Selv Aftenposten skriver om strikking! Hun morsomme selvironiske komikeren skriver i A-magasinet at strikking er ro, harmoni, sosial fasilitator, unnskyldning for å «fade ut» i samtalen. Språkforsker Per Egil Hegge tar også opp strikkingen. Og jeg tror jammen det tematiseres på lederplass også.

Jeg skal si en ting. Og jeg kan være litt barnslig selv om jeg er psykolog. Det er jo viktig å kunne være barnslig. Ikke hele tiden snusfornuftig. Okey! Her kommer det: Jeg synes strikking er skikkelig asosialt og skal du til meg så kan du vær så god legge igjen garnet hjemme!

Dette krever en begrunnelse. Jeg synes jo at hobbyer er nyttige. At det er viktig å koble av. At håndarbeid er nyttig. Og jeg er misunnelig. Men…ennå mer syns jeg det er utrolig kjedelig å sitte ved siden av noen som teller masker. De beste tror det ikke merkes på den sosiale kapasiteten at de hobbilerer ved siden av samtalen. Men det merkes like godt som om jeg skulle ta opp romanen min! Eller som at barnet tar opp Ipad’en sin! Og da kan man jo si at det er godt å bare sitte sammen i en sofa og kunne gjøre hver sine ting og samtidig være sammen! Ja, det stemmer jeg for. Det er bare det at mange jeg kjenner som strikker ville blitt litt fornærmet om jeg kom drassende med Mac’en når jeg kom på besøk. Eller reagert hvis veslejenta bygget slott i «Minecraft» mens man koste seg med spill eller film. Men det er det samme.

Dette handler om at vår oppmerksomhetsevne er ytterst begrenset. Høyt automatisert atferd kan i prinsippet utføres samtidig som man tar del i høyereordens tenkning (jf. Kahnemans «system I» og «system II» tenkning. Men selv de mest erfarne strikkere har svært redusert blikkontakt i samtalen, de pusler og sysler og ser ned, mens det forventes at man selv skal føre dialogen.

Neste gang du tar med strikketøyet når vi har venninnekveld, så tar jeg opp Mac’en og skriver en blogg! Og du får ikke lov til å si at jeg er asosial. Strikkere og skribenter og Ipad-elskere kan få eksistere side om side. Og jeg mener det er av verdi å kunne henge sammen uten å være fullt fokusert. Men det gjør en forskjell, det er bare det.

God strikkedilla 😉

Jeg lurer på om Sokrates noen gang funderte på hvordan man vasker stripete klær.
Om Freud noe sted, i en liten parentes, sorterte klær med usikkerhet.
Jeg sliter nemlig med hvordan nye klær med blanding av hvite og fargete striper skal vaskes.
Vanligvis skal man jo sortere hvitt i en haug og farget i en annen.
Vanligvis er ikke ting sort hvitt, men blandet.
Som psyken vår.
Jeg kan møte en pasient en dag.
Dypt ulykkelig.
Deretter ser jeg ham smilende i butikken.
Like etter.
Godt for ham, tenker jeg.
Livet er blandet drops.
Jeg kan kjenne hjerte hoppe over ett slag i det jeg ser ham smile, deretter står det i frys fordi barnet holder på å falle ned skrenten, og tanken om at hun skal falle foran en bil har rukket å sette seg som støkk gjennom hele kroppen, før jeg ser opp og ser at alt er normalt og jeg plutselig kjeder meg fryktelig.
Livet er blandet drops.
Men skal den nye kjolen med svarte og hvite striper i farget haug, eller hvit?
Ingen psykolog ville ta i mot en klient med det spørsmålet.
Det vekker jo ingen sterke følelser. Eller hva om det gjør det? Hva om hverdagslivet trivialiteter er kjernen i frustrasjonen?
Jeg tror Freud hadde noen som vasket klærne hans. Så kunne han tenke på viktigere ting. Vi skal i grunn være glad for at ikke alle har vært middelklasse. Det har kommet en del godt ut av at tenkere kunne vie sitt liv til tenkning og la andre (kona, hushjelper, med mere) ta seg av det trivielle.
Det blir ingen bok av «Farget eller hvit vask- det er det store spørsmålet». Men det blir en blogg. Det blir det.

#autonomisvikt #lyttesvikt #sinei

av Kristina Sjøberg Moberg
psykologspesialist

Denne ble sendt til Aftenposten debatt, men de hadde ikke mulighet til å trykke den. De har trykket mye av det jeg har sendt inn, så jeg får bruke min egen boltreplass: bloggen!

Her er innlegget jeg svarer på:
La oss tåle mer

”Kjære Julia Dahle”
Du ønsker i ditt debattinnlegg 5.juni 2015 å ta et oppgjør med ”offerrollen” og oppfordrer kvinner å ta sitt ansvar i de seksuelle situasjoner de havner opp i. Ja, du ønsker vel også et skille mellom ”ekte ofre” og ”uekte ofre”. La oss tåle litt sexlyst, litt satire, litt klein utforsking uten å bli så inderlig krenket!, skriver du. Videre lyder det: kjære Tanja, kjære ”voldektsofre” og kjære alle #jegharopplevd. Fritt oversatt leser jeg: ”kjære” alle følsomme krenkede kvinner som ikke klarer sette kloke grenser rundt sine seksuelle behov, skjerp dere. Ordet ”kjære” gir ditt innlegg en start av nærvær og omtanke. Men som tittelen viser er det ingen ”kjære mor” for øvrig. Du vektlegger at menn ikke kan være tankelesere, at de ikke kan vite at de krenker kvinner dersom kvinnene er stumme i situasjonen og at mange kvinner tror de er ofre uten å være det.

#autonomisvikt
Jeg har lyst til å gi et par eksempler fra sosialpsykologisk forskning på menneskers evne til å si ”nei” dersom andre utøver et mentalt press. Det mest kjente eksperimentet er kanskje Milgrams konformitetsstudie (1963, 1974, 1976). Psykologistudenter ble spurt om de ville være villige til å gi andre mennesker et dødelig sjokk dersom de var deltagere i et studie der en autoritetsperson beordret dem å gjøre det. Ingen ville selvfølgelig gjøre noe så idiotisk og vondsinnet. Ingen. Fagpersoner antok imidlertid at ca 1 % av studentene ville kunne gi et dødelig sjokk til en annen, hvis det ble forlanget av studentene. Vel, historien vil det annerledes. Over 60 % av oss menn og kvinner i det ganske hjem viste seg å være i stand til å trykke på knappen der det sto ”lethal shock” . De kunne påføre en uskyldig forsøksperson dødelig sjokk, fordi det sosiale presset var sterkt tilstede. Og 80 % fortsatte selv om deltageren ropte og skrek etter hjelp. De som trykket på knappene var imidlertid langt fra glade. De var usikre, preget av nonverbal ambivalens og de uttrykte et nei, men gjorde et ja. Hvorfor? Ingen tvang dem fysisk. Asch linje-studie viser lignende prosesser av effektiviteten i mentalt sosialt press. Forsøkspersoner, voksne vanlige menn, blir lurt og satt i en eksperimentell situasjon der de skal vurdere hvilken linje A eller B som er lengst. De andre deltagerne er skuespillere, noe forsøkspersonen ikke vet. (Han blir lurt). Hvilken linje er lengst av A og B (figur). Du ville vel ikke latt deg presse til å svare A? Vel, 1/3 av mennene gjorde dette gjentatte ganger, selv om de viste med sitt nonverbale språk at de var uenige. De ristet på hodet og sukket, mens de ga sitt ukorrekte svar. Etterpå rapporterte de at de visste de ga feil svar, men de fryktet å dumme seg ut, bli latterliggjort og avvist av gruppen hvis de sto på sitt. De uttrykte nonverbalt ”nei” men sa ”ja” for å høre med.

Autonomi handler om det å stå i mentalt pressede sosiale situasjoner der du vil noe på tvers av andres ønsker. Skal du stå på ditt, eller føye deg? Hadde det vært så enkelt som Dahle skal ha det til, så skal man så klart stå på sitt. Vil man ikke ha sex, så har man ikke sex. Vil du ikke, så sier du nei.

Alle historiene som generøst er blitt delt i mediene siste tiden, #jegharopplevd, viser at autonomi er vanskelig. Vi psykologer vet at det er noe av det vanskeligste vi mennesker begir oss ut på faktisk. Allerede fra 2 års alder begynner små barn å vise egne meninger og egen vilje. Men det blir som oftest kalt ”trass” (les: vanskelig atferd). Det er veldig viktig å lære å lytte til sin egen stemme, bli kjent med sine følelser og finne en god måte å uttrykke det på. Det kan i barneårene utvikles i møte med empatiske voksne som viser interesse og ønske om å forstå de underliggende behovene til barnet. Som andre evner er noen av oss bedre til dette. Vi har ulik forutsetning til autonomi, men alle synes det er vanskelig i gruppepress-situasjoner. Noen har fått god trening og opplæring, andre ikke. Noen er mer utadvendte robuste karakterer, andre mer forsiktige og sarte.

Det er uansett lett å le av andres svakhet når de sier at A er lengst, gir folk dødelige sjokk fordi de blir bedt om det, eller ikke klarer å si nei til sex. Lett når man står utenfor. Vanskeligere hvis det skjer en selv.

#lyttesvikt
Når sommerferien endelig inntar Norge liker jeg å sitte på uterestaurant. Jeg ser servitører servere øl til sine kunder. Det er sol, sommer, saltvann og skåling. Herlig. En mannlig pen servitør ankommer mitt bord, og jeg sier hva jeg skal ha. Jeg smiler og får et smil tilbake. Ved nabobordet får en kvinnelig servitør helt ulik respons. Kunden klasker henne på rumpa mens han blunker til kompisen og ler høyt. Han kan jo ikke lese tanker, stakkars. Han må jo kunne tøyse og tulle litt. Ikke sant, Dahle? Jeg ser at servitrisen rynker på brynene, ser brydd ned og luter ryggen. Jeg ser at hun blir stram i blikket og kroppen spent. Jeg ser at hun lener seg til sin kollega etterpå, og viser sin tristhet. Hva skal hun gjøre? Hive ølen i fanget, si opp jobben eller tåle det stikkende sviende følelsen i brystet og si til seg selv at det sikkert bare er hun som er ”krenkbar”.

#sinei
Intensjonen med Dahles innlegg kan hvis man legger godviljen til, være å vekke kvinners styrke og ansvar frem slik at man forstår at man bør ROPE nei hvis man mener nei. Man kan ikke ”mene nei og gjøre ja”. Man kan ikke viske nei mens skuldrene krummer seg og tårene renner, og man gjør ja. Man kan ikke bli passiv (gå i frys) slik stressreaksjoner ofte kan arte seg. Man kan ikke forvente empati fra den andre seksuelle partneren eller anta at de har en evne til å lese kroppsspråk når de er kåte. Man må ROPE og VÆRE TYDELIG når andre PRESSER PÅ sitt behov. Lett som bare det!? Nei, det er ikke lett. Men vi, kvinner og menn, må øve oss. Det er jeg enig i. Tren allerede i dag, stå foran speilet og si NEI jeg vil ikke. Si det til en venninne. Si det til din mann. Tren. For selv om man skulle ønske at det er menneskene med lyttesvikt som starter treningen med å forstå andre, er det et urealistisk prosjekt. Selv om man skulle ønske at vi ikke blir utsatt for konformitetspress, er det et urealistisk at innfris. Det eneste vi kan gjøre i vårt liv er å forsøke sette oss bak rattet – og kjøre bilen dit vi vil.

Veien i livet går til mens vi går den.
Og vi går og går.
Men noen veivalg er det viktig at vi styrer mer enn andre.
Et av disse veivalgene er hva vi skal jobbe med.

Hvordan skal jeg få jobbe med det jeg er god på?
Er det mulig å lære av noen som har gått – rotet seg litt bort – funnet stien igjen – og truffet blink?

Jeg tror vi mennesker har godt av å møtes på temadager.
Investere tiden vår på valgene foran oss.
Fokusere.
Lytte.
Lære.
Reflektere.

Bli med meg på Stellas karrieredag da vel….

Stellas karrieredag

Vi ses! 🙂