Kategoriarkiv: Realisme

Bruk øyeblikket, Få det bedre, menneskets dynamikk, Realisme, Rus, Selvfølelse

Frysepunktet

2 kommentarer

Frysepunktet

Jeg har gjort mine erfaringer, og du må vel gjøre dine.
Men det står vel ikke i veien for å ta med noen tanker, de kommer fra meg som fagperson og som privatperson.

Nyttår står for tur!
Festen som bringer frem de høyeste stiletter.
Sprudlende dråper fyller stettglassene.
Rakettene fyller himmelen med farger.
Klemmene om et godt 2014 vil komme.

Frysepunktet handler om å stoppe der hvor festen er på sitt høydepunkt.
Før tårene tar over for smilet.
Før kvalmen.
Før blackouten.
Før aggresjonen.

Alkohol er jo nokså ufarlig i små mengder, men nokså farlig i store.
Og mellom der er det mange skjær i sjøen.
Mange blir sterkt skadet, enten direkte eller indirekte av egen eller andres alkoholrus på nyttårsaften.

JEG ØNSKER DEG EN FLOTT FEIRING!
Og at du fryser festen på høydepunktet- når du spist godt, har drukket et par glass vin kombinert med mat ( hvis du er jente), og tre-fire (hvis du er gutt), når du smiler og danser, og har mye godt å si. Frys det- og bli der. Alle fester må ta slutt, men du trenger ikke gå hjem ved frysepunktet- bare stoppe drikke….

GODT NYTTÅR!! 🙂

Arbeid, Realisme

Vil du bli psykolog?

4 kommentarer

Er du i fasen hvor du skal velge vei i utdanning?
Hva vil du jobbe med etter endt utdanning? Hvilke mål har du?

Flere har spurt meg om hvordan det er å jobbe som psykolog.
«…Passer det for meg?» tenker noen.

Er det dit kompasset ditt peker?

Vel, hvis du vurderer psykologstudiet er du ikke alene. Det er et av de mest populærere studiene i Norge for tiden. Kunnskap om menneskets tanke-, følelses- og atferdsliv er i vinden. Kunnskap om indre dynamikk og relasjonell dynamikk. God kommunikasjon. Med ord og kropp. Psykologisk kunnskap benyttes i organsisasjoner, idretten, skolen, sykehusene- for å nevne noen.

Studiet
For å få autorisasjon som psykolog må du gå profesjonsstudiet i psykologi. Det er tilbudt i Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo. Som psykolog har man også mulighet til å gå videre med forskning, med for eksempel mål om doktorgrad. Det er også mulighet å være konsulent, jobbe i organsiasjoner som organsisasjonspsykolog, i fengsel, i helsedepartementet, med somatiske smerter på smerteklinikk, med mere. Det er mulig å skrive om faget i bøker, media og annet, men det er ikke veldig enkelt å få slike jobber. Journalistikk eller undervisningsutdanning (lærer, lektor) kan jo heller vurderes hvis formidling er hovedønske.

Det er en flaskehals å komme inn på studiet. Det er karakterer fra videregående som gjelder i Oslo, mens Bergen og Tromsø vel også benytter seg av karakterer fra årsstudiet i psykologi fra Universitet. Så dersom du vil bli klinisk psykolog, eller egentlig er det tilstrekkelig å si psykolog (det er jo en beskyttet tittel), så gjelder det å være målrettet på videregående skole. Du trenger mange toppkarakterer, og også en del fag må inngå. Relevante fag er biologi, matematikk, kjemi, samfunnslære, historie, norsk. Når du først er inne på profesjonsstudiet er det ikke krav om å prestere på et visst nivå. Men studiet er proppfullt av kurs, innleveringer og praksis, så det er greit å ha en stor porsjon interesse for faget.

Første del av studiet består av mye grunnforskning på normalpsykologi og abnormal psykologi. Det blir viktig å bli kjent med forskningsmetode og statistikk, om utviklingspsykologiens forskning, sosialpsykologi, personlighetspsykologi og bio/nevropsykologi. De siste årene av studiet rettes mer mot klinikk; dvs behandling av psykiske lidelser. Det blir undervisning og prøver om diagnostikk, etter ICD 10. Det blir praksis, hvor en selv opptrer i psykologrollen for første gang. Det blir klinikk på instituttet, hvor en har en klient over lengre tid, og benytter seg av video og båndopptaker for å få inngående veiledning på ens jobb, i gruppe med erfaren psykolog. Det blir å skrive hovedoppgave, embetseksamen og deretter…. hoppe ut i jobblivet.

Vel. Det er nyttig å tenke på veivalget. Hvorfor søker man ett fag og ikke et annet?
Og skal man tenke mer på utdanningens innhold, eller mer på hva man kan bruke den til i arbeidslivet?

Hva gjør man som utøvende psykolog
Innholdet i jobben som klinisk psykolog i helsevesenet, er å møte mennesker som søker hjelp. Hjelp til å forstå seg selv bedre, til å fungere bedre, få støtte og råd, jobbe med smertefulle hendelser/følelser, hjelp til å nå mål, komme ut av dårlige spiraler, med mere. Mange har plagsomme symptomer som hindrer dem til å leve et godt liv. Det kan være angst, les: frykt, kroppslig aktivering, og negative tanker. Det kan være nedstemthet, selvmordstanker, traumer, selvskading, relasjonelle vansker, søvnvansker, vansker med kropp og selvfølelse, vansker med selvhevdelse, vansker med tillit. Med mere.

De vil fortelle om noe som er vanskelig, og du vil måtte kartlegge problemene for å få et overblikk over hva pasienten søker hjelp og kan hjelpes med. Når du lander på en diagnose og plan for behandling i fellesskap med pasienten, vil en benytte et repertoar av metoder for å forstå plagene/symptomene og hjelpe pasienten til å håndtere dem bedre – ja, kanskje bli kvitt vanskene.

En benytter seg av de psykologiske metoder som til enhver tid er mest anerkjent til behandling av den type lidelse. Eller… det er det veilederen fra helsedirektoratet sier. I praksis har vel psykologer ulik kompetanse, en kan ikke ha alle metoder under huden. Det er mange fellestrekk i de terapeutiske metoder; i alle ligger et mål om en god arbeidsallianse- hvor pasient og behandler har staket ut en form for kurs, noen mål, og en ramme som inneholder hvor ofte en møtes, og over hvor lang tid.

Personlige betraktninger
Hvem passer som klinisk psykolog?
Er det noe for deg?
Er det verdt å jobbe rævva av deg for å komme inn?
Kan du like gjerne ta en bachelor, og kanskje etter hvert mastergrad, i psykologi?

Jeg….
Jeg har brukt lang tid på å skrive denne bloggteksten om psykologyrket.
Hvorfor? Når det vanligvis tar meg ca 10 minutter å skrive en ting jeg har tenkt ut… så plutselig… stopp.

Jeg tror det er fordi jeg er usikker på om mitt veivalg var det rette. Jeg ser for meg alternative veivalg, og lurer sånn på hvordan det ville vært for meg. Jeg blir nemlig litt mer alvorstynget enn jeg ønsker, på jobb. Latteren sitter løst, jeg liker å pynte meg litt, og jeg har mange flotte kolleger. Men… Det er dette med å jobbe med andres lidelse da… Er jeg robust nok? Er du? For den kliniske jobben er alvorspreget. Det sier seg nok selv.

Betraktninger om robusthet og sensitivitet
I tillegg til ønsket om å hjelpe, evne til kompleks tenkning og god oversikt over faget, er det to egenskaper jeg tenker er nyttige som kliniker. En god porsjon av både robusthet og sensitivitet.

Psykologyrket er en krevende arbeidsrolle å ha. Du skal romme andres følelser, ha evne til å sjonglere mange tanker på en gang og vurdere rette tiltak – ofte på egen hånd.

ROBUSTHET: Du bør tåle en støyt, tåle et visst nivå av konflikt, tåle smertefulle følelser og narrativer fra pasienter, og kunne gå hjem nokså i vater.

Men klart, det er grader for robusthet, for en bør ikke være «robot». Noe av det viktigste i en terapi er alliansen mellom pasient og terapeut. Allianse handler om at en føler seg møtt og forstått av psykologen, at det er en arbeidsallianse tilstede og at en jobber mot nokså felles mål. Allianse handler ofte om psykologens evne til å inntone seg pasienten. Lyttekvaliteten er viktig. Og det krever en viss finstemming av følelsessystemet. En sensitivitet.

Så jeg har landet på at sosial sensitivitet er viktig for utøvelsen av yrket. Og at derfor kan arbeidsdagene også være krevende, fordi en bruker seg selv i såpass stor grad. Av-knappen finnes dessverre ikke når dagen er over, og en viss risiko for utbrenthet og belastende praksis vil foreligge. Derfor viktig å tenke over i hvilken grad man er en person som «orker» å ta innover seg andres usikkerhet, ambivalens og smerte, og mestrer å «være der for en annen». Metodekunnskap hjelper på dette, en har masse verktøy, og er ikke en støtteperson, men følelsene kommer man nok ikke unna- hvis man er sensitiv av natur.

Har du hatt en tøff oppvekst, har du blitt vant til å være en hjelper, og føler det naturlig å gå videre den veien… er det verdt å ta et oppgjør med dette på forhånd. Kanskje søke veiledning i den fasen, og tenke om hjelperollen er noe du ønsker.

Det er en vektskål dette her Ikke lett å vite hva man skal studere…. Må du så må du, men jeg tror agendaen min her å være representant for psykologyrket med noe som ikke kommer frem i offentligheten. Psykologi er spennende og nyttig, et fag i evig utvikling, men yrkesutøvelsen nokså belastende. I helsevesenet i hvert fall….

Så hvis det som fanger deg mest er at psykologisk kunnskap om mennesket er interessant, så anbefaler jeg å prøve årsenheten først! Der får du masse kunnskap om faget. En stor smakebit på det store feltet. Jeg har lyst til å undervise på denne enheten, så kanskje vi sees en gang 🙂

Godt veivalg!

Aksept, Drømmer, Realisme

DU FLYKTER

5 kommentarer

ESCAPISM – mental styring til noe annet
Fra wikipedia: ‘Escapism’ is mental diversion by means of entertainment or recreation, as an «escape» from the perceived unpleasant or banal aspects of daily life.

It can also be used as a term to define the actions people take to help relieve persisting feelings of depression or general sadness.

Escapism kan være dagdrømming, fantasier, underholdning, aktiviteter. Disse tingene er jo allright. Livet uten mystikk, kun hverdagslivets rutiner og realitetens kår er jo ikke nok for mennesket. Vi er skapende, tenkende, fantasirike og drømmende. Vi tror på ting vi ikke kan måle og se, vi får hjertebank av skjønnhet, vi drømmer og flykter. Karl Marx kalte religion «som opium for folket»- vel, det er vel nokså herlig i såfall, for de heldige troende som har hevet dopaminnivå støtt og stadig. (Ofte er det ikke helt opiumrus riktignok, i følge de troende….).

Jeg er todelt om det å flykte
På den ene siden mener jeg at det er viktig å kjenne etter. Erkjenne status quo. Er det depresjon så er det viktig å erkjenne at noe nærer depresjonen, et hjul i dynamoen som må letes frem, for å forstå symptomene. Men så lærer jeg mer og mer om det at innsikt er vel og bra, men at atferdspsykologene har gode resultater ved å hoppe ut i livet igjen, forsøke seg og følge anbefalte råd. De sier, ikke kjenn for mye etter – i hvert fall ikke de negative emosjonene. De sier, negativ grubling tjener ingen hensikt- annet enn å dytte personen lenger og lenger ned. De sier, beveg deg selv om du ikke føler for det, vær med venner selv om du ikke vil og jobb selv om du ikke får det til.

Indre reise- negativt/positivt?
Problemet mitt er at jeg oppfordrer andre og oppfordrer meg selv til en mer innovervendt indre reise – i samspill med omgivelsene- for å nå en dypere livserkjennelse om seg selv, og «sannere» retning videre, som mål.

Jeg ønsker å ta oppgjør med flukten, for å tåle savnet, sorgen, gleden, nærheten, med mere. Jeg ønsker å se hva som skjer når personen er i ro uten stimuli.

Men hva hvis man finner at man trenger å flykte fra egne følelser? At man ikke klarer å stå i de følelsene man har, og at man vil ha de vekk? Da holder det ofte ikke med en treningsøkt, en film, en bok… Det blir daglige treningsøkter og indre uro hvis den uteblir, det blir overforbruk av rusmidler, utageringer – seksuelle eller aggressive, avstenghet, isolasjon, mental usunn avkobling i form av dissosiasjon eller anorexia?

Vel, det er viktig å koble sammen elementer fra atferdspsykologi kombinert med mentaliseringsteori.

’Mentalisering’ omhandler det å ta inn og reflektere over egne og andres mentale tilstander; handlinger, følelser, behov, intensjoner (Fonagy & Target, 1997). Å ha et indre rom til å tenke om tenkning, bruke fantasi og skape forståelse, bidrar til å se menneskers kompleksitet, og til å kunne undre seg over sammenhenger og bakenforliggende aspekter ved det observerbare.

For det er ikke bare å trykke inn gassen når kroppen kjennes tung og motløs. Det er viktig å ta i mot rådene om å holde seg i aktivitet (jobb, fysisk og sosialt) og ikke søke isolasjonen, men samtidig jobbe med seg selv – bli kjent med sine dypereliggende behov, ønsker, mål…

Mentalisering er ikke bare kognitiv prosess. God mentalisering innebærer det også kropp, følelse og atferd. Det hjelper ikke bare sitte å tenke, det må handles også. Kjenne etter hvor det butter når man gjør noe, teste- prøve og feile, tåle å bli bedre kjent med seg selv – og etter hvert bli mer nysgjerrig og åpen for andre.

Flukt versus mentaliseringssterk aktivitet
Kan man forsøke å skille mellom usunn og sunn flukt? Eller for å si det annerledes, kan man skille mellom aktiviteter som er flukt-aktiviteter og aktiviteter som gjøres med følelsesmessig oppmerksomt nærvær og søken?

Trening kan for eksempel være både fluktatferd og sunn atferd. Det kommer an på hvordan og hvorfor det utføres. Hvis man løper vekk fra hjemmets konflikter, løper for å desperat brenne kalorier, løper vekk fra seg selv.. så kan en kalle det en flukt. Dersom man løper for å kjenne blode pumpe i årene, teste sin tålegrense, få fart i systemet, bli sterkere, komme ut av tristhet- vel så kan det kalles sunn mestring, sunn atferd.

Rusmidler er en klassisk fluktstrategi. Noen ganger drikker man alkohol for bevisst å skape moro, le høyere enn ellers og være sammen på en morsom måte. Men hvis det er et mønster å søke alkohol, spenning, amfetamin, beroligende midler, m.m. når man kjenner en indre uro- vel generelt er det en flukt og lite vekstskapende- i tillegg skaper den flukten en egen problematikk som kan bli større enn det man flyktet fra.

Filmer, dans, trening, musikk.. kan alle ha elementer av escapisme i seg, men så lenge det ikke gjøres i et tempo og på bekostning av seg selv, er det mange vekstmuligheter i det. Det å sitte stille på en sten å filosofere er ikke eneste vei til økt selverkjennelse liksom.

Men merker du at du til stadig flykter fra deg selv, og drømmer om å bli kvitt det gamle.. gå mot en ny og håpefull ferd – uten vond bagasje… vel, så kan det virke forlokkende men er sjelden effektiv.

Fantaser gjerne, avbryt vonde tankerekker med litt annen aktivitet, men tør også å kjenne etter egne følelser og forsøk å dele det du egentlig sitter inne med, vurder å iverksette det i handling og forsøk å bli mer tro mot deg selv. Er det smertefullt, så kanskje du trenger en hjelper på veien.

Lykke til med mindre flukt og økt aksept, økt mot, økt bevissthet og toleranse.

Bruk øyeblikket, Drømmer, Realisme

Nyttårsflopp

10-9-8-7-6-5-4-3-2-1-pang-pang-pang
Nyttårsfesten skulle selv under Sovjetunioniens kommunisme by på edle dråper, for de mange. Champagne til folket. «Føl deg som en aristokrat for en kveld» sa Stalin. Om ikke annet. Alle skulle visst få kjenne boblene fylle ganen og sinnet. Det hjalp at en kjemiker visstnok fant en metode for å masseprodusere champagnen. For ellers vet vi jo at det ikke er nok goder for alle her på jorden. Kun noen få kan spise kirsebær. De andre får ikke spise med de store.

Bobler eller ikke; nyttårsaften er en anledning til å feire.

Hauset opp
Men mange snakker om nyttårsfesten som en flopp. Den hauses opp, og ender med rakett på avveie, fryste tær og fylleangst. Jeg snakker litt av egen erfaring. Kjolen glitrer, paljettene sprer lys, lebestiften på, håret løst, riper lages med glede i parketten… Men allikevel; ofte en klassisk følelse av at forventninger ikke blir møtt. Var det alt liksom….

Ja så skru ned forventningene da…
Den løsningsorienterte vil si, «kanskje man bare skal skru ned forventningene?» For generelt kan man vel si at høye forventninger skaper spenning, men også en risiko for skuffelse. Det sier seg kanskje selv.

Ta bryllupet. Den skjønne kjolen, den fine mannen, de gylne ringene, den snertne bruden, de vakre ordene, de store løftene…. Drømmen er finere enn realiteten. Ingen lover noe om «jeg lover å alltid hjelpe deg å vaske klær». Det hadde ikke passet seg, og høres langt finere ut med: «jeg lover å alltid være hos deg i gode og vonde dager». Men det er lite spesifikt… Drømmen er gjerne det. Litt utvisket. For søt og god.

Men skal man slutte å drømme for å sikre seg å ikke bli skuffet?

Jeg inviterer til en tydelig flopp: velkommen til hverdagsnyttårsaften!
Nyttårsfest som slutter 21.50 fordi barna skal sove, raketter som utelates av såkalt brå omtanke for de fattige som ikke har raketter, stjerneskuddene som utelates fordi man ikke går vil pådra seg forkjølelse i kulda, dressen som utelates fordi partnervalget allerede er foretatt, kjolen som erstattet med koseklær fordi det blir mer plass til mat i magen, og klemmer som erstattes med facebook-likes.

Hvis lista legges der, på forhånd, så er man jo sikret å ha det greit nok…

Nei, takke meg til….

Nyttårsfest som faktisk inspirerer til å glitre
Festen som legger opp til god mat, fine folk, og en refleksjon oppi det hele?

Ta Notting Hill filmen. Festen hvor de sitter og konkurrerer om det siste kakestykket. Hvem fortjener den mest? spør de. Den som har mest lidelse fortjener kaken. Så de prøver å overgå hverandre i hvem som har det ynkeligste livet for tiden. Og det er en sceanse med .. åh.. sånn som jeg liker. Tenk om alle bø like mye på seg selv, og sine vanlige sider..

Og så kan man jo ta en vri rundt nyttårsbordet i anledning jubileet… Rundt bordet skal man si noe som man foretok seg forrige år som gjorde at man smilte bredere enn ellers. Og hvordan gjøre mer av det i det neste.
Eller hvem som har vært den heldigste. Eller den ynkeligste….

Eller bare holde seg til en runde om de gamle gode mye latterliggjorte nyttårsforsettene. Forsetter er jo egentlig ikke dumt.. en vet jo at refleksjon over året som har vært, og hvilke mål man har i fremtiden kan være av det gode.

Forsetter: bakover og forover
Forsetter omhandler å se to veier på en gang. Bakover og forover. Visstnok stammer forsettradisjonen fra Romerriket, hvor folk sendte sine tanker til sagnkongen Janus som hadde to ansikter og følgelig kunne se både for- og bakover.

Hva har man lært?, hva har vært vondt?, godt?, søtt?, syrlig? Og hva man vil man foreta seg for å skape mer av det man ønsker seg i sitt eget liv i det kommende året. Basert på det foregående kan man strengt tatt prøve å foreta seg andre valg i det neste. Hvis man reflekterer.

Så hva med å kutte ut de der… bli tynn, bli mer perfekt, tjene mer penger, sove mer, spise sunnere, … og ta det skrittet lenger. Så blir det liksom ikke dømt til å mislykkes og kanskje en stund for å nå lenger i eget liv?

Gjennom hjernebarken
For mål nåes ikke ved å slenge de ut som en sjargong. År etter år, som på repeat. Nei, det må jo gjennom hjernebarken, og helst kobles på følelseshjernen også. En gjennomtenkt prosess om hva som en ønsker skal bli mer av det neste året.

Ja sånne ting.

I tillegg til riper i parketten, musikk og paljetter.

På forhånd; godt nytt år! Bli med meg videre i det neste! Eller ennå bedre, jeg håper for det neste året at du velger å bli med meg videre 🙂

Les også:
Om drøm og realitet, om høyder og fall, om forventninger og skuffelse.
Parforholdet AS