Kategoriarkiv: Uncategorized

Tren – vakre mamma! Har Marthe Krogh stjålet bloggen min?

Marthe Krogh på alles lepper
Marthe Krogh hadde jeg ikke hørt om – inntil debatten raste i mediene. Hun er visst rik. Rik må spesifiseres. Rik, som i større antall penger på bok enn gjennomsnittet. Hun har sagt: TREN og TA VARE PÅ KROPPEN DIN, selv om du er mamma. IKKE GI OPP. IKKE GÅ I STORE SKJORTER. IKKE GJEM DEG BORT. TA VARE PÅ DEG SELV. TREN. TREN. SPIS SUNT. BRY DEG.

Jeg kunne jo sagt det samme For jeg mener jo det samme.
Men grunnen til at det vekker motstand når den rike damen sier det, er nok det at hun har det lettere enn andre og måten hun har kommunisert på.

Kommunikasjon er en ferdighet, som innebærer kompleks tenkning om hvem som er mottagerne av ditt budskap. Her var mottagerne en sårbar gruppe. Småbarnsmødre har gjerne nok med å overleve hverdagen. Mangel på søvn, mangel på overskudd, mangel på tid, kan gjøre de fleste av oss spake.
I tillegg har Krogh ikke tatt høyde for den skjøre selvtilliten og selvfølelsen.
Etter en fødsel er kroppen endret, og det er ikke da kroppskrav skal komme. Mange føler seg ikke så flotte, og selv om morslykken kan lyse, er ofte kiloene synlige for en selv der fremfor speilet. Det viktigste i den fasen er ikke hvordan mor ser ut, men hvordan mor-barn relasjonen er.

Men allerede her spiller overskudd inn. Og overskudd kommer ikke av seg selv. Å dyttes ut til litt trim er viktig. Og her har pappaen en sentral rolle. «Her, jeg tar babyen så du kan gå deg en tur, få litt alenetid og litt trim». Det er mannen sin det, i så fall…. Du BØR ikke ta det ille opp altså….!?

Intet nytt
Jeg tror ikke vi skal gjøre som de andre, LO-topper etc etc, å anklage Krogh for elendig utspill. Kanskje er det sant at hun ikke aner hvordan det er uten aupair og hushjelp, det kan hende. So be it. For det hun sier er jo rimelig basic. Trening etter fødsel er viktig, en anledning til å få viktig avlastning og avkobling, og øker trivselen på lang sikt. Det betyr ikke at flat mage er viktig etter 4 måneder. Men å holde på ditt gamle jeg, er viktig. En aktivitet i uken med en venninne, for eksempel.

De fleste har ikke aupair, men de fleste har en mann, mor, søster, bror, nabo. Og går det ikke det første året, er det greit å trimme når babyen er blitt til smårolling.

Er det kroppshysteri å tenke på egen kropp når man er mor?
Nei, selvfølgelig ikke. Selv om en blir mor er «jeg’et» det samme. Det er viktig å fortsette å være deg selv, ta vare på deg selv, og ikke kun bli «en mamma». Aktivitet er sunt, på så mange vis, så er også det å huske på å pynte seg i ny og ne. Selv de små liker at mamma pynter seg, hvis en skal la barna ha bestemmelsesrett.

Utslitthet inviterer ikke til trening
Det er klart det hadde vært lettere for oss småbarnsmødre med hushjelp. Men siden de færreste av oss har det, så glem nå det at Marthe har det. Hun er heldig. So be it.
Dersom du er småbarnsmamma og for sliten til å røre på deg, blir såret av slike kommentarer og tenker at: den der gjorde vondt…. Vel, hun hadde neppe til hensikt å såre deg. Om så var, so be it. Det er intet nytt Marthe kommer med. Aktivitet er sunt, ikke gi opp deg selv når du får smårollinger. Det er i orden å prioritere en løpetur, skøytetur, skitur, sykletur, dansetime, tennis- eller hva en du pleide å like før de små krevende kom i dine armer.

En annen rik dame…
Jeg husker en annen rikmannskvinne som var i vinden for noen år siden. Hun het noe som Anna Ancka, eller lignende. Hun sa at: sex er viktig kvinner. Pynt dere og husk på å være sexy for deres mann, skyld dere selv hvis dere blir skilt etter å ha latt dere forfalle i åresvis… Noe sånt.

Hun fikk jammen sin egen reality-program av disse utsagnene. Ble intervjuet av seriøse journalister på nrk. What the f…?

Kanskje det er Marthes agenda. Få litt blest om noe hun er stolt av. At hun har fin kropp, fine klær .. og småbarn. Og ikke mer skal til for å sette sinnene i kok…. De treffer en nerve.
Hvilken? Den stemmen som sier at: det er noe i det, jeg skulle ønske jeg hadde overskuddet jeg og… Ellers ville man ikke blitt så sint….

Mannen slipper ikke unna
Jeg mener jo for eksempel at menn som lar kiloene gro er litt for late. Vel har de småbarn, men kan de ikke bry seg allikevel? Jeg mener at menn som tar vare på seg selv, sin kropp og sin psyke, er mere attraktive. Og om attraktivitet er viktig? Litt… Estetikk har mennesker alltid vært opptatt av. Hvorfor slutte? Ikke skyhøye krav, men fokusere på helsen og lystige aktiviteter? Man blir ikke mere verdt. Ikke en bedre person. Ikke mere elskbar. Ikke smartere. Men… en person med mer overskudd og bedre helse.

Overskuddet til dere begge kan kun komme dersom partnere samarbeider. Og kanskje kommer ikke kropp og overskudd tilbake før smårollingene er skolebarn. Men det er det som er fint med helsen. En kan alltid starte et bedre spor.

Og er du blitt litt større i kroppen, er det ingen unnskyldning for å gå med mannens termodress. Det er etter hvert mange butikker med hotte klær for frodige damer. Det har aldri stått i veien for en mann tror jeg…. Det som er essensen er at man tåler å se seg selv også som et objekt. Et subjekt og et objekt i denne verdenen. Vi er objekter på den måten at vi synes, andre ser oss. Ikke verre enn det…?

Kom igjen da folkens! Ikke fokuser sånn på Marthe. Undersøk din irritasjon, og se at: oj, der ligger energi nok til å starte på boksing. Lat som boksebagen er Marthe, og snart ser du ut som henne
😉

PS. Jeg snakker av erfaring. Jeg var så stuuuuptrøtt det første året etter at jeg fikk første baby. Jeg vil si jeg ble midlertidig personlighetsforandret. Jeg var redd det ville vare for alltid. Trøtthet, tristhet, lite tid og lite overskudd. Jeg gikk riktignok masse turer med vognen, men å komme seg til aktiviteter på kvelden var uaktuelt. Men etter hvert blir det flere muligheter.

En må finne noe som faktisk gir energi, mer enn det tar…. Og kanskje presse seg litt….?

Styr livet ditt i gode retninger

Sjåfør
Noen ganger drømmer jeg at jeg er passasjer i en bil som kjører altfor fort og
feil vei. Jeg sitter litt paralysert som passasjer, og kjenner hjertet hamre. Eller er irritert.
Andre ganger drømmer jeg at jeg selv er sjåfør. Det kan gå så som så det, i drømmen.
Jeg kjører for fort, spesielt i svingene, kræsjer, og glemmer bremsen.

Tolkning: Er vel redd for å ta styring- frykter det kan gå galt.
Men kjenner samtidig ubehaget ved å være passasjer og bli dratt i andres retninger.

Autonomi
Autonomi handler om å ta styring i eget liv, tørre gå retninger som føles rett for deg,
selvom foreldre, søsken, partner, barn, samfunnet- ikke liker det eller støtter det.

Den indre dialogen
Den indre dialogen går non-stop. Vi er ikke alltid oppmerksom på vår indre verden. Freud kalte det å ikke være herre i eget hus. Mye foregår i underbevisstheten, og kommer frem i drømmene. Våre tidlige nære relasjoner spiller inn på vår indre dialog, våre indre mekanismer. Men det er ikke alltid så enkelt som at det er vår far eller mor som fortsetter å prege oss i eget liv. Det handler om hvordan det internaliseres, og hvordan barnet tok de relasjonelle møtene i mot, så som møtene med avvisning, irettesettelse, oppmerksomt nærvær, støtte, oppmuntring og separasjon.

M!ndi- helseapp
Hvis du er eier av en Iphone eller Ipad så kan du teste ut en app som heter M!ndi.
Anbefaler denne filmen her, og tenk nøye over dette:

Jeg personlig ble overrasket over hvem min «vanskeligste haiker» var i mitt mentale og emosjonelle liv.
En stemme som sier: det nytter ikke uansett. Følg strømmen, slutt å tull med disse drømmene om å skape noe eget, annet.
Følg strømmen. Det nytter ikke annet. Osv. Sånne indre dialoger er ofte relativt repetative.

Hvem er din vanskeligste medpassasjer når du skal forsøke å gå din vei, gode veier?
Ofte skylder vi på andre reelle personer når vi har det vanskelig. Partneren er sånn eller slik, moren sånn eller slik.
Men de verste fiendene kan vi faktisk ha inne i oss, og det gjelder å vite om dem og ikke kjempe i mot dem, la det være sånn, og styre selv – allikevel.

Ta fordømmelse. Er det du som fordømmer deg, eller andre? Hvem er verst?
Fortsettelse følger i nye blogger, for temaet er viktig!

Husmorporno

Husmorporno
«Grey legger hånden på skulderen min ett øyeblikk. Kontakten får meg til å gispe. Hvis han merker hvordan jeg reagerer, viser han det ikke».

«Jeg rister på hodet for å summe meg. Hjertet mitt slår en vill trommemarsj, og av en eller annen grunn rødmer jeg voldsomt under det granskende blikket hans. Jeg er helt satt ut av å se ham foran meg».

Fifty-shades triologien til Erika Leonard, eller E L James, har solgt som varmt hvetebrød i den vestlige verden. Det skal være Hot!

Jeg leser, men ikke mannen. Han rister på hodet. Kaller det husmorporno. Det er han ikke alene om.

Men hva er egentlig husmorporno?
Er det pornografi for de uskyldige som ikke tør se ordentlig porno?
Eller er det et begrep på såkalt dårlig litteratur? Og videre, at de hjemmeværende som ikke får utvikle hjernecellene til annet enn hvordan best fjerne rødvinflekker, koser seg med dårlig litteratur, men vet ikke selv at den er dårlig på grunn av … tja.. litt ren og skjær uvitenhet? Er det slik?

For hvorfor rødmer jeg både av frustrasjon og blygsel når han sier det?
Jeg vil ramse opp all litteratur som er fanget mellom ørene mine, jeg vil krangle og kjempe. Men for hva? For E L James? For å si at det er knalllitteratur, og at kvinner velger kun det beste?

I alle dager da Kristina, når ble du opptatt av å forsvare alle kvinner? Når ble det galt å lese et mangfold? Er det bedre å se en fotballkamp?

Også kommer jeg på en god kampstrategi. Jeg finner akilleshælen! Menn liker ikke denne litteraturen fordi de føler seg underlegne disse skildringene. Kan de leve opp til forventningene? Liker de ikke det søte smilet som former seg i tråd med ordenes fremdrift i sinnet?
Jeg sier, hva er det egentlig som er provoserende med husmorporno? Og hva er det? Det er jo et nedlatende begrep.
Ingen svar.
Samme det.

Så til en erkjennelse. Jeg synes det er fengende skrevet, som i en film. Men jeg synes ikke det er stor litteratur.
Har jeg behov for å kravle meg ut av husmor-stempelet nå da?
Vise hvor klok jeg er, ved å heve meg over noe allment bra? Som de jeg provoseres av? Kanskje. Samtidig vet jeg at de fleste ikke klarer å skrive så man føler man er på en kino. Ordene blir visuelle gestalter, og det finnes ikke tungt. Det er kvalitet å skrive sånn. Og jeg leser nå videre, for det er jo herlig å drømme, og likefullt godt å lese ting jeg kjenner meg igjen i. Og ikke minst at det er flere enn meg som rødmer av noen få blikk.

Som god billig italiensk vin
Hysj, ikke forstyrr. Knausgård 6 kan hvile, dette gir meg langt større muligheter for identifisering, og det er fint å drømme mens jobben venter. Og så klart, litt høyere krav om spenning i hverdagen kan inntreffe i etterkant av inntatte ord, og det er i jo i tråd med mine verdier det. Vekk fra vanens sløvende virkning, som Arne Næss skrev.

De olympiske leker

I samtale med min kollega ble jeg svar skyldig.
Jeg sa at jeg syntes fryktelig synd på Thorkildsen, det å streve med skader i et internasjonalt mesterskap.

Målrettet arbeid
Når noen jobber hardt og målrettet, med høy grad av selvdisiplin, mange kjedelige delmål, høyt fokus og styrke, da blir jeg imponert. Jeg tenker ikke alltid da på om de er gode familiepersoner, om de er snille, om de er kloke. Det er jo en slager når de har både vett, karisma og virker snille, men det er nå ikke det som kreves for å kaste langt. Jeg liker idrett, og setter pris på underholdningen. Mennesker er jo ikke suverene i fysikkens verden; dyrene er jo ofte raskere enn oss, sterkere enn oss, har bedre utviklet syn og hørsel. Men det handler om å være best blant oss, i konkurransen.

Ingen lek
De olympiske leker er jo en lek, men ikke bare det. Fra antikke tider har det vært alt annet enn spøk. Målet var ikke å delta, det var å bli mester. Alt annet var et nederlag, og utøverne som ikke nådde til topps kunne bli utsatt for spott og spe. Nå er vi jo snillere. Nå er det business, de tjener penger på idretten og vi respekterer bronsemedalje, vi respekterer magesjau, vi forstår 30.plass, og vi hyller vinnerne. Ikke verre enn det.

Svar skyldig
Men tilbake til min samtale med min kollega. Han hadde akkurat avsluttet praksis ved kreftavdeling ved Rikshospitalet. Jeg sa at jeg synes så fryktelig synd på de idrettsøverne som pådrar seg sykdom eller skade rett før mesterskap. Han så på meg. Lenge. Grundig. Så smilte ham. Ja,ja… og jeg som synes synd på alle de som jeg har gitt dødsbudskapet siste måneden.

Livets paradokser
I møte med alvorlig sykdom, døden og krig blir lite annet viktig.
På nyhetene blandes sendinger om 5000 døde i Syria
– opp mot mulig strekk i Thorkildsens legg, eller hva det nå er.
Da blir det litt paradoksalt.
Jeg ser det.
Det blir paradoksalt at nordmenn ikke hopper av glede til jobben også, når vi ser hvordan spanjolene strever.
Det blir paradoksalt når noen bruker penger på silikon mens andre ikke har penger til mat.
Det blir paradoksalt å være trist fordi man såret én person, mens Assad henretter tusenvis.
Det blir paradoksalt å være opptatt av sminke, mote, utseende når noen sulter.
Sammenligninger er kanskje viktig; for å skaffe seg oversikt og få perspektiv på ting.

Men kunsten ved livet er nettopp å glede seg over de små tingene også.
Med god samvittighet.
…så jeg håper vi får ett gull hjem i kofferten 😉 og at idrettsutøverne får lønn for strevet.
(Og selvfølgelig, jeg vet at det ikke er jeg som får gullet. Men jeg føler meg jo litt bedre da, dersom vi får gull i roing og spydkast. Sier det ikke noe om meg, som norsk? Ikke det nei. Ja, ja… Jeg later som det!)