Kategoriarkiv: stress

Trening på blå resept

Det fins mange piller i apotekhylla og helsekosthylla.
Noe er medisiner, annet er helsekost.
Begge har til felles at de vil gjøre oss friske,
hjelpe immunforsvaret med kortisonpreparat eller blåbær.
Det er mye å finne.

Antidepressiva er mye brukt hvis man er nedstemt og har kommet inn i depresjonens vonde klo.
Det kan vise til dokumentert effekt, på mange. Ikke alle.
Psykoterapi kan også vise til dokumentert effekt, på mange. Ikke alle.
Trening og bevegelse kan også vise til dokumentert effekt.

Burde vi ha trening på blå resept?
Tørre å foreskrive det, likesom en medisin eller en samtale?
Helst i kombinasjon.

Hvorfor virker trening mot depresjon?
Er det nye opplevelser? Er det å komme seg ut av sofaen?
Vel, kroppen har jo et eget hormon og nervesystem, som reagerer på hva kroppen får i seg og hva den foretar seg.

I begynnelsen var kroppen, sier psykolog Jon Sletvold.
Ja, og den er her fortsatt.

Hvilken trening, spør mange
Kanskje strever de med motivasjonen. Og troen på egen mestringsevne.
Da begynner vi der. Med motivasjonen og mestringsarbeid.

Og må det være yoga for stressdemping, løping for angst og turer for depresjon, for eksempel?
Nei.
Det må imidlertid være noe du klarer å like.

Jeg har vurdert yoga opp mot treningssenter
og har ingen godkjente vitenskapelige studier å vise til.
Men selve dynamikken i yoga. Det langsomme, og likefullt svært styrkekrevende, tempoet.Pusten som får fokus, hvor det mentale får hvile og kroppen får erkjennes.
Det har virket som medisin for mange.

Det passer meg også.
Og jeg har gått fra å presse meg til trening, til å elske trening.
Fra høy musikk på ørene, for å dempe teknomusikken til treningssenteret, til ro på ørene. Fra ensom trening, til sosial trening.
Og gjett om jeg blir svett! Og sterk! Du må ikke ta knebøy med stang for å kjenne musklene i lår og rumpe få rørt seg!

Hva liker du?

Mamma – hvorfor yoga -IGJEN?
Det er ikke alltid lett å få tid til trening opp i småbarnsgjøremål.
Hus og jobb, hvile og aktiviteter, det går som på et rullebånd.

Jeg sier til den eldste:
Har du sett et marsvin på løpehjul?
Ja.
Sånn følte jeg det før jeg kom meg ut på yoga.
Ok.
Ja, og når sirkelene brytes, så har jeg også mer overskudd til dere.
Mindre tid. Men bedre kvalitet. Føler jeg i hvert fall.
Ok. Men lær deg å yoge når du leker med oss og da.
God idé.

Det er lov å ta vare på seg selv, sin psykiske helse og arbeid, samtidig som man er en «god nok» mamma 🙂

Håper DU finner treningen som du kan smile av.
Ha en god lørdag.

Rolig rolig: La oss ta en ting av gangen….

Blir du overveldet?

I boken jeg omtalte i forrige blogg forteller forfatteren om sønnen som har utsatt jobbingen med en skoleoppgave. Oppgaven var noe sånn som å beskrive alle trekkfuglene i Norge. Sønnen likte oppgaven da den ble gitt, men jo nærmere deadline jo mer uoverkommelig virket jobben. Det var så mange fugler. Så mye. Og kvelden før var tårene fremme. Det ville aldri aldri gå.
Så så, sa far. En fugl av gangen. En fugl av gangen.

Ja, en fugl av gangen
Tar du hele i et jafs?

Når jeg møter en klient første gang kan jeg bli overveldet av innholdet. Det virker uoverkommelig å hjelpe et menneske, når livshistorien blir presentert. Klienten virker også å være overveldet, og usikker på hvor man skal starte. Klienten kan føle seg overveldet, og at det er håpløst. Det blir som å ta fatt på en appelsin uten å gjøre en jobb først.

Det ser litt sånn ut, hvis vi angriper problemene uten en plan:

Kaosløsning - uten en plan

En bit av gangen kjære venn
Som sønnen i boken.
Vi må bruke tid på å skrelle appelsinen.
Vi må bruke tid på å se på problemene, en etter en.
Vi må bruke tid på å legge problemene frem foran oss, som appelsinbåter på et bord.
Det hele vil bli klarere.
Mer anvendelig å jobbe med.
Mer systematisk.
Bedre.

Perspektiv: Et problem av gangen

En fugl av gangen venn. En fugl.
En bit av gangen min venn. En bit.

Ha en fin kveld.
Og takk til Psykologspesialist Hans Nordahl for spennende kurs idag, og denne appelsinmetaforen på klientarbeid.
Som ved det meste annet skiller jeg ikke ved klienter og meg selv, vi bytter stoler innimellom, og er alle like. Så dette med å dissekere store overveldende problemer til mer observerbare og håndgripelige biter, det er nyttig også i eget liv.

Psykose

Det er vondt og merkelig å høre en stemme i hodet som ikke kommer fra en annen person. Den kan være lav. Den kan hviske. Den kan være høy. Rope.
Den kan si slemme ting. Nedsettende ting. Stygge ting. Om deg. Om verden. Om fortiden og fremtiden.

Det er vondt og merkelig å se noen som ingen andre ser. Skygger. Skikkelser. Mennesker. Dyr. Demoner. Engler.

Det er vondt og merkelig å kjenne at virkeligheten man lever og forholder seg til brått skifter. At man blir usikker på hva som er virkelig og ikke. Man blir usikker på seg selv, om man er ekte, eller annerledes.

Det er vondt og merkelig å merke at motivasjonen til å gjøre hverdagslige ting svikter. At kroppen ikke vil henge med. At det er flatt. Lite tanker. Og lite initiativ.

Hjernen – psyke og kropp
Hjernen er et av de mest viktige organene i menneskekroppen. Det kombinerer kropp og psyke. Det gir oss en opplevelse av verden. Med hjernen ser vi, lytter vi, tenker vi, føler vi og handler vi.

Når hjernen spiller oss et puss
Når tinnitusen tuter på full guffe
Når lyden av stemmer ikke er ekte stemmer, men kanskje bare tanker som har fått lyd
Når det du ser kanskje ikke er virkelig
Når demensen svekker jeg-følelsen, hukommelsen svekkes, nervene jobber annerledes
Når traumet gjør at nerveceller dør – og alt blir annerledes

I dag handler det om psykose. Om tilstanden vi beskriver når personen ikke har samme fungering som tidligere, når personen opplever omgivelsene fremmede, eller seg selv fremmed. Når stemmer høres inne i hodet, og øynene spiller deg et puss. Da er det viktig å søke hjelp. Tidlig.

Tidlig … Kom tidlig
Tidlig intervensjon har vist seg veldig viktig. Søk hjelp.
Det fins kognitiv trening, det vil si å trene opp hjernen slik at det ikke blir like lett å redusere funksjonen din. Det fins kognitiv terapi hvor man jobber med stemmeinnholdet – og hvordan du skal forholde deg til det. Det fins system- og familieterapi hvor de som er glad i deg får hjelp til å være en venn – og forstå – og det fins medisiner.

Forskning er forstatt viktig. Fordi det ennå er mye vi ikke vet om årsakene til schizofreni og de andre psykosesykdommene.

Til slutt kan jeg si til deg at: det er stressende å ha en psykose. Det er krevende. Men du kan få en god livskvalitet i perioder. Og mange er opptatt av, blant annet psykolog og forsker Torgalsbøen, det er mange funn som tyder på at man kan «vokse det av seg» eller for å si det på fagspråket, få kontroll på sykdommen og være i remisjon (uten alvorlige symptomer over lengre perioder).

Krysser fingre for alle som forsker på psykoselidelse, og alle som bidrar til økt kunnskap – nemlig fra de med psykosesymptomer!

SYKT FLINK

Ja, Aftenposten har rett. De skriver i gårsdagens nytt at ungdom i dag er langt fra late. De er flinke. Faktisk så flinke er mange, at det går på helsa løs.

Hvordan kan det ha seg? At det å være dyktig blir helseskadelig?
At det å være faglig sterk gir søvnløshet, smerter og utmattelse.
Det er da sunt og godt å lære, lære mer, forstå og bli god.

Motivasjonen bak atferden
Ja, det er tilfredstillende for et menneske å lære noe godt. Eller å få gode idrettsresultater. Kjenne kroppen og hjernen få til noe. Men det kommer an på motivasjonen. Er den indre styrt? Altså at man sitter hjemme med mattestykker fordi man så gjerne ønsker å forstå? Eller er den veldig ytre styrt – at det er godene man oppnår hvis man får det godt til som er viktigst (eller eventuellt fravær av goder… tap!).

Eller hvis man er styrt av en indre motivasjon om å alltid være flink – i alt. Mye grunnet en tidligere ytre motivasjon, om godene – antagelig. Så blir mattestykkets mysterium egentlig sekundært, for godet man vil oppnå er anerkjennelse – eller i hvert fall å ikke skuffe, seg selv og andre.

Stress
Jeg har skrevet mye om stress på denne bloggen. Om hva det er. Om hvorfor det kommer, selv uten en reell faresituasjon. Jeg har skrevet om at stress i det moderne samfunn oftest er utløst av høye krav, på mange områder, og usikkerhet om en har evnene til å møte disse kravene.

Hvis de sykt flinke ikke bare skal være gode på skolen (i alle fag), men også være godttrente, ha mange venner, ha gode verv, være med på fester, og stille opp for andre… så blir det for mange baller i luften på en gang.

Dere husker kanskje bilde av sjongløren?
Han som fint klarer 2 baller.
3, 4, 5, 6.
Så begynner svetten å renne, konsentrasjonen skjerpes.
Han klarer mange.
7, 8, 9.
Men ikke uten kostnad.

Hvis vi mennesker i det moderne Norge skal ha så mange baller i luften som vi har, og være gode på alle, og for all del ikke miste en eneste en, da krever det for mye krefter av oss. Over kort tid går det fint, men over lang tid kommer en tilstand av kronisk for høy aktivering av vårt autonome nervesystem og stressaksen, og det kan resultere i sykdom som utmattelse.

Hvordan skal vi løse dette her med flinkis-presset?
Er det ved å merke restursjert reklame, slik som foreslås?
Er det ved at sterke personer også viser seg svake?
Er det ved å ha en annen foreldrestil?
Er det karakterene i skolesystemet som har skylda, slik noen hevder?
Er det USA som igjen har skylda, som bombarderer oss med serier om vellykkethet?

Voksenstresset
Stresset er jo heller ikke bare hos ungdommene, de er bare et speilbilde av oss voksne – som løper hit og dit – og prøver å få til at barnet får gå på fotball, håndball, hjelper dem med lekser, har fint rent hjem, og jobber 110%.

Noen skuldre må ned.
Det er ikke slik at verdien er knyttet til våre prestasjoner.
Menneskeverdet er udiskutabelt. Vi er like mye verdt, alle sammen.
Det er vanlig å ikke få til alt. Det er vanlig med hodepine.
Det er vanlig å si nei til avtaler, og allikevel være godt likt.
Det er vanlig å være vanlig.

Det ekstraordinære kan vi være på ett eller to områder.
God til å se løsninger. God til å tegne. Spiller herlig. Danser vakkert.
Løper fort. Tenker godt. God venn. Artig skrue.
Men perfekt? Barbie hele gjengen?

Come on!

Den herlige sannhet om det vanlige liv
Som en facebook-venn ofte legger inn i sitt kommentarfelt:
«i barnehagen – fant ut at en støvel og en sko var på barneføttene»
«godt å begynne i jobb igjen, ferie med unger er jo den hardeste jobben av alle»
«har ikke trent i dag – og vil ikke i morgen»
«rotete i huset – jeg rømmer»

Sånn er jo livet. Vi er jo ikke perfekte. Vi er bare folk.
Som ofte gjør mye bra. Men ikke alltid.

Og til slutt: det er helt vanlig å være litt stresset. Slapp av, det er normalt. Men ta signalene hvis det varer over tid da…. Snakk med noen. Helsestasjonen, foreldre, venner, kolleger… Lær deg å slappe av, være «sånn passe» og finne energikilder!