Kjønnsrolleforskningen i det norske universitetsmiljøet var blant dem som fikk seg et realt populistisk mageplask da Harald Eia lagde sin hjernevask-serie på tv for et par år siden. Det er mye som tyder på at forskjellene mellom kjønnene i interesser i livet – er større enn hva den enkelte kultur kan forklare. Journalist Kathrine Aspaas skrev en artikkel i Aftenposten forrige uke om å heie frem den nye rosa legoen. Fordi den er stilig, fordi det er lov, og ja- hun sier at det rett og slett er modent å tåle å stå for at jenter liker jenteting, at Kitty-legoen med parasoll og blomsterbed fenger litt mer enn de røde og grønne gamle.

Jeg tenker videre at det kjønnsnøytrale kan ha vært så politisk korrekt som bare det, og kanskje viktig nok, men at det får være nok forsiktighet omkring de myke feminine verdiene. Det må være lov å være jente vel, og like rosa lego, uten at vi som foreldre skal bli redde for hva det skal bli av dem.. De tenker fortsatt like fine tanker, det er fordommene våre som får frem bekymringsrynken.. Som om man blir klokere eller mindre bortskjemt eller mindre påvirket av å gå i brune klær og leke med grønne leker? Så jeg liker Aspaas mening her, som i så mye av det hun skriver.

Hun skal bli prinsesse
Men det er klart at det smerter litt, bare litt, at min 5 år gamle datter høyt og klart besvarer spørsmålet om fremtiden med eventyrtdrømmer.
«Du har vel ikke funnet ut hva du vil bli når du blir stor ennå, lille venn?».
«Jo!» svarer hun tydelig.
Ok så har hun tenkt på fremtiden sin, tenker jeg spent.
«Først skal jeg gå på skole og deretter skal jeg bli prinsesse».
Og hvordan? Joda det har hun også tenkt gjennom gitt.
«Jeg skal møte en prins som jeg må få forelsket i meg ved å smile og blunke med øynene, og han skal gjøre meg lykkelig». Hvordan bli lykkelig? Joda, like enkelt! «Ved å gifte seg».
Også kommer hun på at hun har tenkt på å bli dyrlege, men selvom jeg forsterker den tanken- som den første jeg faktisk kan smile litt stolt over, så hopper hun fort tilbake til det viktige i fremtidsplanene, det å være prinsesse på slottet i Norge.

Hvor hun har det fra? Jeg har da ikke monarker hengende i mine bilderammer.

Ikke skuffe henne- bli venn med H.K.H Mette Marit
Siden jeg kan være redd for realismens harde kår i møte med de store drømmer, er jo en mulighet å hjelpe henne til ikke å bli skuffet. Det er faktisk mulig å kapre en prins i Norge. Jeg kan jo begynne den desperate jakten? Forsøke å bli venn med H.K.H Mette Marit, for deretter å smigre min datter inn deres hus. Inn til familien-uten-etternavn. Deretter ta trikset om å miste en liten sko her og der i huset, for at Sverre Magnus skal gå på jakt?
Jeg har faktisk allerede startet dette vennskapet med Mette Marit på Twitter… Eller vennskap og vennskap.. Jeg synes at det skotter litt på gjensidigheten i relasjonen ennå… Jeg følger henne.. Det er vel hakket mer korrekt.

Det kommer vel en annen tid..
Men jeg tror ikke dette blir kursen for datteren min i mange år videre. Kathrine Aspaas skriver nettopp om det, at det er ikke noe å være redd for at de liker rosa og kler seg ut som prinsesser i ny og ne..
..og før jeg har tatt et pust til eller to – så står vel tenåringsdatteren min foran meg med hengslete ben, i sort outfit, masse sminke og med svart hår? Hvem vet? Og sammen henne står daten, som er lenger unna å være en prins enn Frederic Hauge er å være sossete.

Vel, så jeg får tåle litt prinsessesnakk mens jeg venter på fortsettelsen…