Kategoriarkiv: Parforholdet

Whitney whitney whitney…

Det var ikke et tørt øye å se i kinosalen da The Bodyguard var ferdig. Kombinasjonen av nydelig musikk, fantastisk vokal, en utrolig skjønnhet og et vakkert eventyr ble i sterkeste laget for de fleste av oss. Det var «I will allways love you» på repeat i ett år før jeg var klar til å gå videre.

I natt døde du.

Hvordan kan det ha seg spør mange, at en som tilsynelatende har alt lever et liv og velger sine relasjoner som ikke svarer til henne i det hele tatt?

Selvverdi
Vel, det er ofte en avstand mellom hva andre tenker om en – og hva en selv tenker om seg selv. Selvverdi er komplisert, og det er sjelden slik at en kan gjette ut i fra objektive kriterier. Den nydelige kvinnen som ler og kaster på håret, hun kan ha de mørkeste stunder i ensomhet. Det vet vi jo..

Whitney selv har uttalt at hun var både sin beste venn og sin verste fiende. Hun kunne altså sette de strengeste dommer over seg selv, og ikke alltid ønske seg det beste. Heldigvis hadde hun også evne til å være sin beste venn, det er godt å høre.

Rusmisbruket sa hun også satte dype spor, og forandret henne. Det vet vi jo at det gjør. Åpenbart.

Teorien om lært hjelpeløshet
Jeg husker at jeg stilte meg spørsmålet, som jeg gjør i jobben min hele tiden: Hva gjør at hun blir i et forhold hvor hun misbrukes?

Whitney, av alle, kunne vel få den snilleste og vakreste mannen på jordkloden? Hun giftet seg midt i suksessen, og det var det ene blåmerket etter det andre som media fikk nyss om.

Var hun svak? Nei, det er ikke interessant spørsmål. Det handler ikke om svak og sterk, i hovedsak. Dersom en person ikke tror på at situasjonen kan påvirkes, kan en tilstand av resignasjon inntreffe.

I psykologien har vi dette hundeeksperimentet (beklager dere hundeelskere! vit at det er strengere etiske regler i dag). Noen hunder var i et rom, fikk milde men ubehagelige støt. Støtet ble forberedt av en alarm. Etterhvert lærte hundene seg å hoppe over til andre rommet, når alarmen pep. Slik unngikk de støtet. Men det var en annen gruppe hunder som fikk en litt annen versjon. Alarmen pep noen ganger før støtet, men noen ganger kom støtet uforberedt. Andre ganger pep alarmen, men støtet uteble. Det var altså høy grad av uforutsigbarhet i situasjonen. I starten forsøkte hundene riktignok å hoppe over, finne et logisk system for å unngå smerte, men etterhvert viste de en interessant atferd. Alarmen pep, og de satt stille, og ventet på støtet. De resignerte. Dette, og lignende varianter, har lært oss noe om sosial læring, og behov for å kunne føle påvirkingskraft eller kontroll over situasjonen.

Vi spør oss, hvorfor rømte ikke Fritzl’ datter tidligere?, hvorfor forteller ikke barn om overgrep?, hvorfor blir noen i destruktive parforhold? Det er noe med at hvis man har resignert så har man resignert. Finner det beste i situasjonen, og finner gode argumenter- kanskje en aksept til og med- som gjør at andres dårlige atferd blir forståelig- det hjelper mot ubehaget ved kognitiv dissonans.

Vel, Whitney! Takk
Du er i dessverre godt selskap med å være en lysende stjerne som går bort for tidlig. At du var vakker, er ingen tvil. Nydelig!
Men ikke sikkert du så det slik.
At du sang slik at andre gråt, det tror jeg du visste.
At du fortjente bedre, vel… det hjelper så lite.
Hvil i fred. Musikken lever videre! Takk for at du påvirket mitt liv!

>Bad guys

>«Bad guys»
Vi var mange 17-åringer som lot oss fascinere litt av dem som levde på kanten av gjeldene retningslinjer på skolen. Vi som selv var skoleflinke, svært opptatt av om vi sa de rette tingene og som var nervøse bare vi ble tatt i å sende en krøllet lapp til sidemannen. Vi som ikke kom for sent og møtte til hver prøve. Vi løftet øyebrynene litt ekstra når «han» på sitt sedvanlige vis falt inn i klasserommet, nok en gang i seneste laget. Han som tilsynelatende var upåvirket av lærerens irettesettende blikk mot armbåndsuret. 


Det var vel noe interessant med disse «bad guys-light». 
Det var noe utilnærmelig med dem der de hang på røykehjørnet. 
De sto ikke, de hang. 
Og siden de likte søte flinke jenter så ble det flere par hvor det var motsetninger som tiltrakk hverandre. De fikk en bit av det ordentlige, velstelte og snille. Vi fikk en bit av det uordentlige, det ville og det slemme.  


Om benintyver og samvittighet
I Aftenposten kunne vi for noen dager siden lese at det er et stort og økende problem at folk fyller bensin uten å betale for seg. Vel, for meg fortsetter det å være interessant at noen tilsynelatende upåvirket lar være å følge regler. Selvom jeg har sluttet å få bankene hjerte av dem, vekker det forstatt min nysgjerrighet. Mens noen kan ha verdens beste samvittighet når de fyller bensin på tanken uten å betale, får andre dårlig samvittighet for selv de minste ting. Den siste gruppen kan ha en overømfintlig samvittighet, og blir slitne. De føler dårlig samvittighet når de henter småbarna kl 16 istedetfor kl 15. De kjenner dårlig samvittighet når de ikke baker brød. De synes de ikke er bra nok fordi julekalenderen var kjøpt på Rema. Listen er lang for hva de føler seg dårlige for. 


Samvittighetsfølelsen varierer sterkt mellom mennesker. Vi får kun dårlig samvittighet dersom vi handler på tvers eller på siden av våre verdier og holdninger. Og hvilke verdier og holdninger mennesker har, det varierer. Det varierer mellom individer, mellom grupper og kulturer. Så mens noen har svært høye krav til sin egen atferd overfor andre eller seg selv har andre helt andre krav, og sier seg kanskje svært fornøyde med å være «en outlaw». Outlaw; som føler seg stolt av å leve etter andre regler enn samfunnets gjeldende. De kan med hevet hode svinge ut av bensinstasjonen uten å ha brukt en krone, de har vist at de er sterke, at de ikke følger regler satt av autoriteter, og at de klarer å ta råtta på kapitalistene. 


Bad guys og good guys
Det fins to litt motstridende uttrykk om tiltrekning og parforhold. Det ene er «motsetninger tiltrekker hverandre», det andre lyder «like barn leker best». Og ja; motsetninger kan gjøre at en trekkes  mot hverandre, men en har sett at det ofte er akkurat de sidene som også gjør at man går fra hverandre. For eksempel: han som hang der på hjørnet i henslengt positur, med kule klær men tom sekk. Han var kanskje stilig da, men over tid mildt sagt irriterende.

«Like barn leker best» har vel således vunnet kampen hvis målet er å henge sammen over lengre tid, i et langt samliv med barn og felles økonomi. 

Som 19 år gammel psykologistudent falt jeg nesten av pinnestolen, da jeg leste at studier hadde vist at de som giftet seg i såkalte arrangerte ekteskap 10 år ut i ekteskapet sa seg mer tilfredse i sitt parforhold enn de «kjærlighetsstyrte» forholdene. Jeg vurderte å kaste all litteraturen om den store kjærligheten ut av vinduet, og søkende som jeg var etter den store kjærligheten, tenkte jeg at det var lurere å be en psykolog foreta en intervjurunde, teste dem med personlighetstester og velge den som matchet meg best. (Vel, det tjener jo folk gode penger på i dag, så… )Det er jo nemlig slik at forklaringen bak at de arrangerte ekteskap kom godt ut over tid, var at parene antagelig oftere kan bestå av mer «like» personligheter, i og med at det er godt voksne foreldre som har gjort sitt arbeid i forkant og tiltrekningen ikke har fått lov å styre. 

Vel, dette med bad guys, tiltrekning og kjærlighet er jo passe morsomme tema. Synes nå jeg. Og viktig! spesielt for dem som ser ut til å velge «feil type» gang på gang. Dersom jakten på «bad guys» har vedvart i voksen alder, og de ender opp ulykkelig gang på gang er det på tide å ta problemet alvorlig. For det er vel ingen som vil betvile at et godt parforhold er viktig. En som stiller opp når du trenger det, en som løfter deg når du er nedfor og en som får deg til å le oftere enn gråte. Uten å være for selvavslørende har jeg tatt min lærdom, og kan med hånden på hjertet si at de dyktige mennene vinner over de kule den dag i dag. (Og det må selvfølgelig sies at mange av de som hang henslengt på hjørnet kan ha blitt de dyktige….).



Kos deg med Sopranos, med Mad Men og True Blood; der er det nok av bad guys i voksne utgaver. Men sats for all del egne penger på «the good guy». Men det skader kanskje ikke med en bitteliten dose bad guy oppi hele good guy sulamitten 😉 ??! 
I høst-filmen «Drive» kan du se eksempel på en bad guy som er nokså myk når han blir forelsket. Det varmer jo litt da, selvom dikotomien bad – good får sin utfordring. Som dikotomier gjerne får. Så: god film! i det triste november-været!

Parforholdet AS

«..My heart will go on….»
Celine Dions stemme knuste hjerter. Sangen lå som et vakkert bakteppe til kjærlighetshistorien ombord «Titanic» (1997).
I løpet av seilasen endret to unge menneskers liv seg. Den sofistikerte overklassepiken, spilt av Kate Winslet, forlot sin velstående, men arrogante, ektefelle. Forlot ham til fordel for den fattige tegneren, kunstneren, livsnyteren (Leonardo DiCaprio). Han lærte henne å løsne korsettet, billedlig (og bokstavelig!) talt. De ble kjent med nye sider hos seg selv. De ble kjent med dårlige sider i det de hadde. Dansen ble fri, kroppene hete! De fant en drøm sammen, og kastet den gamle.
Vi satt i salen, vi var tenåringer og vi gråt.

For dem kom aldri dagene da regningene overgikk kjærlighetsbrevene.
For dem kom aldri dagene hvor våkenettene overgikk de hete.

I Revolutionary Road (2008) møtes de to skuespillerene igjen. Denne gangen som et ungt ektepar midt i hverdagen, med sine gleder og belastninger. Etterhvert mer av det sistnevnte. De strever med monotone dager, både for hun hjemme og han i jobb. De lengter etter noe annet. Sammen har de en drøm om Paris, de tør nesten ta steget, men i ujevn rytme. Det blir med forstadslivet, hun realiserer ikke sine jobbplaner og han legger mange av sine drømmer på hylla. Dette for å sikre tryggheten økonomisk for seg selv og sine to små barn.

Siden det er samme skuespiller-par, faller det naturlig å sammenligne de to filmene. Og vel, det er store kontraster. Selvom en kan si at fellestrekk er at begge starter med en kjærlighetshistorie og at begge skipene synker til slutt, så er det kun det ene som gjør det med stil. Den ene er en kjærlighetshistorie som vil leve i generasjoner. Den andre skildrer også håp og kjærlighet, men brutte sådan, og vil neppe oppsluke våre barnebarn.
Leonardo svarte i et intervju at det var herlig å spille mot Kate igjen. Han likte begge filmene, men holdt en knapp på den siste, da han så den som mer realistisk, slik livet oftere kan være for et par.

Om høyder og fall
For oss romantikere eller spenningssøkere kan hverdagen unektelig være krevende. Avstanden mellom forventningene til kjærligheten og livet, og hverdagens faktiske krav, kan oppleves tilsvarende som mellom de to ovennevnte filmer.
Drømmene ligger liksom alltid og vaker der fremme eller der bak, og de går selvfølgelig ofte tapt da en ikke kan hoppe etter hver og en drøm som streifer fantasien. Det ville vært en fin berg og dalbane for de som måtte henge med på lasset.

Hva er egentlig «lurest»; er det å være realisten – eller drømmeren? Realisten vil vel ikke sitte med erkjennelsen av lengsel og håp, på samme vis? Det er vel fysikkens lov; at jo høyere opp du går jo større blir et eventuelt fall?
Burde Titanic-filmen sørget for å ha med regningene og klesvasken mot slutten? ..for å sikre at ungdommen ikke gikk ut av salen med en drøm som de ikke ville finne?

Men hvordan kan man nå toppen, hvis man slutter å søke de store høyder?
Det er en evne å visualisere, lage idéer og forestillinger i det mentale liv. Og vi er forskjellig utrustet til dette. Noen er kreative forskere, som også kan ha urealistiske idéer eller drømmer. Det skaper kanskje frustrasjon tidvis, å håpe på å løse kreftgåten når sykdommen vinner over så mange kurer. Men uten drømmen stopper også søket. Andre sitter i en fattig landsby, uten særlig fremtid, annet enn egne drømmer. Urealistiske ofte? Ja. Men ingen kan ta fra dem håpet.

Parforholdet AS
Hvordan klare å nå høydene, stå ved masten med armene utstrakt og håret blafrende i vinden, samtidig finne glede i det hverdagslige?
La oss bruke en modell for å illustrere parforholdet. Modellen er næringslivet, hvor paret er en bedrift, ja gjerne et AS. Nytt foretak registrert: «Parforholdet AS» (..ok, det klinger ikke så godt! Men bare heng med litt, selv om du er en evig romantiker).
Som andre firma må det satses, skapes, forvaltes og fornyes kapital og verdier, for å overleve. Kapitalen i Parforholdet AS er anerkjennelse, kjærlighet, sex, respekt, arbeidsinnsats, egentid, opplevelser, interesse, oppmerksomhet….
Mange klarer å få hjulene til å gå rundt i gode tider, men det er i de dårlige tidene det kan butte og konkursen er i sikte.
Hvis kapitalen i andre firmaer er brukt opp, hvis ingen har investert noe på lenge, da kan en ikke forvente vekst. Det forstår både realisten og drømmeren. En lever på oppspart kapital og sørger for at hjulene så vidt går rundt. I dårlige tider må nok håndklet kastes inn. Men de kreative investorene, storsatserne, de som planlegger og satser, de ville vel kommet opp med noe, en ny plan for igjen å finne vekst.
I dårlige tider må det både kreativitet og realisme til, regnskapet må gjennomgås. Det må læres av dårlige investeringer og av de gode; hvor ble det skapt ny kapital tidligere? Hva var den opprinnelige planen? Hvorfor ble firmaet opprettet?
En Paris-tur, var det den? En dans, var det det? Kysset, armkroken, blikket, omsorgen?

Parforholdet AS ikke er store bedrifter, det er ikke mange til å dra lasset. Svikter den ene, blir det mye for den andre.
En må huske på at investorene har ofte forskjellige talenter og forskjellige behov for Parforholdet AS. Derfor må en stadig utvikle firmaets plan. Kan de på styremøte finne noen felles drømmer som de må satse litt kapital på?
Jeg aner ikke hva Røkke vet om Parforholdet AS, men han vet mye om skaping av nye verdier. Han vet at man satser ikke vilkårlig, man satser på noe man tror vil utvikle og forbedre firmaet. Man satser fordi man har en drøm, men man satser innen de realistiske rammer.

Til slutt et slag for hverdagen i Parforholdet AS. Titanic var en film, og vi kan heller ikke stå ved masten med hjertebank hver dag. Men en kan ta med ingrediensene: en spiseskje drøm, en dl håp, 1 m klatring, og en teskje hjertebank i firmaoppskriften.
Når en innimellom så når høydene, er det mer å leve på når klesvasken skal tas, regningene betales og bilvinduene skrapes.

Så; ja takk begge deler; drøm og realisme! Lykke til med ditt AS. Siden det er lurt å investere litt med å ta ut litt kapital i ny og ne, er jo Paris bare en billett unna! Eiffeltårnet lever kanskje evig, men det gjør ikke du… Og siden hverdagene kanskje ikke er så aller verst, er det lov å bestille en retur også.

God tur!

_____________________________

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.
Jeg har plassert min blogg i Skinorske bloggkart!