Kategoriarkiv: Sorg

90 minutter

90 minutter
Vanligvis går 90 minutter relativt greit.
Det er mange 90 minutters økter i løpet av en dag.
Jeg pleier å puste ok.
Hender jo at pulsen øker,
at jeg er lei meg eller sint,
men sjelden 90 minutter i strekk.

Kinofilmen snurrer i disse dager.
Den heter 90 minutter.
90 minutter med 3 menn med vanskelig følelsesliv.
Eiesyke.
Eiesyke i parforholdet.

Det er vakker filming. Fantastisk musikk.
Lydene så sterke.
Så jeg pustet nok ikke særlig godt.
Etter hvert kom det kjente klaustrofobiske trykket på halsen.
Litt svimmelhet.
Klumpen i halsen.
Mistillit til mennesker.

Etter 90 minutter tenkte jeg..
Vel, jeg jobber jo med dette.
Rått og brutalt.
Og jeg tenkte, hva gjør jeg med en sånn jobb?
Jeg burde solgt blomster.
Laget buketter.
Klippet blader.
Til vakker musikk.
Så kunne jeg trodd på det rene, skjøre, vakre,
i økosystemets dynamikk.

Vel, her er jeg.
Etter en sterk filmopplevelse.
Har du ikke sett den, gir det vel ikke mening det her.
Men jeg må si,
at høstluften gjorde godt etter 91 minutter.
Men jeg er veldig lei meg.
Enkelt og greit.
Film er bare film.
Men .. så er det ikke helt sånn.

Hadet pappa

«Å miste en forelder er som å miste et fotfeste, uansett relasjon» sa Linn Ullmann i et intervju.

I dag leste jeg på facebook en jevnaldrende som sa det var 8 år siden nå, at mammaen døde. Og at hver dag gjorde det vondt. Fortsatt.

Hadet pappa
Jeg snakker av erfaring, som så ofte med mine innlegg. For meg, jeg var såvidt 20 år, og ett av fotfestene ble revet vekk. Det var til en viss grad ventet, men det var som et vondt rykk i kroppen. Noen tok fra meg noe, og igjen satt jeg med minnene. Og vissheten var vond, om at nye minner ikke ville tilkomme.
Der satt jeg, med minnene om en kompleks relasjon.

Relasjoner til sine foreldre er jo faktisk ofte komplekse. Jo mer komplekst- jo mer kompleks sorg. Ikke nødvendigvis en dypere sorg, men en krevende en.

Bør sorg være en diagnose?
Det er jo å forvente dette tapet, tapet av å miste sine foreldre i løpet av ens liv. Men likefullt; vondt gjør det og endret blir man. Ofte.

Noen mener at det skal være mulig å sykemelde seg i en sorgprosess. Rett etter tapet.

Det er ikke godt å si hva som bør være diagnoser eller ikke. Men at det er en psykisk lidelse å sørge, det blir å gå for langt, mener jeg. Det er naturlig å kjenne sterk smerte, sove dårlig eller miste tankekraft, i en periode. Er sorgen like sterk gjennom et helt år- eller flere år, vel da kan det indikere en kompleksitet innen lidelsesfeltet.

Som bølger på havet – ikke styrt av klokken
Problemet med den tankegangen om at det er en diagnose, er at sorgprosessen er individuell og ujevn i tid. Folk rundt venter ofte at sorgen skal være sterk først, deretter avta. Folk vil derfor forstå tilbaketrekking rett etterpå, men synes det er ille hvis det skjer lenge etterpå. Folk er rede til å gi en ekstra klem uken etter, men året etter er det nok glemt.

Det er viktig å si at det er lenge siden en tenkte at sorg går i faste faser. I for eksempel 7 trinn, i en gitt rekkefølge. Slik er det ikke.

Sorgen kan komme som bølger på havet; en tsunami en uke- og et stille vann neste. Kanskje det stille vannet først, deretter en brå tsunami. Eller ingen tsunami i det hele tatt, kun et rolig dempet vann med hvite roser.

Tiden leger
For meg er det snart 14 år siden. Og selv om jeg fortsatt kan få en stor bølge over meg, hvor det er vanskelig å svømme, så er det ingen tsunami-trussel lenger. Ingen spør om bølgene er der, men det er også greit. Men når facebook-meldingen kom fra en nydelig kvinne, som tenkte på sin mamma hver dag, så kom jeg på; jo det gjør også jeg, pappa. Hver dag. Sånn er det vel.

Lærdom
Man kan vokse på motgang, det mener jeg. Hvis motgangen ikke er for sterk.

Hva har jeg vokst på?
Jeg har kjent på kroppen at døden er en del av livet. Jeg liker det ikke særlig godt. En annen lærdom er sikker, at jeg er mer takknemlig for dagene jeg har – med de viktige mine. Jeg har også lært at jeg er redd for å sette en demper for andre, ved å vise tristhet. Jeg har tenkt at folk trenger positive folk, og lært at det er lettere sagt enn gjort å dele vonde opplevelser med andre. Ennå en ting har jeg lært, uten at jeg kaller meg klok, det er at jeg ser at jeg har et ansvar for mine små, å forsøke å leve sunt. Jeg vil være så lenge som mulig på planeten, frisk i sinn og kropp, lenge nok til at jeg kan se mine fremtidige oldebarn løpe rundt med føtter små som jordbær. Det er ett mål å sikte mot det!

Carpe Diem!

2207

Sjelden har noen fått mer oppmerksomhet for sine kriminelle handlinger enn terroristen som drepte i det politiske hjertet, ett år siden.
Sjelden har noen smertet oss som et folk, mer enn ham.

Det er idag ett år siden vi ble sjokkert over hva en ung mann var i stand til å gjøre for å få frem sitt budskap. Ett år. Jeg hadde glemt det, litt bevisst også – men med alle radiosendingene er det umulig å distansere seg i dag.

Mange direkte involverte heles aldri helt. Litt, men ikke helt. Mange av oss andre ble indirekte involvert. Tårene falt, også hos oss.

På jobb – uten klienter
Uken etter satt jeg på jobb, hadde vakt og ventet storinnrykk. Jeg satt som klistret ved telefonen. Håpet at noen ville ringe, for en støttende samtale. Men den var nokså stille. Vi avlyste avtaler, men fikk få henvendelser. Mye takket være godt tilrettelagt kriseapparat i kommunene. Mye fungerte.

Og så er traumebehandling heller ikke noe som skal starte rett etter en katastrofal hendelse. Tiden rett etter kan hele sår, spesielt de første timene. Media var dessverre for pågående på ofrene. Det er uheldig for integrering av de traumatiske minner.

Det er først etter flere måneder at man kan se hvem som klarer å komme seg videre uten profesjonell hjelp og hvem som føler psyken er forstrukket og presset. Så nå, ett år etter, bør de som strever få gode tilbud.

Idag minnes mange de som ofret mye for å redde liv, de som døde og de som overlevde. Det er viktig å le sammen, også i dag. Sette pris på livet. På hverandre.

Jeg tenker på de etterlatte i dag. Så får tilregnlighet og utilregnelighet ligge. Idag vil nok mange føle på det de følte i fjor.
Mange ungdommer var så triste i fjor, de som kjente noen. Og de som ikke kjente noen. De vil kanskje trenge en armkrok også i dag.

Dans på roser

Hun tok hånden hans. Blikket hans var mildt. Med preg av visdom og elde.
– Bestefar?
– Hva skal du spørre om nå da, lille filosof?
Hun rødmet litt.
– Ingenting viktig…bare en liten ting. Du sa at livet ditt har vært som en dans på roser.
– Ja, det sier jeg ofte, filosofia. Jeg skulle gjerne danset på fioler; like vakre – og uten tornene. Men livet er både vakkert og smertefullt. For å nå det vakre i rosebladene må man risikere å falle i tornekrattet.
– Har du falt i tornekrattet noen gang, bestefar?
– Å, det har dessverre vært mitt annet hjem. Der nede har jeg bodd mange ganger. Noen sår er grodd.
– Men hvorfor må man danse? Hvorfor ikke å liste seg forsiktig på de fine rosebladene? Det er vel lurere.
– Noen gjør det. De lister seg gjennom livet. De tar ingen oppgjør. De våger lite. De vil være tilfredse, og frykter høydene. De opplever ikke tornekrattet, og det er behagelig. Men de opplever heller ikke gleden av å klare å klatre seg opp fra tornene og merke styrken som bor i sinn og kropp, når det virkelig gjelder.
Godnatt, lille venn.