Kategoriarkiv: lykke

Vår

Jeg husker jeg lærte at de virkelig deprimerte blir verre på våren. Men antagelig stemmer det ikke. Forskningen er litt sånn, ett studie viser det – et annet noe annet. Man må som regel ha mange studier med samme forskningshypotese, og «legge dem sammen» (i en meta-analyse) for å få et funn man kan ha tillit til.

Jeg undersøkte for eksempel om det var noe som virkelig het «vinter-depresjon», eller om det var et folkelig uttrykk for litt kulde/mørke-blues. Noen mente at det var indikasjoner for sesongdepresjoner, hos en viss prosent av oss. Andre mente at da burde det jammen være mindre depresjoner i Italia, som har lite mørketid og november-slafs. Det eksisterer en usikkerhet om det fins, rett og slett.

Vel, psykisk helse er mangefasettert, og det man kanskje kaller «depresjon», trenger ikke være det i klinisk forstand. Det kan være mer den naturlige følelsen av tristhet, sorg og sinne – i en vanskelig situasjon. Når kjæresten gjør det slutt, og du kjenner hjertet vri seg og tårene hoppe ut av øyet, er det smerte – men sjelden depresjon.

Uansett, jeg sitter her på Aker Brygge. Ser utover fjorden, ser på folk og tenker at «alle har sitt». Jeg hadde en veileder som gjentok et svensk sitat, utallige ganger: «det er synd på Mennesket», sa hun på svorsk. Jeg likte ikke sitatet. På en måte er jeg enig, vi er mer klar over livet og døden – enn bien. Selv om det åpenbart er mer synd på bien for tiden, som faktisk står overfor sin dommedag, tror vi ikke den er bevisst det når den våkner om morgenen. Vi vet jo ikke, naturligvis. Men vi tror at vi er de mest tenkende, åndelige, bevisste vesener på planeten. Mange av oss tror det i alle fall. Uansett, jeg likte ikke sitatet fordi jeg syns vi også er heldige. Vi får mange vårer og mange opplevelser.

Det som er dumt med å være deprimert på våren, er at avstanden til de andre øker. Jeg sitter med et stort smil, gleder meg over de små tingene som at det er lenge til neste snømåking. Andre går rundt og smiler, løper, kysser, prater. Men jeg ser en som sitter der helt alene, sørgmodig. Forhåpentligvis er det «bare» kjæresten som slo opp, og ikke den blodtørstige depresjonen som suger livet ut av en. Hvis det er det siste, det mørke, som ikke får deg opp av sengen, uten noen grunn, bare fordi noen slo av lyset, så søk hjelp. Man skal ikke klare alt alene, selvom vi stort sett kommer oss opp på egen hånd.

Somatisering, kontroll og Gud

Lite er mer omdiskutert mellom psykologi, medisin og samfunn som «somatisering». Det man tidligere kalte «psykosomatisk». Det handler om når emosjonelle vansker og indre konflikter (som innestengt sinne, fortvilelse eller savn) kommer til uttrykk via kroppslige symptomer.

Jeg forstår godt skepsisen. Drøftingene er helt nødvendige. Det «somatiske helsevesen» kan bli for rask til å kalle smerte «psykisk». Det psykiske helsevern kan bli for raske til å tro det samme.

Men lik det eller ei. Hodet er en del av kroppen. Vi kan ikke ta den vekk. Og hodet påvirker kroppen.

Dersom du tror at hvete er farlig, vil du for eksempel få kroppslige symptomer på det. Tollvesenet fikk oppleve dette tett på kroppen da de fant hvitt pulver i en manns koffert. De trodde det var et etsende farlig hvitt stoff. Flere tollere ble veldig syke, de fikk blemmer på huden og pustebesvær. Da analysene viste at det var mel, rent mel i posen (bokstavelig talt), kom det som et sjokk. Hvor kom alle symptomene fra da????? Tankene, følelsene og stresset. De klarer dette – helt alene. Fascinerende.

Jeg klarer ikke la være å følge med på «allergi-hysteriet» som det skrives mye om. Finn Skårderud, som jeg antar ikke trenger introduksjon her, skriver mye om at den nye allergi/intoleranse-trenden handler om kontrollbehov og frykt for følelser. Som andre spiseforstyrrelser.

Jeg har dvelt veldig mye med dette, før jeg klaprer ordene ned på tastaturet. Dette da jeg har en alvorlig allergi som får luftrøret i skvis og jeg må ha akuttmedisin. Jeg har også nære familiemedlemmer jeg har sett kjempe om livet. Men så har jeg også andre i nær familie og miljø, som pirker like mye i maten som meg – etter potensielle farer. Det som plager meg er at mange har blitt oppmerksomme på detaljer og mikroorganismer i maten og fått ny kunnskap. Jeg har lest «Sjarmen med tarmen» med interesse og fant den interessant og til og med underholdende. Men…. eksemen man brått får av litt gluten, kan også komme av frykt og uro. Og mange kan finne det okey å ha noe å fokusere på, enten det er antall kilometer de har løpt, kalorier brent eller mikroorganismer fortært. Kanskje finner mange den beste medisinen i et kosthold uten kumelk og gluten, som er nåtidens verstinger. Alle må finne sine veier til Rom.

Men jeg blir altså irritert. Det er kanskje min primitive side. Jeg blir irritert over at vi kan plukke i maten og kalle ting allergi – på tvers av legenes analyser. Kanskje vi alle bør gå tilbake til bær og brenneslesuppe, at vi unngår kroppens tunghet og luftbobler. Men… Hva om Skårderud har rett? At det handler om et samfunn som higer etter kroppskontroll og der maten har blitt den nye Guden?

Mer enn to minutter med Sara Lossius

Hei.

Jeg er vant til å tenke at kvalitet er det viktigste og at ikke alt kan sies på to minutter. Men i mediebildet er det litt uvant å ha god tid. Jeg får lov til å skrive lange spalter i Stella og i dag fikk jeg lov til å besøke podcasten Ingefær med Sara Lossius.

Temaet er noe vi alle har erfart og ønsker å erfare. Nemlig at noen er glad i oss, vil ha oss, viser omtanke for oss og bryr seg om oss; kjærlighet.

Ta deg en lytt da vel:
Med fokus på det viktigste

Sykt ung

I serien sykt perfekt møter vi samfunnets engasjement og bekymring for dagens unge. En ting er de fine unge som åpner opp sitt liv for oss andre å se. Modig! En annen ting er programmets vinkling om at det er en generasjon perfeksjonister som stresser seg syke før de egentlig har begynt.

Jeg må trå varsomt her! Jeg jobber jo med ungdom og er psykolog. Men jeg har også vært ungdom. Og jeg har lest om andre voksne som har vært ungdom. Kierkegaard skal ha skrevet at han ikke turde sette barn til verden. Dette da livet var såpass krevende og at han så det som et stort ansvar å sette gaver inn i lidelse. Kierkegaard var klok. Det sies i hvert fall.

Da jeg var ungdom var exctacy-trusselen på forsiden av dagens aviser daglig. Ungdom og partydop. Farlige kjemikalier ble mixet. Flere døde. Men de fleste gikk videre. Det var lister på skolen om hvem som var deiligst. Jeg ville ha beste karakter i alt. Og fin kropp. Og være morsom. Og kul. Og flink. Men det gikk sånn nogenlunde avgårde allikevel. Omgangskretsen min besto av folk som også ville være flinke og kule og feste og trene og være populære og ha sex ikke for tidlig og ikke for sent og som gråt seg i søvn, men sminket det vekk dagen etterpå. Da mamma var ungdom var det sikkert helt fantastisk. Ingen krav. Ingen PC. Eller da bestemor var ung. Bare fryd. Bortsett fra 2.verdenskrig da. Men trist var hun nok sjelden. Hun smiler på bildene. Hun må ha vært lykkelig. Og trygg.

Eller har Kierkegaard rett? At det er krevende å være i live. At uansett hvilke ungdom du spør så vil det kunne komme banneord på at livet er helt for j*! At angsten for å være på siden av de andre er enorm! At usikkerheten skaper stormer i sjelen! Jo… jeg tror det er vanskelig å være ung i dag. Og da jeg var ung. Og da mamma var ung. Og mormor. Og moren til mormor. Moren til mormor måtte kjempe kamper for å få være prest i en kirke. Det var uhørt den gang. Moren til mormor hadde ørten barn og prevensjon var forbudt. Mormoren til mormor. Og mormoren til mormoren til mormoren. De har alle kjempet kamper. De har alle opplevd stormer i ungdomssjelen. Grått av tristhet. Ropt av sinne. Tenkt at livet er håpløst. Men de har også gått videre på livets sti. De har også opplevd fyrverkeri av glede, forelskelser, kjærlighet og latter.

Sånn er livet, kjære ungdom.
Sånn er livet.