Kategoriarkiv: Ord

Sex og EkteLiv

«Sex og singelliv» er et kjent uttrykk.
Som singel kan seksualitetens behov og lengsler bli satt på prøve.
Par trenger ikke lenger tenke eller føle på slikt.
Målet er nådd – en partner er lett tilgjengelig.
Eller?

Psykologer har en helt annen erfaring.
Om man jobber med individualterapi eller parterapi, er seksualiteten personlig, delt og sårbar.
Dersom man er skuffet over partner fordi hun ikke prioriterer tid til deg, eller krangler om husarbeidet –
så kan man streve med å få lyst på hverandre.

Den langvarige relasjonen er noe av det mest intime prosjektet vi mennesker begir oss ut på.
Allikevel tar mange det for gitt at sex er som det er.
Det blir et ikke-tema.

Kurtise…. oppmerksomhet…. lett berøring mens man prater…
latter… glimt i øyet…. du vet…. alle de tingene vi gjør når vi liker noe godt… blir glemt

Dr. Phils sex-belønningssystem
Et par kom som gjester til dr. Phil (amerikansk psykolog med talkshow).
En mann og en kvinne.
De hadde vært sammen lenge.
Siste årene hadde de fått vansker med seksualiteten mellom seg.
Det ble rettet søkelyset mot kvinnens «lystproblem».
De hadde forsøkt medisiner, terapi, men ingenting nyttet.

Kvinnen innrømmet skamfull at hun egentlig ikke hadde særlig lyst på mannen sin.
Ennå mer skamfull kom det frem at hun imidlertid kunne kjenne endorfinene fyre og blodet pumpe av andre menn.
Dr. Phil så på publikum.
Et «ooohhh» gikk gjennom salen.
Avslørt!

Hun stammet frem at som et godt menneske hadde hun ikke vært utro.
Bare med tanker. Hun ville heller ha lyst på sin mann. Men fant ikke knappen.
Hun tørket noen tårer.
Mannen satt forulempet i offer-rolle stolen.
Man kunne se at salen følte med ham.
Dette var ikke greit altså.
Skulle de bryte? Skulle han få napp andre steder?

Klistremerke-system
I ren og skjær atferdspsykologisk ånd (retning som vektlegger atferd mer enn indre tilstand, og ved å jobbe med atferd kan indre tilstand endres) fikk paret noen råd.
Dr. phil foreslo en liten «butikk», en liten varehandel.
Dersom mannen gjorde alle de tingene (atferd) som kvinnen ønsket: vaske tøy, ta oppvasken, hjelpe til med barna, så tjente han opp poeng. De drøftet hvor mange poeng som skulle lede til innvilgelse av «premien».
Nemlig rett til sex.

Dere har vel hørt om det populære klistremerkesystemet når barn skal opplæres?
Her var det mye det samme, et skjema, gunstig atferd, og belønning.
Belønningssystem for voksne.

Jeg bet meg i tunga da jeg så på
Jeg hadde vel gnagd en stund.
Det er noe jeg gjør når jeg blir sjokkert eller urolig. Når tankevirksomheten min går amok.
Når noe skurrer.
Blodsmaken understreket aggresjonen min mot dr.Phil.
Men siden glemte jeg showet.

Nå har blodsmaken kommet tilbake i ny form.
En klokere mer kampklar blodsmak.
Intervensjoner som denne, fra fagfolk, burde medføre arrestasjon.
En akademisk arrestasjon, vel og merke.
(I akademia handler det om gode argumenter, om å presentere teorier og om å gå til angrep på sak ikke person).

Våkn opp
Det er viktig for kvinner og menn å ta vare på seksualiteten sin.
Beskytte den, la den blomstre, finne den.
Det er ikke noe man skal presse seg til, det skal føles naturlig og godt.
Hvis man ikke har lyst i parforholdet, vel så kan man utforske det.
For all del: lytt til kroppen. Kroppen er følelser. Del det.
Vi mennesker har et sterkt forsvar – og det å dele innerste tanker og følelser er for mange sårbart.
Det er mye styrke i sårbarhet.

Happy Valentin.

Image courtesy of Danilo Rizzuti at FreeDigitalPhotos.net

Grensesetting – men samtidig ta hensyn til andres behov. Dobbeltkommunikasjon?

Mange ungdommer strever med å sette grenser for seg selv og sin kropp.
Strever med å si nei til kysset det ikke vil ha.
Si fra at sjåføren ikke må kjøre for fort.
Stoppe å drikke før de andre.
Tørre si at man er lei seg og ikke har det bra.
Sette grenser og være komfortabel med autonomi.

Vi ønsker å lære barn og ungdom å sette grenser for seg selv
At de lærer å respektere seg selv, sine meninger, sine følelser og sin kropp.
At de ser når noen vil påvirke dem til noe – og at de evner å si nei.
Vi ønsker også at de evner å respektere andre, sette seg selv til side, og være vennlig til tross for en eventuell dårlig dag.

Når begynner denne treningen på å kjenne egne behov og grenser?
Begynner det når man er 13 år?
20 år?
3 år?

Toleranse for barnas behov – legger grunnlaget for ungdommens styrke i sin stemme?
I vår daglige kontakt med barna våre viser vi om deres stemme er verd å lytte etter.
Godtar vi deres spekter av følelser? Godtar vi vårt eget følelsesliv?

Et barn kan bli slitent og surt.
Det kan en voksen også.
Et barn kan bli presset til å være blid, selv om det er trist.
Det er voksne eksperter på.
Et barn som smiler på et bilde, betyr ikke et lykkelig barn.
Så er det med en voksen.
Et sint barn er et barn med frustrasjon, en naturlig følelse som dukker opp når noe er utfordrende, når noen har vært slemme mot deg, eller når du er kjempesliten.
Sånn er det for voksne.
Barn liker ikke å bli kommandert.
Ikke voksne heller.
Barn liker ikke å klemme andre på kommando.
Sånn er det med voksne også.

Hyggelig å være hyggelig
Personlig syns jeg det er så hyggelig når mine små er glade og hyggelige:-)
Søte og snille. Jeg blir i godt humør av det, og ønsker mere av det.
Jeg forsterker det forhåpentligvis, for det er fine kvaliteter.
Men… det er jo like mye av andre følelser hos et menneske. Det er lov å være lei,
sint, frustrert og sliten. Det kan ikke gå utover andre hensynsløst selvfølgelig,
men det kan møtes på en aksepterende måte av andre, at det er lov å ikke smile og neie og bukke og klappe.

Små barn roper: Nei, jeg vil ikke…
Ordene kommer lett som bare det.
Rett fra levra, om du vil.
Intet filter er skapt…. ennå.
Filteret mellom det du føler og det du uttrykker.
Før kompleksiteten kommer inn.
Før du kan det å ta hensyn til andres følelser.

Jeg tør si det så sterkt som at barn med sunne relasjoner og sunn oppvekst kan si: «nei, jeg vil ikke». Barn født under miljø med preg av omsorgssvikt lærer veldig tidlig at det ikke er plass til et «nei». De kan bli stille og samtykkende. Unngår å skape mer trøbbel enn allerede er. Undertrykker. Blir fremmed i sitt eget skall. Sier «ja» fordi det forventes, og vet egentlig ikke helt hva egne behov og meninger er….

På samme måte som «et falsk selv» kan utvikles – så kan et veldig sint barn streve med noe av samme dynamikk. Det er vanskelig å sette grenser og oppleve en god regulering.

Jeg vil ikke gi deg en klem, sa barnet
Jo… gjør det vennen min, for bestemors skyld, sier den voksne (tydelig brydd).
Barnet gir motvillig bort en klem. Preget av sterk ambivalens. Han hadde jo sagt nei. Men far overprøvde det. Skammet seg tydeligvis. Han burde visst ikke følt det. Han burde ha sagt ja. Selv om han ville si nei. Ressonerer gutten.

Hmmmm…..

Dobbeltkommunikasjon
Hvorfor må barnet gi bort klemmer når det ikke vil?
Hvis vi er opptatt av at ungdommer skal klare å sette gode grenser for seg selv, ved blant annet å lære å si nei når de mener nei, for eksempel i kroppslig kontakt, da bør vi nok starte når de er små.

Dobbeltkommunikasjon omhandler det å si en ting, og mene noe annet.
Si en ting, og vise noe annet med kroppen.
Eller si en ting noen ganger, og det motsatte andre ganger.
Dobbeltkommunikasjon forvirrer.
Sårbare barn blir mer forvirret enn robuste.

Gi en klem til tante nå da….
Mang en gang har jeg selv liksom dyttet barna mine til andre, for at de skal gi sine hei- og hadetklemmer.
Eller sagt: spis opp maten, lat som det er godt hvis du ikke liker det.
Eller blitt irritert hvis de viser «negative» følelser når det ikke «passer seg».

Ydmykhet, høflighet, respekt
Det er viktig å erfare at det er hyggelig å respektere andre,
ved å si hei og hadet, si takk for gaven og maten, sånne lette hyggelige menneskelige ting.

Men det er også sånn at barnet og ungdommen, og den voksne,
kan få lov til å vise et dårlig humør. Få lov til å ha sine egne grenser for nærkontakt.
Være syk og sliten. Ikke være familiens solstråle. Ikke dele ut koser eller smile pent på bilder.

Hvis vi vil at ungdommene skal klare å være tydelige på egne grenser,
vel… da må vi nok godta at vi må lytte til barna tidligere.

Ord uten handling

Gode ord
Du betyr alt for meg, sa han vakkert.
Jeg elsker deg, sa han ømt.

De første gangene hun hørte det var det så gode ord. Det gav en spesiell gjenklang i kroppen hennes, og hun følte seg lykkelig. De siste gangene hun hørte det vekket det motsatte reaksjoner. Sinne. Frustrasjon. Til og med hat.

Du er en god medarbeider, sa sjefen.
Deg ønsker vi å beholde.
Du er viktig for oss.

En annen fikk forfremmelsen. En annen fikk jobben.

Hvordan kan gode ord vekke sinne?
Det gir da ingen mening, gjør det vel?
Har vi ikke lært at gode ord betyr så mye for den andre?
At vonde ord kan såre som kniver i brystet, mens gode ord løfter andre opp?

Svaret er at gode ord skaper en forventning om at det etterfølges av gode handlinger.
Ellers blir det tomme ord.

Ærlighet og tillit viktigere enn vakre ord i fine setninger
Gode ord er ikke vakre ord.
Gode ord er de ærlige ord.
Gode ord kan være smertefulle ord.

Du, vi må prate sammen, sa han stille.
Hun forsto at det var ærlige ord som ville komme. Ærlige og vonde.

Jeg elsker deg, men kan ikke prioritere deg.
Jeg beklager.

Og.. et jobbavslag med sannhet
Vi må prate sammen, sa sjefen.
Du får dessverre ikke jobben.
Du er en grei medarbeider å ha som vikar. Du gjør jobben din.
Men her kan vi ikke være personlige.
Du kan erstattes. Og jeg ser deg ikke som den best kvalifiserte.
Hvis du trenger mer enn det i din jobb, så forstår jeg hvis du vil jobbe et annet sted.

Sånn- der- da tar man ansvaret sitt.
Så slipper den andre å høre de vakre ord som ikke etterfølges med fine handlinger.
Det er bedre sånn.

Gode ord som blir tomme blir vonde ord på sikt.