Kategoriarkiv: Tidsklemme

Om et blunk er det over…

Jeg skal fortelle deg en liten historie.

Det handler om en jente. 4 år. Hun skal endelig få danse sin første ballettforestilling.
De selebre gjestene er mamma og pappa, og de andre foreldrene.
Hun står på første rad.
Klokkeklar.
Smilet er bredere enn ansiktet selv.
Kroppen rak, i rosa drakt.
Det hoppes og danses, snurres og sprettes.
Med ett er det noe som opptar den lilles bevissthet.
Det er en tanke. Den var fin, og kan ikke bare få sveve videre.
Så hun stopper opp, og griper fast i tanken.
I øyeblikket står hun der med følelse av noe spesielt.
4 åringen har et av disse øyeblikkene, som bare er sitt.
Med ett hører hun det ropes hennes navn.
Kriiiisstiiina, du må følge med.
Og med ett blir den ytre verden viktig igjen.
Foreldrene smiler over den lille kroppen som sto stille mens de andre fulgte dansens program.
4-åringen rødmet. Igjen hadde hun gjort det. Blitt grepet av noe indre.

Hun lovet seg selv allikevel,
tross ydmykelsen, så skulle hun være tro mot dagdrømmen og øyeblikkets tilfeldige puff.

Karusellen- Livets karusell
Men så ble hun voksen.
Karusellen gikk hun villig på.
Livets karusell.
Utdannelse med høye krav.
Ekteskap. Og nydelige små.
Jobb, hus, barn, forhold hjemme, forhold jobb.

Brått ble det vanskelig når barna helst skulle leveres med regntøy- i tilfelle det regner, vinterdress- i tilfelle det snør, og vårsko – i tilfelle våren dukket uventet frem. Jobben føltes full av viktige gjøremål, som summert ble alldeles for viktige for en person alene å håndtere. Ingen øyeblikk fikk lenger gå rolig inn, og bli for en stund, for så å fly videre.
Farten var for stor til det.

Det var noen skyer som måtte ses grundigere på…
Når den etter hvert voksne damen så hopper av karusellen for en liten stund,
lurer folk på hvor hun blir av. Hva gjør du hele tiden? Hvorfor svarer du ikke sms, telefon, mail?
Hva er det som tar så lang tid?

Jeg vet ikke, sier jeg da. Det var noen skyer som jeg måtte finne ut hvilken figur var bare.
Det var et portrett i den avisa jeg måtte lese 4 ganger, for det var et snev av noe.. noe jeg ville lese mer av.
Jeg må igjen se om skyene har laget spennende konstellasjoner. Og lytte etter .. om det er noe nytt.
Det tar også tid å lytte etter stillheten.
Lytte etter egne tanker.
Når karusellen har gått så fort så lenge,
så er det kræsjlanding å hoppe av.
4-åringen begynner å komme seg nå.
Skrubbsårene etter hardt fall får gro.
Det er verdt det.
Dette er ekte.
Dette er meg.
Hvor har du vært hele tiden?
På en karusell. Livets hektiske karusell, svarer en smilende men trist kvinne.
Men, du lovet jo å aldri bli slik, sier 4-åringen.
Du lovet jo meg å alltid ha tid til dine drømmer.
Ja, men karusellen går så fort noen ganger vet du.
Oppgavene hoper seg liksom opp.
Og farten så stor at det blir skremmende å hoppe av.
Men jeg har sett på skyene, som du pleide å gjøre.
Og de ser fortsatt like ut, kjære deg.
Jeg er her ennå.

Å være tro mot seg selv
Når man har mistet seg selv, i farten, så vet man ikke lenger hva troskapet handlet om.
Men hvis man finner det igjen, da husker man.
Allikevel.

Godnatt

Hverdagslivets sjonglering

Du har sett sirkusartistene?
Tre sprettballer i luften.
Ikke no’ problem!
Fire.
Fem.
Spenningen stiger.
Den sjette kommer til.
Fokuset til artisten er skjerpet.
Svettedråper pipler nedover pannen.
Smilet er borte.
Det er mange baller i luften nå.
Den syvende flyr sammen med de andre seks.
Åtte.
Ni.
Fantastisk.
Der faller den ene i bakken.
Alle forstår.
Det ble mange det der..
Vi klapper.
Bravo høres.

Hvor lyder bravo til en hverdagsyter?
Jobb, småbarn, hus, prosjekter og drømmer.
5 bokstaver gir mye det.

Bravo!

Vi er mange som er nødt til og er gode til å holde mange baller i luften på en gang.
Som for sirkusartisten krever det mer av oss
når det er mye der oppe i luften.
Da er det viktig med tilhørere som ser innsatsen din.
Applausen motiverer til videre innsats.

Igjen: Bravo.
og god 1.mai!

Kronisk stress – du blir dummere, tykkere og sykere. Time for change?

Vær så god! Her er en ikke fordummende link til Dr. Robert Sapolsky om Stress og hvilke konsekvenser det har for deg og ditt liv.

Stress

Etter flere ti-år med forskning går han og hans medforskere så langt at de kaller stress: et portrett av en drapsmann!
Hvorfor? Kronisk stress medfører ødeleggende endringer på hjerneceller, på immunforsvaret, på blodårene våre og på fordøyelsen, på evne til å håndtere bakterier i magen for å unngå magesår, bryter ned beskyttende hetter på vårt DNA, på fruktbarheten vår, og altså: tenkningen.

Anbefalt film: Stress- a portrait of a killer!

Og er du sjef? Altså en med innflytelse på arbeidstakeres hverdag?
All grunn til å gi dine medarbeidere et stimulerende miljø hvor de selv får ha innflytelse på sine oppgaver.
Hvorfor? Jo fordi følelsen av å kunne være med å påvirke er essensiell for hvordan man håndterer stressorer på en god måte.
Og du trenger i grunn ikke bry deg så mye, dette medfører redusert sykefravær også, som igjen er bra for bedriften!

Spennende tema? Du vil få mer om stress fra meg fremover…
Og har du tips om gode artikler om emne, kontakt meg gjerne!
Hvorfor? Jeg skriver spesialistoppgave. Og hva er mer spennende og tidsaktuelt enn stress?
Tja, det kommer selvfølgelig an på hvor nerdete du er, men er du som meg, så er det i hvert fall mer interessant enn Paradise Hotel!? 😉

God uke! Og altså, all grunn til yoga-øvelsen i dag eller den gode filmen du så gjerne skulle sett. Men ofte skal det mer til enn en kveld med god opplevelse. Noen ganger må det en holdningsendring til for å endre kroniske stresstilstander; hvordan skal jeg leve mitt liv? Hva er viktigst? Hva er godt nok?

Vi er slitne og stresset for tiden…!?!

Ord som «sliten» og «stresset» er mye brukt i hverdagsspråket. Det er fint at det er rom for å snakke om hvordan vi har det i hverdagen, og fint at vi møter hverandre med forståelse på det.

Det som er interessant er at det er vanskelig for mange å sette ord på hva mer det handler om enn slitenhet.
Hva betyr det for deg? spør jeg.
Hvordan merker du at du er sliten?
Er det forskjellig typer slitenhet?

Selv når fokuset er der i en tillitsfull terapirelasjon fremstår slike vanebetegnelser på indre tilstander som vage.
Det kan virke som at ordene er så mye brukt, at de nærmest har blitt innholdsløse?

Som psykolog er jeg opptatt av at det å sette ord på kroppens tilstander og emosjonenes væren er viktig.
Det er viktig å dele opp diffuse ord som gjentas og som omtaler et ubehag eller uro, til mer anvendelige og forståelige deler.

Ta begrepet ‘stress’
Mye brukt! hva betyr det egentlig?
Det er ikke helt enkelt å definere stress faktisk, da det er en subjektiv opplevelse knyttet til en situasjon. På engelsk skiller man mellom stressorer, stress og distress, for å fremheve det individuelle ved reaksjonen, og også for å fremheve at den fysiologiske aktiveringen ikke trenger være ugunstig.

Generelt kan det vel holde å si at ‘distress’ omhandler en tilstand av fysiologisk aktivering og psykisk uro, som oppstår når man opplever at man ikke har ressurser til å mestre de kravene som er forventet av en. Det er således en tilstand som kan lede til og henger sammen med den mye omtalte slitenheten.

Et slag for spesifisering
Jeg slår et slag for å være mer spesifikk på ord som stress, slitenhet og slappe av. Du kan gjerne foreta en egen-ransakelse! Hva betyr disse ordene for akkurat deg?
Hva kjenner du i kroppen, hvilke følelser fornemmer du og hvilke tanker dominerer? I hvilke situasjoner tenderer du å kjenne på «stress», «slitenhet» eller «avslappethet»?

Ok! Så hva mener jeg er mer spesifikt enn «jeg er så sliten»?
-jeg er trøtt fordi jeg sover for lite
-jeg er trøtt fordi jeg sover for mye
-jeg føler meg fysisk svekket
-jeg føler at jeg ikke strekker til og har for mye å gjøre i forhold til hva jeg mestrer
-jeg har hodepine
-jeg er trist
-jeg er oppgitt fordi mine behov hele tiden må settes til side for andres behov
-jeg liker ikke å ha så mange avtaler som jeg har
-jeg får for lite egentid
-jeg får ikke trent så mye som jeg ønsker

Gevinsten med å øve seg på mer spesifikke beskrivelser av hvordan man har det, er at det blir lettere å identifisere hva som er vanskelig og lettere å endre på situasjonen. Det liker vi, ikke sant? Vi vil jo helst ha mye energi, ha fred i sinnet og være glade, eller? (Det fins jo selvfølgelig også de som idylliserer melankolien..)

Eierskap til sine følelser og til sitt liv
Det er ikke alltid lett å eie følelsene sine. Det er lettere å si det alle andre sier, slik blir ord som stress og slitenhet allemannseie og kanskje etter hvert litt innholdsløse.

Når en venninne spør deg om det er noe i veien for tiden, siden du sjelden har tid til henne og virker trist, er det lettere å svare «neida, jeg har det fint jeg altså. Jeg bare er så stresset for tiden», enn å svare «ja, takk for at du spør. Jeg har det vanskelig. Jeg har kjørt meg selv for hardt i det siste, gått med høy puls og mange negative følelser». Det betyr egentlig det samme disse to setningene, men du finner en forskjell. Den første setningen sies antakelig med motsetningsfullt innhold.

Vi tåler fint kortvarige tilstander av stress med dets økte beredskap i sanser og kropp, det trenger vi for mobilisering og handlekraft. Det vi ikke trenger er langvarige stress-tilstander. Hånd i hånd med kronisk stressethet går de mindre gode vennene: Sårbarhet for hjerteinfarkt, nedsatt immunsystem, fordøyelsesvansker, søvnvansker.. for å nevne noen.

Hvilepuls
Kanksje tenker du at jøss, – dette er MEG! Hvilke andre ord skal jeg bruke på mitt liv enn å være kronisk stresset???» Vet du, et råd fra meg til deg er da at du må ta deg på alvor. Finn frem penn og papir, skriv noen punkter om når du slappet av sist; hvor var du?, sammen med hvem?, hva gjorde du?, hva følte du?

For noen er det rolig musikk, for andre heavy. For noen er det stillhet, for andre støy. For noen er det å være alene, for andre er det å møte noen. Gjør det samme på «slitenheten» og «stresset». Søk gjerne hjelp til å forstå det bedre, slik at vi kan skape et rom for mer av det gode og mindre av det plagsomme.

Jeg takker for tiden din ikveld, og håper at du har hatt hvilepuls.

Peace of mind er prisverdig og ettertraktet, og som så mye annet er det som alle ønsker seg vanskelig å oppnå. Det kreves ikke penger, ikke mye hvertfall, men det kreves selvrespekt, autonomi og kreativitet. Og… midt i tidsklemma er det svært forståelig å føle på et indre press hvor man spør seg selv, «klarer jeg dette tempoet?» Og hvis svaret er «nei», er det kanskje tid for et familieråd hvor dere går over regnskapet i familien-AS, og finner ut hvor det kan skapes mer rom for akkurat deg.