Kategoriarkiv: Tidsklemme

Emosjoner, menneskets dynamikk, mindfulness, stress, Tidsklemme

Overstimulert?

1 kommentar

Hva er å være overstimulert?

Vel, la oss drøfte ordet ‘stimulert’ først!
Det er jo et positivt ladet ord.
Det handler om noe som setter fart i oss- tanker, følelser og handlinger.
At vi blir berørt – enten fysisk eller mentalt – på en god måte.
Det er ofte noe som kommer utenfra oss selv, men som setter i sving noe i individet.

Overstimulert blir vi når det blir for mye av noe.
Musikk kan være stimulerende, men time etter time uten stopp kan ha motsatt effekt.
Mat kan være det samme. Sansene kobles på ved første bit, men blir «mettet» når bitene fortsettes å inntas.

Tidsånden
Mange hevder at vi lever i en tidsånd med overstimulans.
Vi får ikke tid til å sanse noe ordentlig, før neste stimulans har nådd hjernen.
Og mange hevder at det går for fort.

Barn tilpasser seg
Det som er sikkert er at barn som vokser opp i dag vil ha større evne enn oss voksne til å tåle den raske stimulus-eksponeringen. Hjernen tilpasser seg omgivelsene, og vi mennesker er mestrende vesener.
Vi har endret oss før, og vil gjøre det igjen.

Men ung eller ei-
med så mye stimulus rundt oss i den virtuelle og den virkelige verdenen, så kan det være godt å lære oss å roe ned,
og kjede oss igjen. Det er nok av folk som strever med kronisk stress, som ikke har funnet balansen ennå,
og som bør starte med å sjekke ut om de plages med overstimulans.

Hva gjør man med overstimulans?
Vel, da trekker man seg litt tilbake.
Til noe som gir ro, som er mer fri for stimulans.

Har du et slikt sted?
Hvis ikke kan du finne det! Det trenger ikke å være et reellt sted som du må oppsøke, men det kan hjelpe.
Aller viktigst er imidlertid: «Det lille rommet inni deg»
Det rommet hvor du kjenner munnviken peker littegrann oppover.
Hvor hvilepulsen er stabil. Hvor tankene er rolige.

For du vet jo at tankene påvirker kroppens tilstand.
Tenk på alt du skulle og burde ha gjort! Rot og kaos!
Hvordan kjennes det?
Tenk så i stedet på oversikt og visdom, skjønnhet og ro.
Tankene påvirker følelser og kropp.

Så:
Er du på stranden? Måkeskrik?
Er du på jobb med dine gode kolleger?
Eller er du bare i huset ditt, omringet av lukten av nytraktet kaffe?

Jeg har noen slike indre «hellige» rom – som er et tilfluktssted når jeg blir overstimulert.
Det er forebyggende for slitenhet.

Tar du utfordringen – å gå på skattejakt til ditt rolige rom? Hvordan ser ditt mentale bilde ut?

Depresjon, stress, Tidsklemme, Trening

Trening på blå resept

2 kommentarer

Det fins mange piller i apotekhylla og helsekosthylla.
Noe er medisiner, annet er helsekost.
Begge har til felles at de vil gjøre oss friske,
hjelpe immunforsvaret med kortisonpreparat eller blåbær.
Det er mye å finne.

Antidepressiva er mye brukt hvis man er nedstemt og har kommet inn i depresjonens vonde klo.
Det kan vise til dokumentert effekt, på mange. Ikke alle.
Psykoterapi kan også vise til dokumentert effekt, på mange. Ikke alle.
Trening og bevegelse kan også vise til dokumentert effekt.

Burde vi ha trening på blå resept?
Tørre å foreskrive det, likesom en medisin eller en samtale?
Helst i kombinasjon.

Hvorfor virker trening mot depresjon?
Er det nye opplevelser? Er det å komme seg ut av sofaen?
Vel, kroppen har jo et eget hormon og nervesystem, som reagerer på hva kroppen får i seg og hva den foretar seg.

I begynnelsen var kroppen, sier psykolog Jon Sletvold.
Ja, og den er her fortsatt.

Hvilken trening, spør mange
Kanskje strever de med motivasjonen. Og troen på egen mestringsevne.
Da begynner vi der. Med motivasjonen og mestringsarbeid.

Og må det være yoga for stressdemping, løping for angst og turer for depresjon, for eksempel?
Nei.
Det må imidlertid være noe du klarer å like.

Jeg har vurdert yoga opp mot treningssenter
og har ingen godkjente vitenskapelige studier å vise til.
Men selve dynamikken i yoga. Det langsomme, og likefullt svært styrkekrevende, tempoet.Pusten som får fokus, hvor det mentale får hvile og kroppen får erkjennes.
Det har virket som medisin for mange.

Det passer meg også.
Og jeg har gått fra å presse meg til trening, til å elske trening.
Fra høy musikk på ørene, for å dempe teknomusikken til treningssenteret, til ro på ørene. Fra ensom trening, til sosial trening.
Og gjett om jeg blir svett! Og sterk! Du må ikke ta knebøy med stang for å kjenne musklene i lår og rumpe få rørt seg!

Hva liker du?

Mamma – hvorfor yoga -IGJEN?
Det er ikke alltid lett å få tid til trening opp i småbarnsgjøremål.
Hus og jobb, hvile og aktiviteter, det går som på et rullebånd.

Jeg sier til den eldste:
Har du sett et marsvin på løpehjul?
Ja.
Sånn følte jeg det før jeg kom meg ut på yoga.
Ok.
Ja, og når sirkelene brytes, så har jeg også mer overskudd til dere.
Mindre tid. Men bedre kvalitet. Føler jeg i hvert fall.
Ok. Men lær deg å yoge når du leker med oss og da.
God idé.

Det er lov å ta vare på seg selv, sin psykiske helse og arbeid, samtidig som man er en «god nok» mamma 🙂

Håper DU finner treningen som du kan smile av.
Ha en god lørdag.

Barndom, Flink, Fordommer, menneskets dynamikk, stress, Tidsklemme, Uro

HYYYYL

2 kommentarer

Barnet strekker seg mot mamma.
Pappa. Og Mamma.
Ikke barnehagepersonalet.

HYYYYYL
Fortvilelsen er til å ta og føle på.
Hendene strekkes mot din kropp.
Du skal ikke ta det i mot.
Du skal vise styrke.
Gå der i fra.

Vise 1-åringen at dette ikke er farlig.
Ved å være trygg.
Og si hadet.
Vi ses igjen.
Lille venn.

Stresshormoner
Det fyres i den lilles hjerne.
Signaler hit og dit.
Hjertet slår.
Ansiktet rødt.
Tårene som foss.

Hvorfor etterlater de meg her?
Skal jeg se dem igjen?

Det kalles separasjonsangst
Ikke alle småbarn har det.
De fleste har tendensen i 8-9 måneders alder.
En skepsis til fremmede.
Foretrekker mamma. Pappa.

Men noen, ganske mange, har det utover denne perioden.
Når jobben igjen kaller foreldrene i sving.

Det man har lært er:
1) Barnas separasjonsangst er å ta på alvor.
Det er frykt, og høyt stress.
Det er vondt.

2) Mange barn lærer seg den nye hverdagen med tid og stunder.
Og stressreaksjonen avtar gradvis.
Ved hjelp av at foreldrene viser vei,
kommer tilbake hver gang som de lover.
Barnet blir trygg på nye.
Og tilvenningen er i gang.

Men vel så viktig er nummer 3:
La nå for Guds skyld foreldre få trøste sitt barn når det gråter.
Det er ikke slik at man skal avvise en sårbar en.
Det er heller ikke farlig å gi etter noen ganger.
Når barnevakten har kommet, og stressreaksjonen er sterk.
Du er modig hvis du tar barnet på alvor,
og i stedet for å smelle døra igjen etter deg med hylene på andre siden,
setter deg ned og bruker ekstra tid.
Igjen.
Igjen og igjen.

For barns følelsesliv vet vi mer om enn noen gang
De har samme kroppslige reaksjoner som oss voksne.
Men de mangler noe.
De mangler evnen til å roe seg selv ned når kroppen er i alarmberedskap.
De er ikke like kloke, og trenger hjelp til denne prosessen det jo er:
Å lære sitt følelsessystem å kjenne.

Her har vi med tilknytning å gjøre,
mentalisering,
og ikke være så «flink mamma» hele tiden.
For det er satt i system at vi skal vinke hadet bra når barnets første bursdag er i havn.
Det er bare det at alt som er i system, generalistmodellen, underdriver betydningen av individuelle forskjeller.

Noen barn er mer sårbare
De trenger lenger tid.
De trenger mer av de nærmeste.
Før sosialisering i det hele tatt er verd en krone.

Det var dagens tanker og følelser,
la de små vise vei, også.

Les også Myten om den kule mor

Aksept, Feminisme, Lengsel, stress, Tidsklemme

Why can I not have it all?

12 kommentarer

Why Women Still Can’t Have It All
Amerikansk «bombe» sluppet i The Atlantic. Anne-Marie Slaughter, en ressurssterk dyktig kvinne, deltager i toppolitikken i USA, skriver: Why Women Still Can’t Have It All. Hun hevder i tidenes mestlesende kronikk i The Atlantic at feministbevegelsens likestillingsmantra er å fare med løgn. Det går ikke med topplederjobb og småbarnsliv, ikke for kvinner. Det skriver hun. Hun måtte hoppe av for å være en tilstrekkelig tilstedeværende mor! Offeret ble for stort.

Denne uken skriver Aftenposten at menn i Norge i større grad enn før uttaler seg om skvisen. Skvisen mellom farsrollen og arbeidstakerrollen.
Faktisk oppgir flere menn enn kvinner å være i en klemme mellom de to områder de skal yte på.
Jeg på min side undrer meg da over dem som da sier at det ikke er vanskelig. Hva holder de på med? tenker jeg. Hva er deres oppskrift? Er de enklere, snillere, deltidsjobbende, benektende eller bare superdupre?

Gjøre meg fornøyd vil være som å fly uten vinger
Jeg får heller ikke det som jeg vil. Ikke i det hele tatt.
Det er for mye på for mange områder, så jeg må jobbe med motsatte virkemidler for å overleve.
One-tasking, mindfulness og bakkekontakt. Nærvær.
For at jeg ikke skal bli helt ut med badevannet.

Noen vil hjelpe meg til å sjonglere bedre. Bli gladere, tross alle gjøremål som kolliderer med drømmer.
Jeg på min side forsøker å hjelpe mange selv, med tekster og ord.
Men jeg kan like godt si det først som sist.
Hjelperen kan like gjerne starte planlegging av Mount Everest-ekspedisjon, uten ryggsekk.
Kan like gjerne forsøke å fly som en fugl.
Jeg er en lost case- uansett.
Kanskje som Slaughter. Bare at jeg ikke kun rives mellom jobb og nærværet med diamantene mine; det er også alt det andre som trekker i meg – i ulike retninger.

En vanlig morgen våkner jeg tidlig. Jeg vil stå opp og være rask i klærne. Gå en morgentur sammen soloppgangen. Før andre folk begynner levenet. Det vil jeg veldig gjerne.
Men jeg vil også utnytte søvnens fantastiske virkning. For der er roen, drømmene og varmen.
Så allerede her er jeg misfornøyd. Bare i kraft av å være meg. Alene.
Og deretter begynner andre å blande seg inn.
Ett barn vil hoppe i sengen, fordi det er morsomt å se meg leke sint.
Ett annet blir misunnelig på den andres oppmerksomhet, og stuper like gjerne kråke så tærne treffer nesa mi.
Fra da av vet jeg at det er en ny dag fylt med ting jeg ikke vil kunne klare.

Løpe hit- løpe dit. Telefoner her – og der. Vurderinger. Barnehagemøte.
Sulten? åja, lunchen .. når og hvor var den?

….Så følger sene kveldstimer, mens jobben vaker urolig i minnet.
Barna burde vært lagt.
Jeg vil ha alenetid.
Jeg vil løpe meg en tur, eller se film.
Skrive eller le.
Jeg vil ikke rydde, vaske klær, smøre mat, vaske gulv.
Det vil heller ikke min mann.
Han vil spille piano han.
Og det vil jeg også at han skal gjøre.
For det er det beste.
Smilet kommer frem, i det jeg later som at jeg kan trylle.
Fordi han spiller så fint, føler jeg at jeg er i tryllemodus.
Sånn: nå er det skinnende rent, barna i drømmeland, jeg tilfreds og alt klart for en ny dag.
Spill videre, sier jeg.

Og sånn kan det gå.
Skal du ikke se at dagen etter nok en gang kom ut av balanse.
Jeg liker ikke rot. Klarer ikke tenke særlig godt da.
Jeg liker ikke uorganisering. Heller ikke mange stemmer på en gang.
Jeg er som en datamaskin som ofte sier «shutting down, usikker årsak, vil du rapportere?»
Ja, sier jeg. Jeg vil rapportere til de som skapte meg.
Til de som gjorde meg menneskelig, med alle mine skiftende og store behov.
Jeg vil gjerne at noen tar ansvar, og ordner opp.
Kanskje gjør meg mindre leken, så jeg kan rydde mer.
Men da igjen, hvor skal jeg gjøre av holdningene mine om at livet er til for å leves.
At sommernatten må nytes- her og nå?

Jeg kan spørre woody, men får neppe annet svar enn: også? er det noe spesielt?
du er ordniær, du er fullkommen ulykkelig i din lykkesøken, og det gjør deg levende.

Til Slaughter som poengterer at kvinner ikke kan være toppledere og samtidig nærværende mødre
Jeg tror du snakker av erfaring, er klok og har kommet til en vond konklusjon.
Mange menn strever med det samme, med det å være nærværende pappa dersom jobben krever mye.
I tillegg har kvinner en ekstra utfordring, i svangerskap og amming, den tidlige skjøre viktige starten.
Hormonene og symbiosen. Separasjonsangst fra begge hold.

Feministene kan neppe klandres, mye har tross alt skjedd. I hvert fall i Norge.
Men at mange stresser, og at psykiske lidelser nettopp av mange krav i mange retninger øker, vel, det er vel oppe i dagen.

Matematikk og trylleformel
Jeg føler virkelig en smertefull sannhet i at det er begrenset hva jeg får til i mitt liv.
Regnestykket om jobb, økonomisk ansvar, husarbeid, barnepass, oppdragelse, omsorg..

Dette regnestykket får ikke to streker under svaret. Knapt ett.
Det er vel det Slaughter poengterer, og som jeg også merker.

Det eneste jeg kan konkludere med, er at det nok ikke var bedre før.
Jeg kan alltids forsøke å visualisere meg inn i 50-talls verden. Med mann som jobbet A4 og jeg som tok meg av støvsuging, barnepass og handling.
At det var det.
Hvordan jeg skulle vært lykkelig slik, er umulig å tenke seg.
Selvfølgelig, med penger kunne alt gått. Dersom jeg var overklasse, og kunne ha barnepasser og hushjelp.
Da kunne jeg skrevet bøker.
Men det kunne jeg med nok penger nå også.

Celebration of the ordinary
Det er ikke noe spesielt ved å kjenne på savn etter å få mer ut av livet.
Det er ikke noe spesielt ved å streve med mange krav på en gang.
Det er ikke noe spesielt ved å ha for lite penger, i forhold til egne behov.
Det er ikke noe spesielt ved å kjenne håpløshet.
Noen spør seg, har vi for høye forventninger til et ekstraordinært liv, basert på ekstraordinære talenter?
Tåler vi ikke det vanlige liv, fylt med det som det innebærer; bekymringer, sorger, gleder og konflikter?
Hørt om den kjente foreleseren som satt opp et kurs til utdanning for «ordinære barn». Ingen møtte.
Ingen hadde vanlige barn.

Det ordinære kompliserte livet, hvor ingen kan få alt
Nei, konklusjonen er vel at selv om Karl Ove er litt av en karakter, har vi alle «Våre Kamper 1-6».
Vi er ordinære lykkesøkere som ikke kan bli tilfredse.
Om vi bor i et av verdens rikeste land, utenfor finanskaos og arbeidsledighet; vi gråter allikevel.
Vi ser over til naboen som har litt mer penger, og tenker at da; da ville det vært greit.
Eller tenker at bare jeg hadde to armer til, da…
Bare en natts god søvn, bare den mannen, det huset…
Nei, det er vel litt synd på oss mennesker i grunn.
Vi skiller oss fra dyreartene på dette punktet at vi lengter, søker lykke og tenker så mye på andre.
Det hadde vært lettere å være en kattepus i vinduskarmen.
Men igjen; de kan jo ikke skrive.. så da får jeg ta til takke med Kristina som mister en ball eller to, men som tross alt har en del.
Ikke alt. Men en del.