Kategoriarkiv: Ungdomstid

Aksept, Lengsel, lykke, Ungdomstid

Sykt ung

2 kommentarer

I serien sykt perfekt møter vi samfunnets engasjement og bekymring for dagens unge. En ting er de fine unge som åpner opp sitt liv for oss andre å se. Modig! En annen ting er programmets vinkling om at det er en generasjon perfeksjonister som stresser seg syke før de egentlig har begynt.

Jeg må trå varsomt her! Jeg jobber jo med ungdom og er psykolog. Men jeg har også vært ungdom. Og jeg har lest om andre voksne som har vært ungdom. Kierkegaard skal ha skrevet at han ikke turde sette barn til verden. Dette da livet var såpass krevende og at han så det som et stort ansvar å sette gaver inn i lidelse. Kierkegaard var klok. Det sies i hvert fall.

Da jeg var ungdom var exctacy-trusselen på forsiden av dagens aviser daglig. Ungdom og partydop. Farlige kjemikalier ble mixet. Flere døde. Men de fleste gikk videre. Det var lister på skolen om hvem som var deiligst. Jeg ville ha beste karakter i alt. Og fin kropp. Og være morsom. Og kul. Og flink. Men det gikk sånn nogenlunde avgårde allikevel. Omgangskretsen min besto av folk som også ville være flinke og kule og feste og trene og være populære og ha sex ikke for tidlig og ikke for sent og som gråt seg i søvn, men sminket det vekk dagen etterpå. Da mamma var ungdom var det sikkert helt fantastisk. Ingen krav. Ingen PC. Eller da bestemor var ung. Bare fryd. Bortsett fra 2.verdenskrig da. Men trist var hun nok sjelden. Hun smiler på bildene. Hun må ha vært lykkelig. Og trygg.

Eller har Kierkegaard rett? At det er krevende å være i live. At uansett hvilke ungdom du spør så vil det kunne komme banneord på at livet er helt for j*! At angsten for å være på siden av de andre er enorm! At usikkerheten skaper stormer i sjelen! Jo… jeg tror det er vanskelig å være ung i dag. Og da jeg var ung. Og da mamma var ung. Og mormor. Og moren til mormor. Moren til mormor måtte kjempe kamper for å få være prest i en kirke. Det var uhørt den gang. Moren til mormor hadde ørten barn og prevensjon var forbudt. Mormoren til mormor. Og mormoren til mormoren til mormoren. De har alle kjempet kamper. De har alle opplevd stormer i ungdomssjelen. Grått av tristhet. Ropt av sinne. Tenkt at livet er håpløst. Men de har også gått videre på livets sti. De har også opplevd fyrverkeri av glede, forelskelser, kjærlighet og latter.

Sånn er livet, kjære ungdom.
Sånn er livet.

Angst, Få det bedre, Fordommer, stress, Ungdomstid

Psykose

Det er vondt og merkelig å høre en stemme i hodet som ikke kommer fra en annen person. Den kan være lav. Den kan hviske. Den kan være høy. Rope.
Den kan si slemme ting. Nedsettende ting. Stygge ting. Om deg. Om verden. Om fortiden og fremtiden.

Det er vondt og merkelig å se noen som ingen andre ser. Skygger. Skikkelser. Mennesker. Dyr. Demoner. Engler.

Det er vondt og merkelig å kjenne at virkeligheten man lever og forholder seg til brått skifter. At man blir usikker på hva som er virkelig og ikke. Man blir usikker på seg selv, om man er ekte, eller annerledes.

Det er vondt og merkelig å merke at motivasjonen til å gjøre hverdagslige ting svikter. At kroppen ikke vil henge med. At det er flatt. Lite tanker. Og lite initiativ.

Hjernen – psyke og kropp
Hjernen er et av de mest viktige organene i menneskekroppen. Det kombinerer kropp og psyke. Det gir oss en opplevelse av verden. Med hjernen ser vi, lytter vi, tenker vi, føler vi og handler vi.

Når hjernen spiller oss et puss
Når tinnitusen tuter på full guffe
Når lyden av stemmer ikke er ekte stemmer, men kanskje bare tanker som har fått lyd
Når det du ser kanskje ikke er virkelig
Når demensen svekker jeg-følelsen, hukommelsen svekkes, nervene jobber annerledes
Når traumet gjør at nerveceller dør – og alt blir annerledes

I dag handler det om psykose. Om tilstanden vi beskriver når personen ikke har samme fungering som tidligere, når personen opplever omgivelsene fremmede, eller seg selv fremmed. Når stemmer høres inne i hodet, og øynene spiller deg et puss. Da er det viktig å søke hjelp. Tidlig.

Tidlig … Kom tidlig
Tidlig intervensjon har vist seg veldig viktig. Søk hjelp.
Det fins kognitiv trening, det vil si å trene opp hjernen slik at det ikke blir like lett å redusere funksjonen din. Det fins kognitiv terapi hvor man jobber med stemmeinnholdet – og hvordan du skal forholde deg til det. Det fins system- og familieterapi hvor de som er glad i deg får hjelp til å være en venn – og forstå – og det fins medisiner.

Forskning er forstatt viktig. Fordi det ennå er mye vi ikke vet om årsakene til schizofreni og de andre psykosesykdommene.

Til slutt kan jeg si til deg at: det er stressende å ha en psykose. Det er krevende. Men du kan få en god livskvalitet i perioder. Og mange er opptatt av, blant annet psykolog og forsker Torgalsbøen, det er mange funn som tyder på at man kan «vokse det av seg» eller for å si det på fagspråket, få kontroll på sykdommen og være i remisjon (uten alvorlige symptomer over lengre perioder).

Krysser fingre for alle som forsker på psykoselidelse, og alle som bidrar til økt kunnskap – nemlig fra de med psykosesymptomer!

Angst, Emosjoner, Få det bedre, stress, Ungdomstid

Rødming – en ubuden venn?

Rødming. Det er særdeles ufrivillig! Det er ikke viljestyrt. Du vil sjelden klare å rødme på kommando. Du vil sjelden klare å skru det av på kommando. Enten gjør du det eller så gjør du det ikke. Klart i noen perioder av livet, som i et svangerskap, kan du også plutselig bli en rødmer, men utover det er det noen som alltid har den samme ansiktsfarge uansett hva de foretar seg, og andre som ikke har det.

Noen psykologer fokuserer på at de fleste som rødmer overvurderer synligheten i rødme-situasjonen. At det ofte knapt synes. Vel, tja- det er nok en tendens sikkert det. Allikevel vil en ærlig sjel se at noen blir lettere aktivert enn andre, lettere stresset, og har i tillegg en hud som det synes gjennom at blodet pumpes i hektisk tempo. Psykologen bør kanskje heller fokuseres på at ok! Du rødmer. Også?

Krise
Det er det autonome nervesystem som kjører på inne i oss i stress-situasjoner, uten at vi sitter med fjernkontrollen. Det sympatiske nervesystem klarer å trykke på knapper som frigjør adrenalin og noradrenalin, det klarer å få hjertet til å pumpe hardere og raskere, og når blodet skylles raskere i årene blir musklene tent og man er klar til å løpe, prestere, handle – i krise. Det er da virkelig fint, når man trenger det. Hjernen våkner, faren er oppdaget, handlingen inntreffer. Kjempeknalt! Også kommer det gode parasympatiske systemet som roer ned, takk og lov.

Det er vanlig å kjenne litt på hjertebank og adrenalin-rush hvis du for eksempel skal holde foredrag. Med mindre du heter Jens Stoltenberg eller Thorvald. Kanskje også Kongen. De ser så rolige ut der foran kameraet der de skal si noen kloke nyttårsord at det er nesten så man dupper av på veien. Skulle gjerne hatt en nål å vekke dem med, men det er en annen sak.

Vel, altså. Vi snakker vel om en nedarvet god egenskap at menneskene har et aktiveringssystem som gjør oss beredt til fysisk handling, en ekstra styrkedose. Det er jo bare det at det ikke alltid passer så godt. Det passer noen ganger inni helsikes dårlig at dette sympatiske systemet skrus på. Adrenalinet rusher i kroppen, armene skjelver, og rødmen er steget oppover til kinnene. Men man har ingen steder å løpe. Der står man, foran klassen, ingen fysisk prestasjon skal skje, du skal kun si noen forhåpentligvis kloke ord. Det er da det er lurt å roe ned igjen. Det er ikke tid og sted for å begynne å løpe. Men…. rødmen har avslørt deg. Alle kan se det, du er aktivert til en 10’er. Ingenting kan skjule deg. Det sympatiske systemet føles slettes ikke så sympatisk!

Men for hvilken grunn, hvis man leker med tanken??

Rødme – din fiende eller din venn
Jeg skal være litt personlig. Er vel ikke så mange lesere en torsdagskveld. Det er mange hundre på søndager. Ikke torsdager. Så… Vel.. Jeg rødmer!! De som kjenner meg vet jo selvfølgelig det. Det kjennes som en varme som brer seg, jeg begynner å se litt ned og bort, vil gjerne ut av situasjonen. Det er blitt bedre nå enn da jeg var 14 år. Jeg har alltid tenkt på det som en defekt, en irriterende avslørende farge. Den kommer akkurat i det jeg skal hevde min mening. Den takler meg. Setter meg på benken igjen. For jeg vil ikke lyse opp rommet heller. Fillern! har jeg ofte tenkt. Da ble det å sitte stille smilende på bakerste benk. Igjen. Også så mange sterke meninger som jeg hadde. Takk og lov for at det fins andre måter å kommunisere på enn det muntlige tenkte jeg, og tok pennen fatt. 

Evolusjonistisk triks? Der var man synlig gitt!
Men kan det være et evolusjonistisk triks her? At rødmen kommer når man minst ønsker det, for å hjelpe deg mot å bli usynlig? Det er jo litt ad hoc, som noe av teoriene til evolusjonistene faktisk er, men altså… det kan jo hvertfall gjøre at du ser litt annerledes på rødmen din? Se på det som et pluss. I det du ønsker å gjemme deg, så «vips!» – der var du synlig gitt! 

Kan det være at rødming faktisk hjelper de som vil skjule seg til å blusse opp, slik at folk connecter til deg av den grunn? Dersom du klarer å vende deg til at rødmen kommer, og tenke at den tross alt hjelper deg til ikke å bli ignorert og borte som nåla i høystakken, så kanskje den kan slippe å bli kalt din fiende? Og hvis du godtar den som gjest, hva vil skje? Jo, den vil vel komme sjeldnere for du er ikke like fokusert på det lenger… Og faktisk -helt faktisk – uten å bli for personlig på en torsdagskveld, så kan det øke sjansen din for at de kjekke mennene legger merke til deg. De tror at du rødmer for dem, de tror at de får deg til å skjelve i knærne, og la dem leve i den troen- det er vinn-vinn. 

Så altså, så ubuden som den nå er, så kanskje du kan se på den som en venn?

God rødming! og hvis det hjelper er du i godt selskap her 😉

Emosjoner, kjærlighet, Parforholdet, Tiltrekning, Ungdomstid

>Bad guys

>«Bad guys»
Vi var mange 17-åringer som lot oss fascinere litt av dem som levde på kanten av gjeldene retningslinjer på skolen. Vi som selv var skoleflinke, svært opptatt av om vi sa de rette tingene og som var nervøse bare vi ble tatt i å sende en krøllet lapp til sidemannen. Vi som ikke kom for sent og møtte til hver prøve. Vi løftet øyebrynene litt ekstra når «han» på sitt sedvanlige vis falt inn i klasserommet, nok en gang i seneste laget. Han som tilsynelatende var upåvirket av lærerens irettesettende blikk mot armbåndsuret. 


Det var vel noe interessant med disse «bad guys-light». 
Det var noe utilnærmelig med dem der de hang på røykehjørnet. 
De sto ikke, de hang. 
Og siden de likte søte flinke jenter så ble det flere par hvor det var motsetninger som tiltrakk hverandre. De fikk en bit av det ordentlige, velstelte og snille. Vi fikk en bit av det uordentlige, det ville og det slemme.  


Om benintyver og samvittighet
I Aftenposten kunne vi for noen dager siden lese at det er et stort og økende problem at folk fyller bensin uten å betale for seg. Vel, for meg fortsetter det å være interessant at noen tilsynelatende upåvirket lar være å følge regler. Selvom jeg har sluttet å få bankene hjerte av dem, vekker det forstatt min nysgjerrighet. Mens noen kan ha verdens beste samvittighet når de fyller bensin på tanken uten å betale, får andre dårlig samvittighet for selv de minste ting. Den siste gruppen kan ha en overømfintlig samvittighet, og blir slitne. De føler dårlig samvittighet når de henter småbarna kl 16 istedetfor kl 15. De kjenner dårlig samvittighet når de ikke baker brød. De synes de ikke er bra nok fordi julekalenderen var kjøpt på Rema. Listen er lang for hva de føler seg dårlige for. 


Samvittighetsfølelsen varierer sterkt mellom mennesker. Vi får kun dårlig samvittighet dersom vi handler på tvers eller på siden av våre verdier og holdninger. Og hvilke verdier og holdninger mennesker har, det varierer. Det varierer mellom individer, mellom grupper og kulturer. Så mens noen har svært høye krav til sin egen atferd overfor andre eller seg selv har andre helt andre krav, og sier seg kanskje svært fornøyde med å være «en outlaw». Outlaw; som føler seg stolt av å leve etter andre regler enn samfunnets gjeldende. De kan med hevet hode svinge ut av bensinstasjonen uten å ha brukt en krone, de har vist at de er sterke, at de ikke følger regler satt av autoriteter, og at de klarer å ta råtta på kapitalistene. 


Bad guys og good guys
Det fins to litt motstridende uttrykk om tiltrekning og parforhold. Det ene er «motsetninger tiltrekker hverandre», det andre lyder «like barn leker best». Og ja; motsetninger kan gjøre at en trekkes  mot hverandre, men en har sett at det ofte er akkurat de sidene som også gjør at man går fra hverandre. For eksempel: han som hang der på hjørnet i henslengt positur, med kule klær men tom sekk. Han var kanskje stilig da, men over tid mildt sagt irriterende.

«Like barn leker best» har vel således vunnet kampen hvis målet er å henge sammen over lengre tid, i et langt samliv med barn og felles økonomi. 

Som 19 år gammel psykologistudent falt jeg nesten av pinnestolen, da jeg leste at studier hadde vist at de som giftet seg i såkalte arrangerte ekteskap 10 år ut i ekteskapet sa seg mer tilfredse i sitt parforhold enn de «kjærlighetsstyrte» forholdene. Jeg vurderte å kaste all litteraturen om den store kjærligheten ut av vinduet, og søkende som jeg var etter den store kjærligheten, tenkte jeg at det var lurere å be en psykolog foreta en intervjurunde, teste dem med personlighetstester og velge den som matchet meg best. (Vel, det tjener jo folk gode penger på i dag, så… )Det er jo nemlig slik at forklaringen bak at de arrangerte ekteskap kom godt ut over tid, var at parene antagelig oftere kan bestå av mer «like» personligheter, i og med at det er godt voksne foreldre som har gjort sitt arbeid i forkant og tiltrekningen ikke har fått lov å styre. 

Vel, dette med bad guys, tiltrekning og kjærlighet er jo passe morsomme tema. Synes nå jeg. Og viktig! spesielt for dem som ser ut til å velge «feil type» gang på gang. Dersom jakten på «bad guys» har vedvart i voksen alder, og de ender opp ulykkelig gang på gang er det på tide å ta problemet alvorlig. For det er vel ingen som vil betvile at et godt parforhold er viktig. En som stiller opp når du trenger det, en som løfter deg når du er nedfor og en som får deg til å le oftere enn gråte. Uten å være for selvavslørende har jeg tatt min lærdom, og kan med hånden på hjertet si at de dyktige mennene vinner over de kule den dag i dag. (Og det må selvfølgelig sies at mange av de som hang henslengt på hjørnet kan ha blitt de dyktige….).



Kos deg med Sopranos, med Mad Men og True Blood; der er det nok av bad guys i voksne utgaver. Men sats for all del egne penger på «the good guy». Men det skader kanskje ikke med en bitteliten dose bad guy oppi hele good guy sulamitten 😉 ??! 
I høst-filmen «Drive» kan du se eksempel på en bad guy som er nokså myk når han blir forelsket. Det varmer jo litt da, selvom dikotomien bad – good får sin utfordring. Som dikotomier gjerne får. Så: god film! i det triste november-været!