Hei.
Jeg er vant til å tenke at kvalitet er det viktigste og at ikke alt kan sies på to minutter. Men i mediebildet er det litt uvant å ha god tid. Jeg får lov til å skrive lange spalter i Stella og i dag fikk jeg lov til å besøke podcasten Ingefær med Sara Lossius.
Temaet er noe vi alle har erfart og ønsker å erfare. Nemlig at noen er glad i oss, vil ha oss, viser omtanke for oss og bryr seg om oss; kjærlighet.
Ta deg en lytt da vel:
Med fokus på det viktigste
Vi har vel alle kjent det?
Den litt uklare vonde følelsen av at man ikke hører til og ikke vet hvem man kan ringe for å finne på noe?
Ensomhet er en slik vond følelse som handler om et savn etter kontakt med andre. Vi mennesker klarer oss en stund uten mat, men ikke lenge. Hvor lenge klarer vi oss helt alene? Isolat er en mektig metode for å få folk til å lide, spesielt hvis man ikke har valgt det selv. Vi mennesker synes å trenge hverandre, slik kroppen trenger vann. Men noen ganger oppleves det som Sahara uten noen oase, der alle synes å ha et fellesskap, bare akkurat ikke jeg.
Vetle tok opp temaet på en fin måte i dag. Her ser du linken:
Det er forskjell med å være flink og lydig. Flink er jo egentlig et ord som betyr dyktig. Noen er flinke til å spille piano. Eller flinke til å danse. Man er ikke lydige til å spille piano. Eller lydige til å danse. Skal vi rett og slett slutte å dytte dyktige folk, enten de er jenter eller gutter, ned? Slutte å bekymre oss for de som vil jobbe hardt og skape noe?
Les denne spennende artikkelen i månedens utgave i KK, der journalist Inga R. Holst tar debatten.
Takk for samarbeidet! Det er viktig med kunnskap om salutogenese. Det som gjør oss friske og raske.
I serien sykt perfekt møter vi samfunnets engasjement og bekymring for dagens unge. En ting er de fine unge som åpner opp sitt liv for oss andre å se. Modig! En annen ting er programmets vinkling om at det er en generasjon perfeksjonister som stresser seg syke før de egentlig har begynt.
Jeg må trå varsomt her! Jeg jobber jo med ungdom og er psykolog. Men jeg har også vært ungdom. Og jeg har lest om andre voksne som har vært ungdom. Kierkegaard skal ha skrevet at han ikke turde sette barn til verden. Dette da livet var såpass krevende og at han så det som et stort ansvar å sette gaver inn i lidelse. Kierkegaard var klok. Det sies i hvert fall.
Da jeg var ungdom var exctacy-trusselen på forsiden av dagens aviser daglig. Ungdom og partydop. Farlige kjemikalier ble mixet. Flere døde. Men de fleste gikk videre. Det var lister på skolen om hvem som var deiligst. Jeg ville ha beste karakter i alt. Og fin kropp. Og være morsom. Og kul. Og flink. Men det gikk sånn nogenlunde avgårde allikevel. Omgangskretsen min besto av folk som også ville være flinke og kule og feste og trene og være populære og ha sex ikke for tidlig og ikke for sent og som gråt seg i søvn, men sminket det vekk dagen etterpå. Da mamma var ungdom var det sikkert helt fantastisk. Ingen krav. Ingen PC. Eller da bestemor var ung. Bare fryd. Bortsett fra 2.verdenskrig da. Men trist var hun nok sjelden. Hun smiler på bildene. Hun må ha vært lykkelig. Og trygg.
Eller har Kierkegaard rett? At det er krevende å være i live. At uansett hvilke ungdom du spør så vil det kunne komme banneord på at livet er helt for j*! At angsten for å være på siden av de andre er enorm! At usikkerheten skaper stormer i sjelen! Jo… jeg tror det er vanskelig å være ung i dag. Og da jeg var ung. Og da mamma var ung. Og mormor. Og moren til mormor. Moren til mormor måtte kjempe kamper for å få være prest i en kirke. Det var uhørt den gang. Moren til mormor hadde ørten barn og prevensjon var forbudt. Mormoren til mormor. Og mormoren til mormoren til mormoren. De har alle kjempet kamper. De har alle opplevd stormer i ungdomssjelen. Grått av tristhet. Ropt av sinne. Tenkt at livet er håpløst. Men de har også gått videre på livets sti. De har også opplevd fyrverkeri av glede, forelskelser, kjærlighet og latter.
Sånn er livet, kjære ungdom.
Sånn er livet.
