Kategoriarkiv: Tidsklemme

Stille snø

Jeg er glad for at kulda ikke har besøkt meg på samme tid og med samme intensitet som i fjor og året før der. Da kom det minus 15 fra november-mars. Hvertfall er det sånn jeg husker det. Desember- 2009: en baby på den ene armen og en 3 åring i den andre. Det var så kaldt.. Så mye snø å få av klærne.. Så mye is å skrape.. Så mange frosne fingre å varme.. Noen ganger var jeg fristet til å gi opp, til å legge meg ned i nærmeste snøfonn og bare bli der. Men det gjaldt å komme seg gjennom, med visshet om at hestehoven alltid kommer for en dag. Våren 2010 var jeg gladere enn andre. Jeg smilte større enn andre. Jeg var blitt reddet. 


Nå er det desember igjen, 2011, og jeg savner snøen. Jeg savner stillheten en halvmeter snø gir meg. Jeg savner lyden av knitring når jeg trår. Jeg savner det stille synet av snø som faller. Det rene synet av det hvite. Krystallene som glitrer når sol eller måne lyser på. 




Nå kommer jeg på alt det vakre med vinter, kulde og snø. For jeg er lei av regn og vind. 
Noen ganger lurer jeg på om andre også har den samme avstanden mellom drøm og virkelighet. 
..Det er det med å være realist eller drømmer igjen… 
Men her denne søndag 4.desember, vet jeg med sikkerhet at ingenting kunne gjort meg gladere enn å våkne opp til snøvær i morgen. Store snøkrystaller som lavet rolig ned, sånn at jeg kunne ha strukket ut tungen og fanget en-to-tre. Det er drømmen.

 
I det samme det er sagt, så sniker realiteten seg inn. Jeg kommer ikke til å stå alene å nyte synet av snø. Det kommer til å stå to småbarn rundt meg. To som har øyne som skinner som diamanter. To som vil ut. Som vil leke. Bli våte. Bli kalde. Klokka kommer til å tikke i morgen også. Tikke mot arbeidstid. Barna skal ha mange lag klær på. Det vil de slettes ikke. De skal sette seg i bilen. Ikke base i snøen. Det vil de slettes ikke. De skal ut av bilen. Det vil de slettes ikke. Og jeg skal på jobben. Det vil jeg slettes ikke.


Jeg spør noen ganger mine kolleger. Har dere det sånn dere også?Tja, ja og jo og nei. Litt både og.
Problemet mitt er at jeg faller ut i drømmer. De små ser at jeg faller ut som dem, og utnytter det for enhver pris. Når en tanke har begynt å svirre i hodet, fjerner det faste blikket seg og de vet at nå kan planen brytes. Nå er det deres tid. Da skjer det, de løper hit og dit, legger seg ned og ler, sier at de skal bare det ene og bare det andre. Til slutt kommer vi oss jo ofte både til barnehage og jobb. Jeg er hardt oppdratt til å være «on time», og sitter der parat når klokka ringer. Men bak fasaden finner man et bankende hjerte i en kropp som føler den har gått gjennom ild og vann for nettopp å sitte på kontorstolen 08.30. Puh! De skulle bare visst. 


Men.. for bare i dag vil jeg legge vekk realitetens krav. Jeg vil glede meg til snø. Det er det hele. 
Snøen som gjør det lyst og stille. Som gjør at julestjernene i vinduene skinner ekstra sterkt. Som gjør at juleforberedelsene blir koselige. 
I tankene mine er det stille da. Det er krystaller på alle kanter. Helt gratis ligger de der på utetrappen min. Det er en myk lyd når skoen treffer bakken. Det er smil på alle kanter. Det er juletid. 


Sånn får drømmen bare være. Det er bedre sånn. Det er fint å glede seg.