Kategoriarkiv: Uro

Meg eier ingen

Jeg gjør det med vilje, vel vitende om at tårene vil piple og kinnene bli røde. Jeg går på kino og ser «Meg eier ingen», og vet at lattermuskelen blir mindre brukt enn gråtemuskelen. Jeg går på kino og ser «Meg eier ingen», vel vitende om at jeg begynner å tenke og føle, en hel masse omsorg og tristhet. En kollega gav meg for noen år siden noen velmente råd (?), begrens tenkningen – og gjør mer. Men hva hvis jeg virkelig virkelig liker å tenke? Og at det er å gjøre noe? Hva hvis det å se en film om et barn som strever med sterk lojalitet, kjærlighet og fortvilelse er det jeg vil bruke tiden min på?

Jeg kjenner ikke deg, men .. denne filmen var god, nær og så ærlig som det å vokse opp med en som drikker kan være. Alkoholen kjemper Siv Jensen for å få mer tilgjengelig, viktig på julaften og påskeaften. Vel, alle som protesterer vet mer om alkoholens sverdspiss, for så altfor mange barn og unge.

God Sommer!

Nå er det tid for sommerfri. En tilvenningsprosess for meg – år etter år.
Fra skoleferietiden, hvor jeg kjedet meg en del. Savnet venner og læring, mot slutten. (Les: gutter..)

Vel, fra det hektiske til det rolige – kan mange av oss streve litt med en indre uro.
Temposkifte er ikke bare tøft i idretten, også i det virkelige liv.

Derfor har jeg i all min bevissthet forberedt meg – med å gjøre lite de siste dagene.
Og sjekket ut om det er behagelig – eller ikke.

Litt uro skiftes raskt ut med litt yogainspirert mindfult fokus, på kropp og helse.
Litteratur. Og god film. Spille yatzi med barna, tvungen yatzi. Tåle at fire 6’ere ikke kan brukes til noe nyttig når vi er på 2’ere. Barna er gode på tilstedeværelse, imponerende faktisk. Lærer derfor av de beste.

I dette temposkifte kan det hende at bloggen tar sommerferie. Kan også hende det kommer noen sommerbetraktninger, men som i fjor sommer, blir det ofte mindre fag og samfunnsengasjement, og mer mot oppmerksomtnærvær, stressdemping og ferieutfordringer.

Ønsker dere alle en god sommer! Det blir sikkert som i livet ellers, full av variasjon.

HYYYYL

Barnet strekker seg mot mamma.
Pappa. Og Mamma.
Ikke barnehagepersonalet.

HYYYYYL
Fortvilelsen er til å ta og føle på.
Hendene strekkes mot din kropp.
Du skal ikke ta det i mot.
Du skal vise styrke.
Gå der i fra.

Vise 1-åringen at dette ikke er farlig.
Ved å være trygg.
Og si hadet.
Vi ses igjen.
Lille venn.

Stresshormoner
Det fyres i den lilles hjerne.
Signaler hit og dit.
Hjertet slår.
Ansiktet rødt.
Tårene som foss.

Hvorfor etterlater de meg her?
Skal jeg se dem igjen?

Det kalles separasjonsangst
Ikke alle småbarn har det.
De fleste har tendensen i 8-9 måneders alder.
En skepsis til fremmede.
Foretrekker mamma. Pappa.

Men noen, ganske mange, har det utover denne perioden.
Når jobben igjen kaller foreldrene i sving.

Det man har lært er:
1) Barnas separasjonsangst er å ta på alvor.
Det er frykt, og høyt stress.
Det er vondt.

2) Mange barn lærer seg den nye hverdagen med tid og stunder.
Og stressreaksjonen avtar gradvis.
Ved hjelp av at foreldrene viser vei,
kommer tilbake hver gang som de lover.
Barnet blir trygg på nye.
Og tilvenningen er i gang.

Men vel så viktig er nummer 3:
La nå for Guds skyld foreldre få trøste sitt barn når det gråter.
Det er ikke slik at man skal avvise en sårbar en.
Det er heller ikke farlig å gi etter noen ganger.
Når barnevakten har kommet, og stressreaksjonen er sterk.
Du er modig hvis du tar barnet på alvor,
og i stedet for å smelle døra igjen etter deg med hylene på andre siden,
setter deg ned og bruker ekstra tid.
Igjen.
Igjen og igjen.

For barns følelsesliv vet vi mer om enn noen gang
De har samme kroppslige reaksjoner som oss voksne.
Men de mangler noe.
De mangler evnen til å roe seg selv ned når kroppen er i alarmberedskap.
De er ikke like kloke, og trenger hjelp til denne prosessen det jo er:
Å lære sitt følelsessystem å kjenne.

Her har vi med tilknytning å gjøre,
mentalisering,
og ikke være så «flink mamma» hele tiden.
For det er satt i system at vi skal vinke hadet bra når barnets første bursdag er i havn.
Det er bare det at alt som er i system, generalistmodellen, underdriver betydningen av individuelle forskjeller.

Noen barn er mer sårbare
De trenger lenger tid.
De trenger mer av de nærmeste.
Før sosialisering i det hele tatt er verd en krone.

Det var dagens tanker og følelser,
la de små vise vei, også.

Les også Myten om den kule mor

Ikke tenk på en rosa elefant

Klokka viser 02.30.
Øynene insisterer på å være litt på gløtt.
Sengen er god, puta myk, men tankene lurer på mye rart.
Særdeles mye.
Veldig sent lurer de på særdeles mye rart.
Men ikke mye lurt.

Ikke tenk på en rosa elefant
Ikke stress. Ikke stress. Ikke stress.
Det er ikke lurt. Ikke lurt. Ikke lurt.

Ikke tenk på en rosa elefant, er en oppgave i terapi.
Ikke tenk på det, fra nå!
Ikke stress tenker hun.
Fra nå!

Konsekvens av ikke-filosofien?
Så hun stresser. Stresser. Stresser.
Det er dumt. Hun vet det. Dumt. Dumt.

Så minnes hun det overordnede.
Å observere tankene.
La de få holde på.
La søvnen få komme hvis den vil.
Hvis ikke, ja så hva er det verste som kan skje?

Det meste ordner seg hvis standardene ikke er for høye.
Og månen. Den er fin. Når alle sover. Da synes månens ansikt bedre.
Et Mona Lisa aktig smil. Trist og håpefullt, på en gang?
Så; aldri så vondt at det ikke er godt for noe.
Det er selskap i månen.

Godnatt!
Ps. Har du tenkt på en rosa elefant i løpet av bloggen ;-)?