Kategoriarkiv: Skjønnhet
Du er en perle, men ser det ikke…
Damen var langt eldre enn meg
Ja, til og med kanskje mot slutten av sitt liv.
Man kan kalle henne gammel hvis man vil.
Jeg liker energien til de unge håpefulle.
De naive vakre.
Som har lang vei foran seg, og kort bak.
De kjemper og sloss og skifter mening.
Tror og vil og kan.
Sørger som om det ikke fins en løsning.
Fester som om natten aldri tar slutt.
Forelsker seg slik at dramaturgien blir fornøyd.
Jeg trodde ikke det var like fint å prate med en gammel dame.
Trist og lei, var hun.
Syk, også faktisk. Alvorlig somatisk sykdom.
Døden rundt neste sving.
Hun syntes ikke hun var noe særlig tess.
Redd, sliten, matt og trist.
Jeg begynte å utforske
Hva gir henne glede, nå og før.
Gode øyeblikk i minnene.
Kamper.
Livshistorien.
Hva døden betyr for henne.
Hvilke venner hun har.
Tårene dekket de blassblåe øynene
Bak skimtet jeg rikdom.
Det kom sterkere og sterkere etter som spørsmålene gravde frem gull.
Som en musling åpner sitt skjell og perlen avdekkes.
Rart hun ikke kunne se det selv.
Livet og tankene og følelsene hadde lag på lag.
Som en veltrent person.
Hun har vært her så lenge, at dybden er laget.
Kommer hun til å finne perlen i seg selv?
Jeg vet ikke…
Men det hjelper at andre finner den.
Det går ikke upåvirket hen.
De vakre blant oss
Jeg har møtt noen.
Noen vakre blant oss.
Noen mennesker får meg til å åpne meg.
Som en orkidé som springer ut.
Andre får meg til å lukke meg.
Som en skilpadde som går inn i skallet.
Har du det også sånn?
Hvem lukker igjen?
Hvem åpner du for?
Magien i livet
Jeg har møtt et barn, en ungdom, en voksen, en eldre,
som har fått meg til å smile lett.
Undre meg.
Over magien i livet.
Det er langt fra diagnoseboka,
langt fra timetelling,
langt fra sykdomsfokus.
En jente, et barn, hun ser verden litt annerledes
Hun er sensitiv og følsom.
Hun trenger trygghet. Tonnevis.
Hun gjør ting på sine måter.
I sitt tempo.
Tingene sine passer hun på som det er diamanter.
Følelsens sine passer hun på likedan.
Ikke kom å ta det vakre fra meg, tenker hun.
Jeg vil beskytte det. Gjemme det.
Til jeg møter noen som kan ta vare på det vakre.
Men pass deg, det er skjørt, fint, delikat, som silke.
Det kan ikke møtes med robusthet og kraft.
I hennes hode er sansene sterke
Det trengs ikke chilli, for maten har nyanser du ikke vet om.
Det trengs ikke høy musikk, for musikken er allerede i hodet.
Det trengs ikke mye samtaler, for tankene blir til kaos.
Det trengs ro, forutsigbarhet, vennlighet og plass til å være seg selv.
Hun er de vakre blant oss.
Asperger? Sensitiv? Engstelig?
Hun er fortsatt de vakre blant oss.
Hvis vi vil se.
Meg eier ingen
Jeg gjør det med vilje, vel vitende om at tårene vil piple og kinnene bli røde. Jeg går på kino og ser «Meg eier ingen», og vet at lattermuskelen blir mindre brukt enn gråtemuskelen. Jeg går på kino og ser «Meg eier ingen», vel vitende om at jeg begynner å tenke og føle, en hel masse omsorg og tristhet. En kollega gav meg for noen år siden noen velmente råd (?), begrens tenkningen – og gjør mer. Men hva hvis jeg virkelig virkelig liker å tenke? Og at det er å gjøre noe? Hva hvis det å se en film om et barn som strever med sterk lojalitet, kjærlighet og fortvilelse er det jeg vil bruke tiden min på?
Jeg kjenner ikke deg, men .. denne filmen var god, nær og så ærlig som det å vokse opp med en som drikker kan være. Alkoholen kjemper Siv Jensen for å få mer tilgjengelig, viktig på julaften og påskeaften. Vel, alle som protesterer vet mer om alkoholens sverdspiss, for så altfor mange barn og unge.