Up we go!

Min barndomshytte er en utdøende rase.
Utedoen står der til vitne om det gamle.

Hytta står nok på den der Unesco-listen.
Rundt er det gribber som ønsker tomten.
De solide treplankene som danner det lille huset i fjellheimen bryr gribbene seg neppe om.

Hytta var tidligere stolt av å være først ute.
Det store solpanel.
Magien var tilstede når de ekte lampene ble tent,
selv midt i fjellheimen!
Revene stoppet opp da de så lyset.
Bjørnen løftet øyelokket selv i dvalen.

Parafinlampene kunne innta antikvitetshylla.

Nå må den lille hytta se seg slått av den ene etter den andre.
Der står den.
Minst i klassen.

Mon tro om den får besøk av byfolk?
Ja, byfolket tar turen innom.
Igjen og igjen.
Ønsket om spa settes tilside for pusten av fjell.

Ovenfra kan du risikere å gå forbi den.
Nedenfra også.
Du må vite akkurat hvor den er.
Den må letes frem.
Trærne er såvidt å se.
Skarvene glitrer om hverandre i kjøkkenvinduets utsyn.

Stillhet?
Nei.
Vinden bråker.
Utsikten tar pusten fra deg.
Haresporene fanger deg.
Rypene bakser.

God påske!
Ses om noen dager, hvis du vil… 🙂

Det er de dagene hvor man snubler seg gjennom.
Det er de dagene hvor alt man gjør synes å bli feil.
Det er de dagene hvor selvtilliten begynner å dale.
Det er de dagene som smilet slukner.
Det er de dagene hvor en ser seg i speilet og tenker.. nei og nei.. hva er det du holder på med du da?
Det er de dagene hvor ingenting føles riktig.
Det er de dagene hvor alt føles håpløst.

Jeg har en sånn dag i dag. Eller jeg hadde.
Før jeg begynte å dele.

Jeg sa det til en kollega. Jeg er håpløs i dag.
Jeg tror ikke jeg er en god psykolog.
Jeg får ikke til det jeg vil i dag.
Jeg er usikker på om jeg klarer å hjelpe.
Det er best jeg begynner med regnskap.
Jeg er jo ikke så verst med tall.

Jeg sa det til mannen min.
Er jeg håpløs i dag?
Jeg tror det, sa jeg. Tror du?

Jeg vurderte rødvin.
Gråtefilm.
Kleenex.

Kollegaen smilte å sa: det er fint å ha deg her.
Mannen min sa, du er håpløs og jeg elsker deg.

Siden jeg så godt vet at grubling ikke hjelper på sånne dager.
At bevegelse er sunt. Så prøvde jeg å leve som jeg lærer. Jeg prøvde bevegelser fremfor tårene i ensomhet.

Hun smilte til meg den søte treneren. Hun ga meg pilatesballen og sa: så hyggelig å se deg!

Musikken kom på. Bevegelsene begynte. Pusten hang med.
Og der slapp det.. snubledagen var ferdig. Nå var det bare å kjenne pusten,
lytte til musikken, kjenne kroppen, og smile!

Noen kaller det visst mindfulness? Øyeblikk med tilstedeværelse, hvor tanker passerer og flyr videre,
kroppen og pusten er i fokus, og nærværet på det helt essensielle øker.

God natt! I morgen kanskje det er bedre?