I morgen skal jeg besøke KIRKENS SOS i Ålesund. KIRKENS SOS er en hjelpetjeneste som alle kan benytte seg av. Et kontaktpunkt mellom mennesker. Noen å ringe til når man ikke vet hvem andre man skal ringe. Noen som kan lytte. Når man ikke vet hvem andre som kan lytte.
Jeg skal snakke om vennskap. Gode vennskap og vanskelige vennskap. Jeg gleder meg veldig!
Her er link til artikkel om emnet:
Er venninnen din egentlig bra for deg
Misantropien kan ramme oss
Noen ganger slår det meg at ondskap virkelig finnes. Mennesker som har misbrukt andre mennesker. Mennesker uten empati. Kriger som herjer. Hvor enkeltindividene blir ofret.
I mitt fag så ser man kjærlighet og hat, side om side. De som har sluttet å føle og de som føler så mye.
Mennesker som har gitt opp mennesker. Kvinner som har gitt opp menn. Menn som har gitt opp kvinner.
Jeg vender ofte mange steiner for å vekke folk til live igjen, få dem til å tro og håpe.
Åpe lengselens dør, i stedet for å bolte den igjen med smijernlås.
Men så kan det også slå meg, at menneskene virkelig kan gjøre hverandre så vondt. At ikke alle vil meg vel. Og at jeg kan forstå skuffelsen i menneskets komplekse natur.
Troen på det gode i mennesket
Jeg må allikevel si at jeg vil heller se etter det gode enn etter det vonde. Naivitet, ja kanskje det. Men i hvert fall kompleksitet.
Trykk på linken, og se når bilder snakker- noen ganger sier et bilde mer enn 1000 ord.
Ha en fin dag!
Snakker du helst om andre, og mindre om deg selv?
Når du snakker om andre, finner du det da aller lettest å prate om andres negative sider?
«Baksnakking», eller god gammeldags «sladring», går vel aldri av moten.
Det var hard kost da jeg gikk på ungdomsskolen, som det er for alle.
Baksnakking handler om en atferd, hvor du velger å bruke tid på å snakke om de som ikke er til stede, på en negativ måte. Atferden kan bunne i en følelse eller en motivasjon; så som misunnelse, behov for å komme med den siste nyheten, stille seg i et godt lys, stille andre i et dårlig…. Slike litt enkle men hverdagslige menneskelige mekanismer, som vi alle besitter – til større eller mindre grad.
Innbilsk berte
Hun er så «selvopptatt» altså, vet du hva hun sa?
Vet du hvem som hadde sex eller?
Hun er bare så teit, jålete, enkel, blond, sjuskete, tåpelig, uinteressant, falsk»…
Han er så «snever, sta, enkel, sær, egosentrisk, rar»….
Hun sa noe som jeg bare må dele: «hun sa at hun…»
Vet du hva han sa? «Han sa at han var.. »
Jeg husker fortsatt at jeg satt på en jentedo i hjembyen min,
hvor det sto mitt navn – og = innbilsk berte.
Man glemmer det ofte ikke, uriktige ting sagt om seg selv. Hjernen kan være nokså treg på det området.
Hva er det man sier i markedsindustrien?
Det skal 5 positive anmeldelser for å danke ut 1 negativ.
Og lignende. Kanskje er mange av oss sånn overfor oss selv og?
At vi lar negativ tilbakemelding virke lenger i psyken, enn positiv?
Nå sier noen, så som bloggere som mottar en del haters, at de ikke lar seg affisere.
Les klikk.no om rosabloggerne: Sjikane på nett
Vel, det er mange jeg møter som har en helt annen versjon.
Baksnakking fins nå både blant lukkede dører og i sosiale medier.
Både for de som velger å stikke nesa frem – men også for dem som ikke har valgt det.
Det fins nok noen hardhudete blant oss.
Men jeg tør påstå at de fleste av oss blir såret av baksnakking.
Fremsnakking (som journalisten Kathrine Aspaas er opptatt av)?
Hva er det for noe falske triks? Begynne å kvitre om folks positive sider?
Snakke til folk i stedet for om folk? Kutte bakdøra og gå inn hovedporten?
Men hvor skal man gjøre av grumset da? Blir ikke det falsk?
Man har da tross alt tanker om andre, blir skuffet av andre, har behov for å forstå andre?
Skal vi holde alt inne, fordi det er bedre å være raus?
Hvor skal man gjøre av irritasjonen over de andre?
All usikkerheten?
Hvor blir det av den interessante samtalen da?
Ta Knausgård
Det var høylytt i norske hus og hytte av måten Karl Ove «utleverte» sin far på.
Noen, jeg skal ikke begynne nevne navn (det ville vært lite raust) mente det var uredelig,
å gå over lik (faren kunne da ikke forsvare seg).
Eller at datteren til den kjente svenske «barneoppdrageren» Anna Wahlgren stilte opp med en bok som fortalte sin opplevelse av oppveksten.
Viktig å tydeliggjøre et skille.
Det å ha mulighet til fortelle sin virkelighetsoppfatning er viktig. Det å dele sin opplevelse om sitt levde liv (jf. Daniel Sterns skille mellom levd og konstruert liv), er autentisk og ikke noe vi kan eller bør kvitte oss med. Det er viktig å kunne snakke om sitt liv. Alle har rett til det. Det er viktig. Så får vi bare godta at virkelighetsoppfatningene våres varierer. Men å snakke om folk kun for den pirrende underholdningens del er litt mer enkel og drøy, på en gang. Vi har vel kanskje alle en litt djevel i oss, en liten misunnelig rakker som kan like en god porsjon ondsinnet sladder. Vi er ikke engler på jord, alltid velmenende gode som heier andre frem.
Boomerang-effekt
Kanskje vanskelig å la det ligge når du er 14 år, selv om refleksjoner på området er viktig og kan hjelpe til å skape gode miljø. Men når man er voksen….. da… er hjernens modning tilstrekkelig til at man i større grad kan se at etter den søte kløe – kommer den sure svie. Baksnakking kan slå tilbake på deg selv. Ledere som baksnakker for eksempel…. aiaiai – fristende sikkert, men lurt? Neppe.
Finn 5 feil
Det er ikke vanskelig å finne feil ved andre.
Det er ikke vanskelig å finne feil ved seg selv.
Så derfor er det viktig å starte å trene på nettopp det.
Både mot deg selv (den indre dialogen du fører) og mot andre.
Målet med dette innlegget må være at man kan ta et valg om hvilken vei en oftest skal vandre på.
Den med blikket rettet mot den andres feil.
Eller den som hever seg over andres feil, og fokuserer på toleranse mer enn nåløyet.
Nå skal jeg i gang med å lese boken Raushetens tid. Får satse på at jeg henter god inspirasjon der.
Om den er saftig vet jeg ikke, neppe noen cellulittbilder av kjendis-berte der… Men kanskje den treffer på et dypere plan, på holdningsplanet. Det er ikke dumt å la seg treffe der fra tid til annen.
Link til bok: Raushetens tid
Eller hva mener du?
Marthe Krogh på alles lepper
Marthe Krogh hadde jeg ikke hørt om – inntil debatten raste i mediene. Hun er visst rik. Rik må spesifiseres. Rik, som i større antall penger på bok enn gjennomsnittet. Hun har sagt: TREN og TA VARE PÅ KROPPEN DIN, selv om du er mamma. IKKE GI OPP. IKKE GÅ I STORE SKJORTER. IKKE GJEM DEG BORT. TA VARE PÅ DEG SELV. TREN. TREN. SPIS SUNT. BRY DEG.
Jeg kunne jo sagt det samme For jeg mener jo det samme.
Men grunnen til at det vekker motstand når den rike damen sier det, er nok det at hun har det lettere enn andre og måten hun har kommunisert på.
Kommunikasjon er en ferdighet, som innebærer kompleks tenkning om hvem som er mottagerne av ditt budskap. Her var mottagerne en sårbar gruppe. Småbarnsmødre har gjerne nok med å overleve hverdagen. Mangel på søvn, mangel på overskudd, mangel på tid, kan gjøre de fleste av oss spake.
I tillegg har Krogh ikke tatt høyde for den skjøre selvtilliten og selvfølelsen.
Etter en fødsel er kroppen endret, og det er ikke da kroppskrav skal komme. Mange føler seg ikke så flotte, og selv om morslykken kan lyse, er ofte kiloene synlige for en selv der fremfor speilet. Det viktigste i den fasen er ikke hvordan mor ser ut, men hvordan mor-barn relasjonen er.
Men allerede her spiller overskudd inn. Og overskudd kommer ikke av seg selv. Å dyttes ut til litt trim er viktig. Og her har pappaen en sentral rolle. «Her, jeg tar babyen så du kan gå deg en tur, få litt alenetid og litt trim». Det er mannen sin det, i så fall…. Du BØR ikke ta det ille opp altså….!?
Intet nytt
Jeg tror ikke vi skal gjøre som de andre, LO-topper etc etc, å anklage Krogh for elendig utspill. Kanskje er det sant at hun ikke aner hvordan det er uten aupair og hushjelp, det kan hende. So be it. For det hun sier er jo rimelig basic. Trening etter fødsel er viktig, en anledning til å få viktig avlastning og avkobling, og øker trivselen på lang sikt. Det betyr ikke at flat mage er viktig etter 4 måneder. Men å holde på ditt gamle jeg, er viktig. En aktivitet i uken med en venninne, for eksempel.
De fleste har ikke aupair, men de fleste har en mann, mor, søster, bror, nabo. Og går det ikke det første året, er det greit å trimme når babyen er blitt til smårolling.
Er det kroppshysteri å tenke på egen kropp når man er mor?
Nei, selvfølgelig ikke. Selv om en blir mor er «jeg’et» det samme. Det er viktig å fortsette å være deg selv, ta vare på deg selv, og ikke kun bli «en mamma». Aktivitet er sunt, på så mange vis, så er også det å huske på å pynte seg i ny og ne. Selv de små liker at mamma pynter seg, hvis en skal la barna ha bestemmelsesrett.
Utslitthet inviterer ikke til trening
Det er klart det hadde vært lettere for oss småbarnsmødre med hushjelp. Men siden de færreste av oss har det, så glem nå det at Marthe har det. Hun er heldig. So be it.
Dersom du er småbarnsmamma og for sliten til å røre på deg, blir såret av slike kommentarer og tenker at: den der gjorde vondt…. Vel, hun hadde neppe til hensikt å såre deg. Om så var, so be it. Det er intet nytt Marthe kommer med. Aktivitet er sunt, ikke gi opp deg selv når du får smårollinger. Det er i orden å prioritere en løpetur, skøytetur, skitur, sykletur, dansetime, tennis- eller hva en du pleide å like før de små krevende kom i dine armer.
En annen rik dame…
Jeg husker en annen rikmannskvinne som var i vinden for noen år siden. Hun het noe som Anna Ancka, eller lignende. Hun sa at: sex er viktig kvinner. Pynt dere og husk på å være sexy for deres mann, skyld dere selv hvis dere blir skilt etter å ha latt dere forfalle i åresvis… Noe sånt.
Hun fikk jammen sin egen reality-program av disse utsagnene. Ble intervjuet av seriøse journalister på nrk. What the f…?
Kanskje det er Marthes agenda. Få litt blest om noe hun er stolt av. At hun har fin kropp, fine klær .. og småbarn. Og ikke mer skal til for å sette sinnene i kok…. De treffer en nerve.
Hvilken? Den stemmen som sier at: det er noe i det, jeg skulle ønske jeg hadde overskuddet jeg og… Ellers ville man ikke blitt så sint….
Mannen slipper ikke unna
Jeg mener jo for eksempel at menn som lar kiloene gro er litt for late. Vel har de småbarn, men kan de ikke bry seg allikevel? Jeg mener at menn som tar vare på seg selv, sin kropp og sin psyke, er mere attraktive. Og om attraktivitet er viktig? Litt… Estetikk har mennesker alltid vært opptatt av. Hvorfor slutte? Ikke skyhøye krav, men fokusere på helsen og lystige aktiviteter? Man blir ikke mere verdt. Ikke en bedre person. Ikke mere elskbar. Ikke smartere. Men… en person med mer overskudd og bedre helse.
Overskuddet til dere begge kan kun komme dersom partnere samarbeider. Og kanskje kommer ikke kropp og overskudd tilbake før smårollingene er skolebarn. Men det er det som er fint med helsen. En kan alltid starte et bedre spor.
Og er du blitt litt større i kroppen, er det ingen unnskyldning for å gå med mannens termodress. Det er etter hvert mange butikker med hotte klær for frodige damer. Det har aldri stått i veien for en mann tror jeg…. Det som er essensen er at man tåler å se seg selv også som et objekt. Et subjekt og et objekt i denne verdenen. Vi er objekter på den måten at vi synes, andre ser oss. Ikke verre enn det…?
Kom igjen da folkens! Ikke fokuser sånn på Marthe. Undersøk din irritasjon, og se at: oj, der ligger energi nok til å starte på boksing. Lat som boksebagen er Marthe, og snart ser du ut som henne
😉
PS. Jeg snakker av erfaring. Jeg var så stuuuuptrøtt det første året etter at jeg fikk første baby. Jeg vil si jeg ble midlertidig personlighetsforandret. Jeg var redd det ville vare for alltid. Trøtthet, tristhet, lite tid og lite overskudd. Jeg gikk riktignok masse turer med vognen, men å komme seg til aktiviteter på kvelden var uaktuelt. Men etter hvert blir det flere muligheter.
En må finne noe som faktisk gir energi, mer enn det tar…. Og kanskje presse seg litt….?
