Kategoriarkiv: lykke

Tampen brenner….

Likte du å leke «tampen brenner» som barn?
For du husker vel at du var barn?
At du tenkte annerledes, likte leke og likte kontakt & spenning?

Som voksne er det ikke like mye leking
Og om vi leker – leker vi med større variasjon.
Noen leker med idéer.
Andre med å spille fotball.
Noen med å se på humorprogrammer.
Andre med å løse Sudoku.
Noen med samtaler.
Andre med playstation.

«Tampen brenner» på voksent vis
Når du nærmer deg noe viktig for deg merker du fokuset og engasjementet vokser.
Når du er langt unna flammen merker du kjedsomheten og trøttheten.

Klar?
Når kjenner du smilet komme på leppene dine?
Når kjenner du latteren boble?
Når kjenner du vitalitet?
Når kjenner du varmen?
Styrken?
Intensiteten?

Jeg må kjenne en puls. Av noe viktig.
Ofte er det i og mellom mennesker.
Det kan også være estetikk.
Musikk.
Det er godt når tampen brenner.

Flammen
Den lille flammen tennes i det vi blir unnfanget og varer inntil døden – i hvert fall.
Den er varm.

Du nærmer deg nå! tampen brenner…..

Psykologisk frokost

God morgen!
Har du sovet godt?
Drømt noe? Gått deg vill i huset ditt, eller funnet noen nye rom? På vei til å oppdage nye sider i deg selv i virkeligheten også kanskje?
Nei, du har vel glemt drømmen…. vi gjør stort sett det dessverre.

Håper appelsinjuicen fyller glasset
kjøkkenet lukter fersk kaffe
og at kroppen er strukket som på en katt!

Resten av dagen – den er jo din.
Hva vil du gjøre med den?
Du har alle muligheter!

Her fikk du en positiv menneskelig lagåndsbidrag – fra meg til deg!
Brett sammen avisen, smack bena sammen med et lite lystig hopp og avgårde på jobb!

Jeg skal nyte dagen til det fulle i denne nydelige novemberdagen i min lille trygge by:

Fortsatt her?

For dere andre…
Til deg som ikke oppnådde denne gode boost-effekten av psykologisk frokost med grønne tanker, les videre….
Nå er vi nemlig alene.
Uten de positive.
Bare oss.
Vi som ser at glasset er halvtomt, at kaffen er lunken og at byen suger.
Vi som vet at klovner er de tristeste menneskene på jord.

Positivt fokus, mental trening, mindfulness ..
det kan bli for mye «grip dagen-mentalitet» for noen og hver av oss.
Det kan bli overdose for oss som kjenner oss mer til rette i «Fucking Åmål» enn i Kari Jaquessen…

Her bor jeg. I denne byen
Thon har rammet inn hele byen, i ett eneste bygg! Det klinger i kassaapparater overalt.
Konsekvensen har blitt en skikkelig tom gågate. Her er det øde. Godt er det i hvert fall at han nå bruker pengene til veldedighet.
Men, byggene er alle av firkantet murstein uansett. Det fins kanskje ikke runde, men likevel?
Brunoster overalt.

Hvilken linse vil jeg ta i dag?
Det var overveldende for meg, den gangen jeg oppdaget dette.
At jeg kunne velge.
Jeg hadde hørt uttrykket som at det ikke fins dårlig vær bare dårlige klær, at glasset er halvtfullt etc, men i løpet av psykologstudiet forsto jeg at det virkelig er opp til meg hvordan jeg forholder meg til realitetene.

Alle pensler verden, for å si det sånn.
Og nå velger jeg oftere fler og nye linser på mitt verdensblikk – enn det som pynter.
Det innebærer at jeg ser mer smerte i omgivelsene. Mennesker som strever. Et blikk med sorg. En usikker kropp.
Jeg ser barnet stå alene. Jeg hører stillheten mangle. Positiviteten kan nemlig fjerne oss litt fra å ta tak og hjelpe andre.

Men takk og lov – at vi kan veksle.
Se noe vakkert i noe grått. Se overskrift over krigen i Syria, samtidig kjenne gleden når barnet ditt smiler til deg. Engasjere oss i eldre som mister kulturtilbud på sykehjem, samtidig som vi nyter solstrålene på huden vår. Det er ikke farlig å tenke alvor. Det blir sjeldent tomt eller depressivt av den grunn. Men det å vite at vi kan velge selv, det er nøkkelen.

Og jo, jeg ønsker også deg som ble hengende igjen med lunken kaffe, halvgod frokost og dårlig tid – en god engasjert og variert dag!

Hadet pappa

«Å miste en forelder er som å miste et fotfeste, uansett relasjon» sa Linn Ullmann i et intervju.

I dag leste jeg på facebook en jevnaldrende som sa det var 8 år siden nå, at mammaen døde. Og at hver dag gjorde det vondt. Fortsatt.

Hadet pappa
Jeg snakker av erfaring, som så ofte med mine innlegg. For meg, jeg var såvidt 20 år, og ett av fotfestene ble revet vekk. Det var til en viss grad ventet, men det var som et vondt rykk i kroppen. Noen tok fra meg noe, og igjen satt jeg med minnene. Og vissheten var vond, om at nye minner ikke ville tilkomme.
Der satt jeg, med minnene om en kompleks relasjon.

Relasjoner til sine foreldre er jo faktisk ofte komplekse. Jo mer komplekst- jo mer kompleks sorg. Ikke nødvendigvis en dypere sorg, men en krevende en.

Bør sorg være en diagnose?
Det er jo å forvente dette tapet, tapet av å miste sine foreldre i løpet av ens liv. Men likefullt; vondt gjør det og endret blir man. Ofte.

Noen mener at det skal være mulig å sykemelde seg i en sorgprosess. Rett etter tapet.

Det er ikke godt å si hva som bør være diagnoser eller ikke. Men at det er en psykisk lidelse å sørge, det blir å gå for langt, mener jeg. Det er naturlig å kjenne sterk smerte, sove dårlig eller miste tankekraft, i en periode. Er sorgen like sterk gjennom et helt år- eller flere år, vel da kan det indikere en kompleksitet innen lidelsesfeltet.

Som bølger på havet – ikke styrt av klokken
Problemet med den tankegangen om at det er en diagnose, er at sorgprosessen er individuell og ujevn i tid. Folk rundt venter ofte at sorgen skal være sterk først, deretter avta. Folk vil derfor forstå tilbaketrekking rett etterpå, men synes det er ille hvis det skjer lenge etterpå. Folk er rede til å gi en ekstra klem uken etter, men året etter er det nok glemt.

Det er viktig å si at det er lenge siden en tenkte at sorg går i faste faser. I for eksempel 7 trinn, i en gitt rekkefølge. Slik er det ikke.

Sorgen kan komme som bølger på havet; en tsunami en uke- og et stille vann neste. Kanskje det stille vannet først, deretter en brå tsunami. Eller ingen tsunami i det hele tatt, kun et rolig dempet vann med hvite roser.

Tiden leger
For meg er det snart 14 år siden. Og selv om jeg fortsatt kan få en stor bølge over meg, hvor det er vanskelig å svømme, så er det ingen tsunami-trussel lenger. Ingen spør om bølgene er der, men det er også greit. Men når facebook-meldingen kom fra en nydelig kvinne, som tenkte på sin mamma hver dag, så kom jeg på; jo det gjør også jeg, pappa. Hver dag. Sånn er det vel.

Lærdom
Man kan vokse på motgang, det mener jeg. Hvis motgangen ikke er for sterk.

Hva har jeg vokst på?
Jeg har kjent på kroppen at døden er en del av livet. Jeg liker det ikke særlig godt. En annen lærdom er sikker, at jeg er mer takknemlig for dagene jeg har – med de viktige mine. Jeg har også lært at jeg er redd for å sette en demper for andre, ved å vise tristhet. Jeg har tenkt at folk trenger positive folk, og lært at det er lettere sagt enn gjort å dele vonde opplevelser med andre. Ennå en ting har jeg lært, uten at jeg kaller meg klok, det er at jeg ser at jeg har et ansvar for mine små, å forsøke å leve sunt. Jeg vil være så lenge som mulig på planeten, frisk i sinn og kropp, lenge nok til at jeg kan se mine fremtidige oldebarn løpe rundt med føtter små som jordbær. Det er ett mål å sikte mot det!

Carpe Diem!

Dans på roser

Hun tok hånden hans. Blikket hans var mildt. Med preg av visdom og elde.
– Bestefar?
– Hva skal du spørre om nå da, lille filosof?
Hun rødmet litt.
– Ingenting viktig…bare en liten ting. Du sa at livet ditt har vært som en dans på roser.
– Ja, det sier jeg ofte, filosofia. Jeg skulle gjerne danset på fioler; like vakre – og uten tornene. Men livet er både vakkert og smertefullt. For å nå det vakre i rosebladene må man risikere å falle i tornekrattet.
– Har du falt i tornekrattet noen gang, bestefar?
– Å, det har dessverre vært mitt annet hjem. Der nede har jeg bodd mange ganger. Noen sår er grodd.
– Men hvorfor må man danse? Hvorfor ikke å liste seg forsiktig på de fine rosebladene? Det er vel lurere.
– Noen gjør det. De lister seg gjennom livet. De tar ingen oppgjør. De våger lite. De vil være tilfredse, og frykter høydene. De opplever ikke tornekrattet, og det er behagelig. Men de opplever heller ikke gleden av å klare å klatre seg opp fra tornene og merke styrken som bor i sinn og kropp, når det virkelig gjelder.
Godnatt, lille venn.