Kategoriarkiv: stress

Et hyperaktivt samfunn? Iphone-syndromet

Vi er alle tilgjengelige på vår telefon.
Få har fasttelefon. Hvorfor skulle vi ha det?
Vi trenger ikke sitte hjemme for å nås.

Men, hvordan er det for oss å ha telefonen på lomma?
Noen ganger vil vi kanskje slippe å være tilgjengelig?
Men er det bare å slå den av – slik telenor-reklamen sier?
Eller må vi faktisk unnskylde det litt?
Og blir folk i såfall bekymret, hvis de kommer rett på svarer i timer i strekk?

Og sist, men ikke minst: KLARER DU Å SKRU DEN AV? LEGGE DEN HJEMME?
KLARER DU Å LA VÆRE Å SE PÅ DEN, HVIS DET PLINGER? SJEKKER DU DEN CA …. HELE TIDEN?
BLIR DU UROLIG NÅR DU IKKE SER DEN?

Lever vi egentlig i et hyperaktivt samfunn? Hvor vi alle har litt ADHD?
Hva kjennetegner hyperaktivitet? Vansker med å samle fokus. Lett distraherbar av andre stimuli.
Vansker å luke ute irrelevant informasjon. Uro i kroppen, grunnet manglende fokus. Manglende fokus, grunnet uro i kroppen. Behov for at ting skjer. Rastløshet. Behov for raske responser. Utålmodighet.

Er vi en gjeng med hyperaktive voksne? Som aldri lenger vil ha roen til å vente på noen ord på et ark?
Som aldri lytter med hele seg? Som alltid har tanker og fokus flere steder? Som aldri vil vente på feil sted, for 1 sekund over plinger man på? Som aldri vil ta feil av tiden? Som aldri vil gå seg bort, for kartet på smartphonen viser vei? Inntil…batteriet er tomt, og vi leter og spør etter lader. Noen kan jo ønske å nå oss, og ingen vil lenger vente. Ingen har tålmodighet.

Multitasking tapper oss
I siste tidsskrift for Norsk Psykologforening leser jeg forskning som indiserer at Multitasking-samfunnet reduserer læreevnen.

Vår oppmerksomhetsevne er svært svært begrenset.
Den er som en lyskaster. Alt utenfor fokus noteres ikke ned.

Klart du klarer å gjøre noen enkle ting samtidig.
Automatisert enkel atferd. Men ikke komplekse ting.

Vi mennesker er ikke laget i år 2000 (e.Kr).
Vi er en gammel art, og endringer går nokså tregt.
Hjernen vår er visst ikke særlig endret de siste 10.000 årene…
Men det samme kan vi ikke si om samfunnet, for det er endret drastisk på de siste 10!

Og vi multitasker og multitasker. Mer enn noensinne.
Mye grunnet den digitale mekaniske bestevennen. Den som vi har med oss på lomma.
Den som har all informasjon. Nyheter og sosiale medier, været og togtider.
Mail og sms. Man kan til og med ringe med den.

Og vi må bare sjekke, vi må bare ta telefonen, svare mailen, ….
Må ha det – bare må ha det—

Tilgjengelighet online – avhengighetsskapende?
Fler og fler tilfredstiller faktisk en avhengighetsdiagnose på online-medier. Dette i følge senere forskning.
Den nye mobile enheten får en del av skylda.

– Disse bruker sosiale medier på en tvangspreget og overdreven måte.
– Får problemer med helse, yrke, akademiske prestasjoner og relasjoner.
– Kvinner og yngre personer rammes mer enn andre.
– Foreløpig ingen veldokumentert behandling for denne lidelsen.
(Referanse, Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2013, 50).

Hvem er rammet? – Ikke jeg….
Vel, i grunn bør jeg ikke besvare dette spørsmålet selv.
Ikke du heller, om deg selv.
Det er et spørsmål du kan stille din kjæreste, ektefelle, dine barn, din arbeidsgiver.
«Synes du at jeg ser for mye ned på telefonen min?»
Hvem av oss vil få et ærlig «nei»?

For mange sier til meg at uten Iphonen er jeg naken, uvitende og urolig.

Ta kontrollen tilbake
Det er godt å ha smartphonen ved vår side en mørk vinterkveld i grisgrendte strøk.
Det er godt å sette den på barna når de skal ut av rekkevidde.

Men det ser ut at vi trenger å lære oss å gå «unplugged».
At vi er en del av et voksent hyperaktivt samfunn, som har trøbbel med den gode kontakten,
da det er så mye vi skal dele den svært begrensete oppmerksomheten vår på.

Til ettertanke?
Vi betaler nok en pris for tilgjengeligheten vår.
Vi er et samfunn preget av stress. Vi er designet for et annet tempo.
Og det å roe ned, blir ubehagelig, som å si til en alkoholiker at ting er bedre uten en øl.
De synes ikke det. Det er bare ubehagelig.

Hvordan koble seg fra
Det vet vi jammen ikke helt. Det er så nytt at vi alle er plugged, at vi vet ikke hvordan eller om vi bør gå mere unplugged.

Nå går jeg unplugged.
Tikk – takk – tikk -takk…

Hva har jeg egentlig gått glipp av?
I de minuttene jeg var offline? Eller var det sekunder?

Høye skuldre?

Du merker tårene kommer lettere enn før.
Trøttheten er liksom seigere enn vanlig.
Overskuddet er vanskelig å hente frem.
Forkjølelsene kommer på rekke og rad.
Irritasjonen er tilbakevendende og sterk.

Stress
Hva er det egentlig?
Hvor sitter det egentlig?
Hodet?
Hjertet?
Magen?
Og hva har skuldrene med stress å gjøre?
Vi sier jo «høye skuldre», og ser det også på folk rundt oss….

Jo, det sitter faktisk mest i hjernen, i kommunikasjon med binyrene. Det sitter i forhjernen, hvor bevisstheten oppfatter krav og fare, det sitter dypt inne i hjernen ved hypothalamus og hypofysen, og som sagt, organer helt nede i mageregionen (grovt fortalt) blir sterkt aktivert (binyrene). Dette er også kalt HPA-aksen. Stresshormoner, nervesignaler, autonome system, du vet…

For de som har fulgt bloggen over lang tid
Dere vet at jeg er opptatt av stress og helse.
Stress er et moteord kanskje, overbrukt kanskje, men ikke mindre viktig av den grunn.

‘Stress’ handler om en psykologisk og fysiologisk aktivering, hvor kroppen er satt i beredskap, klar til å handle. Stress er adaptivt, for all del, i akutte situasjoner hvor det trengs handling. Tenk deg en liten unge som løper foran bilen din. Hva skulle du gjort uten stress-systemet? Du ville i hvert fall ikke klart å bråbremse, svinge unna, tute og dra inn brekket. Nei, da ville du rolig kjørt på den lille.
Det kreves et system i sving for å reagere.

Problemet kommer bare når man er i beredskap over tid, også utenfor nødsituasjoner.
Kroppen er en aktiv komponent i stress.
Likeså er tankene og følelsene.
Her er det helt umulig å skille klinten fra hveten, da det hører sammen i en kjedereaksjon,
sirkulær sådan.

Henger du med?

I det moderne samfunnet så jobber vi ikke bare på jobben vår
Vi jobber hele tiden.
Hvordan? Hvorfor?

Jo, med vår fasade. Med vårt materialsitiske jag. Våre krav.
Med alt vi skal rekke. For å tilfredstille krav. Høre til.
Ja, vi vil høre til, og vi jager hverandre opp.
Skuldrene er for mange ofte like høye hjemme som på jobb.
Det er en tankevekker…..

Jeg pratet med en venninne her en dag
Hun sa: jeg savner liksom bare å høre til…. det hjelper ikke med alle tingene, alle avtalene,
alt som er på plass, det er fellesskap uten høye skuldre jeg lengter etter. Bare få være til uten alt det andre. Bare få møtes, uten noen krav. Det er liksom en avstand mellom folk,
sa hun.

Høye skuldre er både billedlig, fysiologisk og psykologisk.
Det er klart at når man er i beredskap ser kroppen annerledes ut enn når man har hvilepuls.
Avslappete hender, avslappet ansiktsuttrykk, avslappete tanker… ikke sant?
Mens i en bekyrmet kropp, en urolig kropp, er pulsen høyere, stresshormonene aktive, og beredskapstroppen beredt. Der vil en se et stramt ansikt, en bekymringsfure i pannen, irritasjon, knyttnever, og ja.. høye skuldre.

Innsats
Jobb flere veier hvis du er rammet av stress over tid.
Jobb med kroppen din. Du kan godt starte der.
Jobb med tankene og følelsene dine. Du kan godt starte der.
Jobb med verdiene og holdningene dine. Det stikker litt dypere.
Jobb med å tørre endringer i livsvalg.
Jobb med å redusere krav. For å redusere stress.
For stress over tid…. det kan lede til skade. Ja, utbrenthet er en av lidelsene.
Blant flere…

Kom igjen
Vi er flere som må ta gode livsvalg, tåle å redusere kravene til oss selv og andre,
og gjøre som Per Fugeli vakkert sier: godta at vi er blandingsmennesker, ikke perfekte glansbilder.
For en god verdifilm, se:
Livsvalg og moderne samfunns jag, eller som tittelen viser: DØDEN – SKAL VI DANSE?

Selvivaretagelse i jobben – faglig og sosialt

Jobber du som brannmann, så vil du en vanlig mandagsmorgen kunne møte på hus i flammer, brannskadede mennesker – kanskje død. For brannen bryr seg fint lite om mandagen er en fin mai-dag, eller om du har sovet lite. Brannen er hensynsløs på den måten. Synet røykdykkeren møter den mandagsmorgenen er ikke hyggelig. Beklager dårlig norsk, litt feig norsk. Synet er uhyggelig. Netthinnen kommuniserer med synslappen bak i hjernen, og på millisekund blir signaler sendt videre via synapsene (hjernens postmenn), slik at tanker, følelser og handlinger raskt aktiveres. Den mandagen er det fæle inntrykk i synslappen, i hvert fall tolker bevisstheten inntrykkene slik, og vips.. så er stressaksen i sving. Det må den jo, for å få oss mennesker til å handle. Og brannmannen har da frivillig valgt denne delen av jobben, å trå inn i menneskers ulykker og – gjøre en forskjell. Redde liv.

Bildet hentet fra Lågendalsposten.no

For man må da ha tillit til menneskers frie vilje. Om du viser til Bibelske kilder eller til Humanismen; den frie viljen står sterkt. Velger du å bli brannmann, så velger du å bli brannmann. Ingen vits å pynte på sannheten? Skal du jobbe som brannmann får du tåle brann!

Lett å glemme en variabel
Eller er det et aspekt til som kanskje er viktig her? Jo! Det glemte jeg helt. Arbeidsmiljøet ja. Lett å glemme. Forskning på ’stress’ har vist at sosial støtte har enorm betydning for mestring av stressorer. ’Sosial støtte’ innebærer ikke bare at tiltak fins i en prosedyrekode, en debriefing satt i system, eller lignende. Nei, det innebærer det subjektive element, at personer i den stressende situasjonen opplever å bli møtt med forståelse og tiltak.

Røde kors - omsorgskurs

Sapolskys stress-forskning (nevrobiolog, professor Stanford University) på bavianer i Nord-Afrika og mennesker med forhøyet kronisk stress, viser at sosial støtte har sitt fysiologiske svar (som det alltid er mellom psyke og soma) i å forsterke den beskyttende hinnen på vårt DNA (i Why Zebras don’t get ulcers, Sapolsky 2004). Blant annet.

Herlig! Ikke sant? Opplevelse av sosial støtte utløser altså en rekke signaler som beskytter oss, mot sykdom. Så mens stress bryter oss ned, bygger den sosiale støtten oss opp igjen. På molekylnivå.

Den samme beskyttende faktoren har også det å kunne selv påvirke en situasjon.

Like fullt
Jobber du som psykolog, vil du høre mange vonde ting i løpet av en arbeidsdag. Å romme andres vonde minner er ikke alltid lett. Det vil berøre. Det bør berøre. Erfarne psykologer gråter oftere i terapirommet enn nybegynnerne, det leste jeg nylig. Tror jammen det var i tidsskriftet til Psykologforeningen. Slurver de med av-knappen? Har de slått seg helt på? Hvor er deres rustning?

Vel, for som Psykolog Per Isdahl vakkert beskrev i sitt foredrag om hva psykologrollen har gjort med ham, så var det med den der ”på – og av-knappen” ikke helt lett. Er du elektriker, bør du vite hvordan du skrur av strømmen før du går i gang med inngrep. Men er du psykolog så er nettopp strømmen nødvendig (altså dine egne tanker og følelser i timen) for å gjøre jobben. Skrur du deg av (les: distanserer deg), så vil nok kvaliteten forringes. I lys av Olinskys & Rønnestads forskning på arbeidet som kliniker (How Psychotherapists Develop, 2005) er nettopp distansering en mestringsstrategi, en dysfunksjonell sådan.

Mandagsmorgen
Så en hvilken som helst mandagsmorgen må psykologen kunne møte en person, hvis liv står i flammer og ruiner, hvor de billedlig sett føler seg revet i filler og ødelagt. Psykisk smerte bryr seg lite om at det er en fin mai-dag, eller om du har sovet lite. Psykisk smerte er hensynsløs på den måten. Lydsignalene psykologen møtte den mandagsmorgenen var ikke hyggelig. Beklager dårlig norsk, litt feig norsk. Ordene og lyden var uhyggelig. Mekanismene i øregangen kommuniserte med hørselssenteret på siden i hjernen, og på millisekund ble signaler sendt videre via synapsene (hjernens postmenn), slik at tanker, følelser og handlinger raskt ble aktivert. Den mandagen var det fæle inntrykk i hørselssentrene, i hvert fall tolket bevisstheten inntrykkene slik, og vips.. så var stressaksen i sving. Det må den jo, for å få oss mennesker til å handle. Her: til å vekke empati, og bry seg. Tåle å sitte der, bruke tid, og romme.

Og psykologen har da frivillig valgt denne delen av jobben, å trå inn i menneskers ulykker og – gjøre en forskjell. Støtte og sortere når liv er i fare. For man må da ha tillit til menneskers frie vilje. Om du viser til Bibelske kilder eller til Humanismen; troen på den frie viljen står sterkt.

Glemt en variabel, igjen…
Hvis du velger å bli psykolog, så velger du en pakke. Og da er det veldig fint om den pakken håndteres godt. Ingen vits å pynte på sannheten? Som psykiater og indremedisiner Ingvard Wilhelmsen skriver i ”Sjef i eget liv”. Vil du jobbe som frisør, bør du tåle å ta i hår. Vil du jobbe som journalist, bør du håndtere deadlines. Ellers lur idé å finne noe annet å gjøre… Og vil du jobbe som psykolog, så lik for Guds skyld å hjelpe mennesker. Ellers finn deg noe annet å gjøre… Ferdig med den saken!

Men så var det dette aspektet som var lett å glemme, og som kanskje er viktig her? Jo! Arbeidsmiljøet ja! Lett å glemme. Det er nemlig en variabel. Den kan altså variere, og påvirke andre faktorer. For med fare for å gjenta meg selv… Fagmiljø redusert til prosedyrekoder, skjemavelde og tidspress, det er ikke et fagmiljø. Det er ikke ivaretagelse av fagets integrietet og det nødvednige sosiale gode arbeidsmiljøet. Fagmiljø som er skyvet til siden, det er stressende for fagmiljøet.

Beklager gjentagelsene her, men vi vet at vi husker deprimerende lite av det som formidles oss. Så jeg gjør som Nyhetene, som politikerne.. Jeg gjentar meg selv, i håp om at budskapet nås frem til mottakerne jeg vil nå. Og hvem er så det? Blant annet psykisk helsevern, de som styrer skuta i det farvannet. De som gir oss prosedyrekoder å plotte, som ingen vet hva brukes til. De som teller. De som regner. De som legger føringer for behandlingen uten å være fagpersonell. De som ikke legger til rette for fagpersoners nødvendige selvivaretagelse, faglig og sosialt, for å ha lyst (på molekylnivå) til å møte mandagen.

Min egen erfaring er at jeg fungerer godt som kliniker hvis jeg får gjøre jobben med en viss grad av selvbestemmelse. Hvis ikke jeg blir overarbeidet. Hvis jeg får bruke faget slik jeg har lært det. Hvis det er rom for påvirkning. Og sist, men ikke minst, hvis jeg i stressende stunder får støtte.

Men… har man et arbeid preget av press, og lite en skulle sagt, og støtten uteblir. Vel, da har vi mye data på at det kan direkte lede til belastende praksis, og at man gjøre noe så drastisk som Wilhelmsen sier: bytte beite. Men før dyktige fagfolk forliser, så kan man jo aksjonere. Det er jo også en måte å påvirke. Bedre enn å tie stille. Og også stressreduserende, å stå opp for det man mener er rett.

For mer lesing om betydningen av å ta vare på faget, slik vi kjenner faget. Ta vare på hverandres kunnskap, slik vi kjenner sosial støtte:
Helsetjenesteaksjonen

God tirsdag!

HYYYYL

Barnet strekker seg mot mamma.
Pappa. Og Mamma.
Ikke barnehagepersonalet.

HYYYYYL
Fortvilelsen er til å ta og føle på.
Hendene strekkes mot din kropp.
Du skal ikke ta det i mot.
Du skal vise styrke.
Gå der i fra.

Vise 1-åringen at dette ikke er farlig.
Ved å være trygg.
Og si hadet.
Vi ses igjen.
Lille venn.

Stresshormoner
Det fyres i den lilles hjerne.
Signaler hit og dit.
Hjertet slår.
Ansiktet rødt.
Tårene som foss.

Hvorfor etterlater de meg her?
Skal jeg se dem igjen?

Det kalles separasjonsangst
Ikke alle småbarn har det.
De fleste har tendensen i 8-9 måneders alder.
En skepsis til fremmede.
Foretrekker mamma. Pappa.

Men noen, ganske mange, har det utover denne perioden.
Når jobben igjen kaller foreldrene i sving.

Det man har lært er:
1) Barnas separasjonsangst er å ta på alvor.
Det er frykt, og høyt stress.
Det er vondt.

2) Mange barn lærer seg den nye hverdagen med tid og stunder.
Og stressreaksjonen avtar gradvis.
Ved hjelp av at foreldrene viser vei,
kommer tilbake hver gang som de lover.
Barnet blir trygg på nye.
Og tilvenningen er i gang.

Men vel så viktig er nummer 3:
La nå for Guds skyld foreldre få trøste sitt barn når det gråter.
Det er ikke slik at man skal avvise en sårbar en.
Det er heller ikke farlig å gi etter noen ganger.
Når barnevakten har kommet, og stressreaksjonen er sterk.
Du er modig hvis du tar barnet på alvor,
og i stedet for å smelle døra igjen etter deg med hylene på andre siden,
setter deg ned og bruker ekstra tid.
Igjen.
Igjen og igjen.

For barns følelsesliv vet vi mer om enn noen gang
De har samme kroppslige reaksjoner som oss voksne.
Men de mangler noe.
De mangler evnen til å roe seg selv ned når kroppen er i alarmberedskap.
De er ikke like kloke, og trenger hjelp til denne prosessen det jo er:
Å lære sitt følelsessystem å kjenne.

Her har vi med tilknytning å gjøre,
mentalisering,
og ikke være så «flink mamma» hele tiden.
For det er satt i system at vi skal vinke hadet bra når barnets første bursdag er i havn.
Det er bare det at alt som er i system, generalistmodellen, underdriver betydningen av individuelle forskjeller.

Noen barn er mer sårbare
De trenger lenger tid.
De trenger mer av de nærmeste.
Før sosialisering i det hele tatt er verd en krone.

Det var dagens tanker og følelser,
la de små vise vei, også.

Les også Myten om den kule mor