Kategoriarkiv: Selvfølelse

Bruk øyeblikket, Få det bedre, menneskets dynamikk, Realisme, Rus, Selvfølelse

Frysepunktet

2 kommentarer

Frysepunktet

Jeg har gjort mine erfaringer, og du må vel gjøre dine.
Men det står vel ikke i veien for å ta med noen tanker, de kommer fra meg som fagperson og som privatperson.

Nyttår står for tur!
Festen som bringer frem de høyeste stiletter.
Sprudlende dråper fyller stettglassene.
Rakettene fyller himmelen med farger.
Klemmene om et godt 2014 vil komme.

Frysepunktet handler om å stoppe der hvor festen er på sitt høydepunkt.
Før tårene tar over for smilet.
Før kvalmen.
Før blackouten.
Før aggresjonen.

Alkohol er jo nokså ufarlig i små mengder, men nokså farlig i store.
Og mellom der er det mange skjær i sjøen.
Mange blir sterkt skadet, enten direkte eller indirekte av egen eller andres alkoholrus på nyttårsaften.

JEG ØNSKER DEG EN FLOTT FEIRING!
Og at du fryser festen på høydepunktet- når du spist godt, har drukket et par glass vin kombinert med mat ( hvis du er jente), og tre-fire (hvis du er gutt), når du smiler og danser, og har mye godt å si. Frys det- og bli der. Alle fester må ta slutt, men du trenger ikke gå hjem ved frysepunktet- bare stoppe drikke….

GODT NYTTÅR!! 🙂

Aksept, Flink, Selvfølelse, Selvtillit, stress

SYKT FLINK

Ja, Aftenposten har rett. De skriver i gårsdagens nytt at ungdom i dag er langt fra late. De er flinke. Faktisk så flinke er mange, at det går på helsa løs.

Hvordan kan det ha seg? At det å være dyktig blir helseskadelig?
At det å være faglig sterk gir søvnløshet, smerter og utmattelse.
Det er da sunt og godt å lære, lære mer, forstå og bli god.

Motivasjonen bak atferden
Ja, det er tilfredstillende for et menneske å lære noe godt. Eller å få gode idrettsresultater. Kjenne kroppen og hjernen få til noe. Men det kommer an på motivasjonen. Er den indre styrt? Altså at man sitter hjemme med mattestykker fordi man så gjerne ønsker å forstå? Eller er den veldig ytre styrt – at det er godene man oppnår hvis man får det godt til som er viktigst (eller eventuellt fravær av goder… tap!).

Eller hvis man er styrt av en indre motivasjon om å alltid være flink – i alt. Mye grunnet en tidligere ytre motivasjon, om godene – antagelig. Så blir mattestykkets mysterium egentlig sekundært, for godet man vil oppnå er anerkjennelse – eller i hvert fall å ikke skuffe, seg selv og andre.

Stress
Jeg har skrevet mye om stress på denne bloggen. Om hva det er. Om hvorfor det kommer, selv uten en reell faresituasjon. Jeg har skrevet om at stress i det moderne samfunn oftest er utløst av høye krav, på mange områder, og usikkerhet om en har evnene til å møte disse kravene.

Hvis de sykt flinke ikke bare skal være gode på skolen (i alle fag), men også være godttrente, ha mange venner, ha gode verv, være med på fester, og stille opp for andre… så blir det for mange baller i luften på en gang.

Dere husker kanskje bilde av sjongløren?
Han som fint klarer 2 baller.
3, 4, 5, 6.
Så begynner svetten å renne, konsentrasjonen skjerpes.
Han klarer mange.
7, 8, 9.
Men ikke uten kostnad.

Hvis vi mennesker i det moderne Norge skal ha så mange baller i luften som vi har, og være gode på alle, og for all del ikke miste en eneste en, da krever det for mye krefter av oss. Over kort tid går det fint, men over lang tid kommer en tilstand av kronisk for høy aktivering av vårt autonome nervesystem og stressaksen, og det kan resultere i sykdom som utmattelse.

Hvordan skal vi løse dette her med flinkis-presset?
Er det ved å merke restursjert reklame, slik som foreslås?
Er det ved at sterke personer også viser seg svake?
Er det ved å ha en annen foreldrestil?
Er det karakterene i skolesystemet som har skylda, slik noen hevder?
Er det USA som igjen har skylda, som bombarderer oss med serier om vellykkethet?

Voksenstresset
Stresset er jo heller ikke bare hos ungdommene, de er bare et speilbilde av oss voksne – som løper hit og dit – og prøver å få til at barnet får gå på fotball, håndball, hjelper dem med lekser, har fint rent hjem, og jobber 110%.

Noen skuldre må ned.
Det er ikke slik at verdien er knyttet til våre prestasjoner.
Menneskeverdet er udiskutabelt. Vi er like mye verdt, alle sammen.
Det er vanlig å ikke få til alt. Det er vanlig med hodepine.
Det er vanlig å si nei til avtaler, og allikevel være godt likt.
Det er vanlig å være vanlig.

Det ekstraordinære kan vi være på ett eller to områder.
God til å se løsninger. God til å tegne. Spiller herlig. Danser vakkert.
Løper fort. Tenker godt. God venn. Artig skrue.
Men perfekt? Barbie hele gjengen?

Come on!

Den herlige sannhet om det vanlige liv
Som en facebook-venn ofte legger inn i sitt kommentarfelt:
«i barnehagen – fant ut at en støvel og en sko var på barneføttene»
«godt å begynne i jobb igjen, ferie med unger er jo den hardeste jobben av alle»
«har ikke trent i dag – og vil ikke i morgen»
«rotete i huset – jeg rømmer»

Sånn er jo livet. Vi er jo ikke perfekte. Vi er bare folk.
Som ofte gjør mye bra. Men ikke alltid.

Og til slutt: det er helt vanlig å være litt stresset. Slapp av, det er normalt. Men ta signalene hvis det varer over tid da…. Snakk med noen. Helsestasjonen, foreldre, venner, kolleger… Lær deg å slappe av, være «sånn passe» og finne energikilder!

Fordommer, Misunnelse, Mobbing, Selvfølelse

Er du en baksnakker?

2 kommentarer

Snakker du helst om andre, og mindre om deg selv?
Når du snakker om andre, finner du det da aller lettest å prate om andres negative sider?

«Baksnakking», eller god gammeldags «sladring», går vel aldri av moten.
Det var hard kost da jeg gikk på ungdomsskolen, som det er for alle.

Baksnakking handler om en atferd, hvor du velger å bruke tid på å snakke om de som ikke er til stede, på en negativ måte. Atferden kan bunne i en følelse eller en motivasjon; så som misunnelse, behov for å komme med den siste nyheten, stille seg i et godt lys, stille andre i et dårlig…. Slike litt enkle men hverdagslige menneskelige mekanismer, som vi alle besitter – til større eller mindre grad.

Innbilsk berte
Hun er så «selvopptatt» altså, vet du hva hun sa?
Vet du hvem som hadde sex eller?
Hun er bare så teit, jålete, enkel, blond, sjuskete, tåpelig, uinteressant, falsk»…
Han er så «snever, sta, enkel, sær, egosentrisk, rar»….
Hun sa noe som jeg bare må dele: «hun sa at hun…»
Vet du hva han sa? «Han sa at han var.. »

Jeg husker fortsatt at jeg satt på en jentedo i hjembyen min,
hvor det sto mitt navn – og = innbilsk berte.
Man glemmer det ofte ikke, uriktige ting sagt om seg selv. Hjernen kan være nokså treg på det området.

Hva er det man sier i markedsindustrien?
Det skal 5 positive anmeldelser for å danke ut 1 negativ.
Og lignende. Kanskje er mange av oss sånn overfor oss selv og?
At vi lar negativ tilbakemelding virke lenger i psyken, enn positiv?

Nå sier noen, så som bloggere som mottar en del haters, at de ikke lar seg affisere.
Les klikk.no om rosabloggerne: Sjikane på nett

Vel, det er mange jeg møter som har en helt annen versjon.
Baksnakking fins nå både blant lukkede dører og i sosiale medier.
Både for de som velger å stikke nesa frem – men også for dem som ikke har valgt det.

Det fins nok noen hardhudete blant oss.
Men jeg tør påstå at de fleste av oss blir såret av baksnakking.

Fremsnakking (som journalisten Kathrine Aspaas er opptatt av)?
Hva er det for noe falske triks? Begynne å kvitre om folks positive sider?
Snakke til folk i stedet for om folk? Kutte bakdøra og gå inn hovedporten?

Men hvor skal man gjøre av grumset da? Blir ikke det falsk?
Man har da tross alt tanker om andre, blir skuffet av andre, har behov for å forstå andre?
Skal vi holde alt inne, fordi det er bedre å være raus?
Hvor skal man gjøre av irritasjonen over de andre?
All usikkerheten?
Hvor blir det av den interessante samtalen da?

Ta Knausgård
Det var høylytt i norske hus og hytte av måten Karl Ove «utleverte» sin far på.
Noen, jeg skal ikke begynne nevne navn (det ville vært lite raust) mente det var uredelig,
å gå over lik (faren kunne da ikke forsvare seg).

Eller at datteren til den kjente svenske «barneoppdrageren» Anna Wahlgren stilte opp med en bok som fortalte sin opplevelse av oppveksten.

Viktig å tydeliggjøre et skille.

Det å ha mulighet til fortelle sin virkelighetsoppfatning er viktig. Det å dele sin opplevelse om sitt levde liv (jf. Daniel Sterns skille mellom levd og konstruert liv), er autentisk og ikke noe vi kan eller bør kvitte oss med. Det er viktig å kunne snakke om sitt liv. Alle har rett til det. Det er viktig. Så får vi bare godta at virkelighetsoppfatningene våres varierer. Men å snakke om folk kun for den pirrende underholdningens del er litt mer enkel og drøy, på en gang. Vi har vel kanskje alle en litt djevel i oss, en liten misunnelig rakker som kan like en god porsjon ondsinnet sladder. Vi er ikke engler på jord, alltid velmenende gode som heier andre frem.

Boomerang-effekt
Kanskje vanskelig å la det ligge når du er 14 år, selv om refleksjoner på området er viktig og kan hjelpe til å skape gode miljø. Men når man er voksen….. da… er hjernens modning tilstrekkelig til at man i større grad kan se at etter den søte kløe – kommer den sure svie. Baksnakking kan slå tilbake på deg selv. Ledere som baksnakker for eksempel…. aiaiai – fristende sikkert, men lurt? Neppe.

Finn 5 feil
Det er ikke vanskelig å finne feil ved andre.
Det er ikke vanskelig å finne feil ved seg selv.
Så derfor er det viktig å starte å trene på nettopp det.
Både mot deg selv (den indre dialogen du fører) og mot andre.

Målet med dette innlegget må være at man kan ta et valg om hvilken vei en oftest skal vandre på.
Den med blikket rettet mot den andres feil.
Eller den som hever seg over andres feil, og fokuserer på toleranse mer enn nåløyet.

Nå skal jeg i gang med å lese boken Raushetens tid. Får satse på at jeg henter god inspirasjon der.
Om den er saftig vet jeg ikke, neppe noen cellulittbilder av kjendis-berte der… Men kanskje den treffer på et dypere plan, på holdningsplanet. Det er ikke dumt å la seg treffe der fra tid til annen.

Link til bok: Raushetens tid

Eller hva mener du?

Aksept, Selvfølelse, Sex, Skjønnhet

Pupper og selvfølelse

2 kommentarer

For noen er det sånn at selvfølelsen er nært knyttet til kroppen.
Nesten så selvfølelsen forsøkes forvandles til fysiske forhold.
Fine pupper = god selvfølelse.
Brystkirurgen kan hjelpe, til en god selvfølelse.

Hjelperollen med skalpell
Men gjør kosmetiske kirurger egentlig noen nytte for seg?
Annet enn at de selv tjener til livets brød, og betaler litt skatt selvfølgelig.
Hva slags holdninger ligger bak den skalpellen?

Holdninger har vi jo snakket om tidligere her…
De varierer mellom folk.
De kan være følelsesladde, eller logiske. Og som regel har holdninger jevnt over noe å si for våre handlinger, gjennomsnittet av våre handlinger i hvert fall.

Så de som jobber som kosmetiske kirurger kan jo tillegge seg selv en hjelperolle.
De hjelper folk med å få et fint utseende.
De hjelper kanskje brannskadde, kreftskadde, og folk med sykdommer som har skadet deres vakre ytre.
Men..
De hjelper også en hel haug som vil fikse litt på selvfølelsen.
Som ønsker en quick fix.
Og som leter etter noe bedre.
De har ferdighetene.
Markedet finnes.
Verre er det ikke.

Ballongpupper kan vi alle få. Hvis vi vil.
Vi kan vandre rundt som oppblåsbare kropper, klare til å lette.
Litt frontunge for flyging kanskje, men shit au..
Vi kan jo det, bli like alle sammen. Metoden er der.
Rett foran oss.

Og hvem kan vel klandre den nye brystfagre for å ville bli mer yppig?
Det er da en privatsak, kan du skjønne.
Hvorfor bry seg om dette?

Det er bare det at…
Ta et land som Brasil. Det er vanlig, svært vanlig, at kvinner som ikke trenger det,
som ikke bør det, som ikke har råd til det, opererer seg.
Det er rett og slett vanlig.
Spania likeså.
Det er mainstream.
Gjør du, gjør jeg.

Vil jo ikke være den eneste med B-kopp i klassen heller?

I Norge ser vi også en økende tendens. Ballonger i front er lett å skaffe seg,
og krever bare en månedslønn, mer eller mindre. Skal de oppvoksende jentene ha dette som et press?
For hvem? For hva?

Tilbake til selvfølelsen
Det er nå sånn at kropp og psyke henger sammen.
Får vi et stort sår på nesa, går det utover humøret.
På mange av oss.
Vi liker å ta oss godt ut. Uren hud dekkes til.
Mascaraen forlenger vippene. Stilettene forlenger leggene.
Sånn holder vi på… å gjøre oss fine, for oss selv mye.

Hvis jeg har en eneste dag med fett hår, så får jeg lyst til å strutse (stikke hodet i jorda).
Jeg likte ikke de røde prikkene som 14-åring, hva i all verden skulle de på min nese,
akkurat når jeg var forelsket i ham?

Vi har vel erfart det de fleste av oss, at hvordan vi ser ut påvirker hvordan vi føler oss.
Så sammenhengen er jo ikke helt dum, for de som ønsker å legge seg under skalpellen for å føle seg bedre.
Annerledes.
Som en svane.

Det er bare det at… ofte trenger ikke den unge kvinnen det i det hele tatt.
Hun har ikke måttet operere vekk et bryst etter kreft, det er ikke derfor.
Hun har ikke blitt tatt for å være gutt.
Hun har faktisk en dypere følelse av at med større pupper blir selvfølelsen endret.
Da vil hun kjenne seg mer sexy. Få en annen respons.
Responsen vil kjennes godt.. og livet vil bli bedre.

Så langt jeg kjenner de fine menn,
de liker så mangt.
De liker jo alt.
Bare jente smiler søtt og har fine øyne.
Nope!
Tror neppe det er gutta man lar seg skjære i for,
det er nok mange andre faktorer enn å ville ha guttens fokus 30 cm ned
fra øynenes stener,
når du står i en samtale.

Jeg vet ikke om det er gjort studier på dette.
Men jeg skulle likt å sett det.
Hvor lenge varte endringen i selvfølelsen?
Kom det bare noe nytt som måtte justeres, etter en stund?
Angrer noen?
Påvirket det negativt hvem som elsket deg?
Ga det komplikasjoner?
Gjorde det vondt?

En litt tøffere dukke
Angelina Jolie har vel alltid vært litt tøffere enn resten av Hollywoods dukker.
Nå, åpen om å ta vekk sine bryst grunnet høyrisiko for kreft.
Vel, det skulle ikke overraske meg om den nye trenden blir guttejenter.
Siden så mange har ballonger, så blir det kjedelig.
Ut med innlegg og frem med det naturlige.
Sånn er det med trender. Den ene bølgen møter en motbølge.
Psykologisk reaktans kan man også kalle det.
Når presset på kropp i en fasong blir for stort, vil noe nytt bli forlokkende.

Så Jolie. Ingen fare.
Og til dere unge,
selvfølelsen vil kunne være skjør gjennom livet,
hvis den er skjør fra starten av.
Men en kan bygge den opp på mange måter,
og du kan selv velge byggesettet.

Kirurgen er kanskje ikke den beste hjelperen i så måte….
Eller hva tror du? Er du glad for det dampende kroppspresset?