Hei.
Jeg er vant til å tenke at kvalitet er det viktigste og at ikke alt kan sies på to minutter. Men i mediebildet er det litt uvant å ha god tid. Jeg får lov til å skrive lange spalter i Stella og i dag fikk jeg lov til å besøke podcasten Ingefær med Sara Lossius.
Temaet er noe vi alle har erfart og ønsker å erfare. Nemlig at noen er glad i oss, vil ha oss, viser omtanke for oss og bryr seg om oss; kjærlighet.
Ta deg en lytt da vel:
Med fokus på det viktigste
Misantropien kan ramme oss
Noen ganger slår det meg at ondskap virkelig finnes. Mennesker som har misbrukt andre mennesker. Mennesker uten empati. Kriger som herjer. Hvor enkeltindividene blir ofret.
I mitt fag så ser man kjærlighet og hat, side om side. De som har sluttet å føle og de som føler så mye.
Mennesker som har gitt opp mennesker. Kvinner som har gitt opp menn. Menn som har gitt opp kvinner.
Jeg vender ofte mange steiner for å vekke folk til live igjen, få dem til å tro og håpe.
Åpe lengselens dør, i stedet for å bolte den igjen med smijernlås.
Men så kan det også slå meg, at menneskene virkelig kan gjøre hverandre så vondt. At ikke alle vil meg vel. Og at jeg kan forstå skuffelsen i menneskets komplekse natur.
Troen på det gode i mennesket
Jeg må allikevel si at jeg vil heller se etter det gode enn etter det vonde. Naivitet, ja kanskje det. Men i hvert fall kompleksitet.
Trykk på linken, og se når bilder snakker- noen ganger sier et bilde mer enn 1000 ord.
Ha en fin dag!
90 minutter
Vanligvis går 90 minutter relativt greit.
Det er mange 90 minutters økter i løpet av en dag.
Jeg pleier å puste ok.
Hender jo at pulsen øker,
at jeg er lei meg eller sint,
men sjelden 90 minutter i strekk.
Kinofilmen snurrer i disse dager.
Den heter 90 minutter.
90 minutter med 3 menn med vanskelig følelsesliv.
Eiesyke.
Eiesyke i parforholdet.
Det er vakker filming. Fantastisk musikk.
Lydene så sterke.
Så jeg pustet nok ikke særlig godt.
Etter hvert kom det kjente klaustrofobiske trykket på halsen.
Litt svimmelhet.
Klumpen i halsen.
Mistillit til mennesker.
Etter 90 minutter tenkte jeg..
Vel, jeg jobber jo med dette.
Rått og brutalt.
Og jeg tenkte, hva gjør jeg med en sånn jobb?
Jeg burde solgt blomster.
Laget buketter.
Klippet blader.
Til vakker musikk.
Så kunne jeg trodd på det rene, skjøre, vakre,
i økosystemets dynamikk.
Vel, her er jeg.
Etter en sterk filmopplevelse.
Har du ikke sett den, gir det vel ikke mening det her.
Men jeg må si,
at høstluften gjorde godt etter 91 minutter.
Men jeg er veldig lei meg.
Enkelt og greit.
Film er bare film.
Men .. så er det ikke helt sånn.
Hva forbinder jeg med Frankrike?
Hva forbinder jeg med Norge?
Fransk kyss – trenger ikke si noe mer.
Deilig croissants nytes av slanke kropper.
Språket flyter som bølgene på havet.
Politisk makt, politisk begjær, politisk utroskap-
og alt det samme uten «politisk» foran.
Emosjoner.
Emosjoner- litt ute av kontroll. Jaloux- raseri – romantikk – med mere.
Kunst.
Jeg ser for meg yrende kunstliv.
Film.
De er snåle. Fulle av mystikk og erotiske toner og undertoner.
St.Malo, Nice, Paris.
Midnight in Paris, Woody-film, taler for seg
Små kaféer!
American size er no-no!
Hjemme i mitt søte hjem henger et gigantisk bilde av Old Paris!
Eiffel duver i bakgrunnen, og stemningen er sørgmodig, romantisk, erotisk og håpefull-
alt på samme tid.
Det er fransk det.
Så; hva er det jeg forbinder med det norske?
Saklig. Ryddig. Kontrollert. Snill og grei. Sporty. Praktisk. Jordnær.
Selv i møte med en massemorder som truer vårt grunnlag og dreper uskyldige små,
så er vi samlet og dannet.
Kloke. Nære. Snille. Naive. Trygge.
Hvor gjør vi av det sinte?
En kollega av meg stilte spørsmålet undrende ut i lufta,
hvor ble det egentlig av sinnet etter massakeren 22.7?
I Fjellreven ryggsekken? tenkte jeg.
Vi er herlige på en måte.
Samtidig. Jeg vet ikke.
Er vi mer ensomme enn sydeuropeerne?
Mer sykemeldt for psykiske lidelser?
For vi skal klare så mye, uten å vise følelser i stor grad,
være perfekte på jobb og hjemme, og ha kontroll?
I do not know.
Men hva jeg trenger er inspirasjon fra Paris
Frankrike har mer å by på enn spesielle truser.
Jeg tror man kysser annerledes på toppen av Eiffeltårnet,
enn på toppen av Galdhøpiggen!
TIL PARIS, PLEASE!!!!!!!
You owe me one!!