Kategoriarkiv: Litteratur

Drømmer, Emosjoner, Feminisme, Fordommer, Humor, Lengsel, Litteratur, Selvfølelse, Uncategorized

Husmorporno

Husmorporno
«Grey legger hånden på skulderen min ett øyeblikk. Kontakten får meg til å gispe. Hvis han merker hvordan jeg reagerer, viser han det ikke».

«Jeg rister på hodet for å summe meg. Hjertet mitt slår en vill trommemarsj, og av en eller annen grunn rødmer jeg voldsomt under det granskende blikket hans. Jeg er helt satt ut av å se ham foran meg».

Fifty-shades triologien til Erika Leonard, eller E L James, har solgt som varmt hvetebrød i den vestlige verden. Det skal være Hot!

Jeg leser, men ikke mannen. Han rister på hodet. Kaller det husmorporno. Det er han ikke alene om.

Men hva er egentlig husmorporno?
Er det pornografi for de uskyldige som ikke tør se ordentlig porno?
Eller er det et begrep på såkalt dårlig litteratur? Og videre, at de hjemmeværende som ikke får utvikle hjernecellene til annet enn hvordan best fjerne rødvinflekker, koser seg med dårlig litteratur, men vet ikke selv at den er dårlig på grunn av … tja.. litt ren og skjær uvitenhet? Er det slik?

For hvorfor rødmer jeg både av frustrasjon og blygsel når han sier det?
Jeg vil ramse opp all litteratur som er fanget mellom ørene mine, jeg vil krangle og kjempe. Men for hva? For E L James? For å si at det er knalllitteratur, og at kvinner velger kun det beste?

I alle dager da Kristina, når ble du opptatt av å forsvare alle kvinner? Når ble det galt å lese et mangfold? Er det bedre å se en fotballkamp?

Også kommer jeg på en god kampstrategi. Jeg finner akilleshælen! Menn liker ikke denne litteraturen fordi de føler seg underlegne disse skildringene. Kan de leve opp til forventningene? Liker de ikke det søte smilet som former seg i tråd med ordenes fremdrift i sinnet?
Jeg sier, hva er det egentlig som er provoserende med husmorporno? Og hva er det? Det er jo et nedlatende begrep.
Ingen svar.
Samme det.

Så til en erkjennelse. Jeg synes det er fengende skrevet, som i en film. Men jeg synes ikke det er stor litteratur.
Har jeg behov for å kravle meg ut av husmor-stempelet nå da?
Vise hvor klok jeg er, ved å heve meg over noe allment bra? Som de jeg provoseres av? Kanskje. Samtidig vet jeg at de fleste ikke klarer å skrive så man føler man er på en kino. Ordene blir visuelle gestalter, og det finnes ikke tungt. Det er kvalitet å skrive sånn. Og jeg leser nå videre, for det er jo herlig å drømme, og likefullt godt å lese ting jeg kjenner meg igjen i. Og ikke minst at det er flere enn meg som rødmer av noen få blikk.

Som god billig italiensk vin
Hysj, ikke forstyrr. Knausgård 6 kan hvile, dette gir meg langt større muligheter for identifisering, og det er fint å drømme mens jobben venter. Og så klart, litt høyere krav om spenning i hverdagen kan inntreffe i etterkant av inntatte ord, og det er i jo i tråd med mine verdier det. Vekk fra vanens sløvende virkning, som Arne Næss skrev.

Angst, Ensomhet, Litteratur

Om Knausgård og angst

6 kommentarer

>

Jonas Gahr Støre skriver nylig i Aftenpostens kronikkspalte at han synes det er tankevekkende at det i Knausgårds 3000+ ikke i større grad ble drøftet samfunnnspolitiske påvirkninger i forfatterens liv. Jeg på min side synes det også er tankevekkende at han skriver så mye om seg selv og så lite om fellesskapet. 
Men Knausgård følte seg alene. Følte seg utenfor. Følte seg ikke som et «vi». Mer som en øy der ute i stillehavet. En øy som ligger like utenfor det store fastlandet. Som ser, som lengter, men som ikke tar steget over. 
Og vi leser ham, bind etter bind. Fordi vi kjenner oss litt igjen, her og der. 
Det skal kanskje sies at jeg stagnerte på bok 5.5. Altså halveis ut i den nest siste boken. Detvar på det tidspunktet 1’erns storslagne effekt på meg hadde sluttet å virke. Jeg trengte en ny injisering, men 2’ern traff ikke like godt, ei heller 3, 4,5. 
De første 435 sidene var så sterke. De var så rå. Så hudløse. Så ekte. Men deretter ble det mye detaljer. Om klesvaksen. Om rotet i gangen. Om forelskelser som varte og rakk. Om ejakulasjoner som kom for tidlig. Og selvom dybden fortsatt var der tidvis, ble det etterhvert litt overdose av de vonde selvransakingene i etterkant av hvert sosiale møte. Om de mange dager med fylleangst. Om den store frykten for å miste kontroll. Om hans høye selvbevissthet om hvordanhan sitter på stolen, hvordan han beveger sin kropp og hva han tror de andre ønsker at han skal si. 
Vi blir først invitert inn i hans liv, det råe og nære. Men etter den store begeistringen blir man plutselig oppmerksom på at man gradvis har blitt skjøvet ut i kulden. Man blir stående som observatør til hans klesvask. Til slutt tenkte jeg at i stedet for å lese om din klesvask, bør jeg søren meg heller ta min egen. 
Denne følelsen av en distanse vil jeg tro nettopp handler om Knausgårds indre kamper. Ikke bare hans kamper, men angstens verk. For det er nå sånn at når et menneske har sine sterke indre konflikter med tilsvarende sterk selvranskalese på høygir, da blir det lite plass til den relasjonelle kontakten. Det blir lite plass til et «vi». Til et godt møte. Til den andre. 
Vår oppmerksomhetsevne er jo dessverre begrenset. Dersom den ene er okkupert med selvbevisste tanker blir den andre skjøvet litt ut, fordi fokuset ikke er på hvem den andre er men hvordan man selv ter seg. 
Dette er i grunn den sosiale angstens vonde paradoks. Angsten som handler om en frykt for avvisning gjør at man gjør alt for å tekke de andre, for å bli likt. Men så blir resultatet ofte motsatt. Ønsket om å passe inn skaper avstand, fordi den sterke selvbevisstheten gjør at man ikke ser den andre eller gir av seg selv. 
Knausgård er et tenkende menneske. Han er svært kjent med sin sterke selvkritiskhet og dets demoner for det sosiale liv. Han ønsker den vekk. 
Han er sånn sett et lengtende menneske, som så mange av oss. Behovet for å høre til er et grunnleggende behov, et primærbehov fra livets første dager. 
Forståelsen som synes å råde i dag er at dette behovet har forrang. Det har danket ut seksualitetens begjær. Ja, tilhørighetsbehovet har selv danket ut behovet format. Små babyer vil heller sulte enn å gi slipp på den helende effekten den andres myke hud med den gode lyden av den andres hjertebank. Mange klarer seg ikke uten menneskelig kjærtegn og hudens varme i de første månedene av et liv.Moderne psykoanalyse, som moderne traumeteorier, er mer enn noen gang opptattav menneskets kamp for tilhørighet. 
Det gjør derfor såvondt å bli avvist. Og jo tidligere avvisningen skjer av de viktige personer, jo vondere gjør det og mer arr etterlater det. 
Mennesker som kan reparere er godt å ha. Når rørene i huset sprekker, er man glad for at det fins gulesider.no og et søknadsfelt hvor man kan plotte inn «rørlegger».Når man har brukket benet er man glad det fins en legevakt, som kan lime det sammen igjen. Når man er isolert og alene, da er man glad for at det fins psykologer som ønsker å bidra til mellommennesklig kontakt, forståelse og empati, for å hjepe til å reparere. Sammen.
Foto: Morten Krogh
Til slutt kan jeg si God kamp! Og har du ikke lest nummer 1, så kan du godt begynne med en gang. De råe ordene flyter av gårde, brutalt ærlige som de er, ensomme som de er. De treffer allikevel som vakker musikk. 

Deretter kan dukanskje finne deg noe annet å lese.