvansker…
Der er det ofte snakk om samspillsvansker.

Tidligere, for et par generasjoner siden, hadde man ikke like mye kunnskap om genetikk.
Om medfødte psykiske lidelser. Om biologien. Om samspillet. Om psykologien.
For eksempel fikk mor «skylden» for at babyen viste avvikende trekk,
så som hos det kontaktsvake autististiske barn.
Tenk den store skyldfølelse som kom med på kjøpet, i presentasjon av en slik teori.

Det er godt at kunnskapen om mennesket er økende.
Vi er ikke kun et resultat av mor-barn relasjon.

Det kan vel hende det fins noen såkalte kalde mødre der ute, men de hadde neppe klart å skape de autistiske symptomene hos sin baby allikevel. Da er kaldheten i såfall total, også med fysisk neglekt.
Barnet, hvis mulig, vil søke andre med smil og latter.

Klart, mødrene har stor effekt på barnets indre verden,
og den senere voksne indre verden, men ikke stor effekt.
Tross alt.

Et samspill består av flere individer
Det er etter hvert en kjensgjerning at barna er med på å prege relasjonen til sine voksne.
Likeså er det sikkert at de voksne har stor innflytelse på sine barn.

Barn er forskjellige.
Noen har medfødte syndromer som gjør samspill ekstra vanskelig.
Noen har en vanskelig start, grunnet somatiske eller psykologiske forhold.
De sosiale forholdene spiller også inn. Andre, utenfor.
Noen barn er «enklere» enn andre; med frisk kropp, mange smil og god blikkontakt.

Dette er vanskelige tema.
Og man kan lett trå feil. Krenke. Såre.

Transaksjonsteori
Nurture- or naturedebatten har stått sterk i psykologifaget.
Enkelt oversatt: hvor mye har genene å si og hvor mye har miljøet å si, for hvem individet blir.
Tvillingsstudier, eneggede versus toeggede, eneggede oppvokst fra hverandre,
adopsjonsstudier (den adopterte sammenlignet med foreldre fra oppvekstmiljø versus den genetiske arv).
Det er også studier på søsken, fordi at en ser at de kan bli svært forskjellige til tross for genetiske likheter og samme foreldrepar. «Feilvariabelen» her er at forskjellene ikke kan tilskrives gener, da hver søsken er med på å skape sine foreldre, og slik sett med sitt ulike temperament, ulik start på livet, ulike utseende – skaper sitt unike miljø.
Og foreldre rapporterer om nettopp det, at deres foreldrestil preges av hvert unike barn.
Man kan rett og slett bli en litt forskjellig «foreldre-type» til hver og ett av sine barn.

Alt dette er psykologer opptatt av når de skal forstå individitet.
Det er også nyttig for å forstå foreldretyper.
Dersom du er en bekymret mamma, kanskje du har grunn til det, at barnet bidrar.
Dersom du er en sint mamma, kanskje du merker at du er mer sint på det ene barnet- og mindre det andre?
Dersom du har problemer med å gi barnet ditt klem, at det trekker seg unna deg,
så kanskje barnet også har noe å si. Dere begge, ikke sant?

Sånn jobber jo psykologer i terapi hele tiden.
Noen vekker forskjellige ting i oss, og kunnskap om de sosiale samspill kommer godt med.
Der er man såpass nøytral, men som mamma eller pappa, er man alt annet.
Man må jo få lov til å være seg selv i møtet med barna sine.

Foreldretype: den voksnes tilknytningsstil
Jeg leste i KK at psykologen skrev at de voksnes tilknytningsstil avhenger av deres tidlige tilknytningsstil.
Og at tilknytningsstil er med å prege parforholdet, og forholdet til dine barn.
Det er viktig.
Men kun en side av sannheten.
Den andre siden av sannheten er at vi er med å prege hverandre, og at vi opptrer ikke i et vakuum.
Transaksjon.
Jeg påvirker deg, har en effekt, trykker på en knapp, du responderer, påvirker meg tilbake, og slik går spiralen.
Transaksjonen.

Selv om noen personlighetskarakteristika er faste, så er vi såpass dynamiske av natur at hva som vises i stor grad avhenger av hvilke knapper som trykkes på i de gitte relasjoner.

Til slutt vil jeg slå et slag for forebyggende arbeid.
Helsestasjonen (få gjerne inn mer samspillsfokus). Barne- og ungdomspsykiatrien med sine sped- og småbarnsteam. Sykehusene som ansetter psykolger ved premature fødsler (det vil komme i hvert fall!). Alle som jobber med tidlig tilknytning. Dere gjør en viktig jobb, for å bidra til at samspillsspiralen går i en god utvikling, i stedet for en uheldig en. Gode tidlige relasjoner er så viktig. Lykke til videre, og søk hjelp dersom samspillet er i en vond spiral. Heller tidlig enn senere. Heller før enn siden.

Bilde: Min praktisering av kengurumetoden ved for tidlig født baby. Det gikk fint med denne lille her fra 2006. Men gjett om respekten har økt for andre i samme situasjon.
Om kengurumetode har effekt ved for tidlig fødsel det er vanskelig å forske på. Veldig mye annet spiller inn.
Men det er jo verdt å forsøke, for de sårbare små.
Så godt man kan.