Mange har fått kjennskap til Odin.
En gutt som het det, som ble mobbet.
Lenge.
Ble ignorert.
Utstøtt.
Og døde.
Det er en viktig sak foreldrene viser oss
Vond atferd er mennesker; barn, ungdom og voksne, i stand til å utføre.
Vi trenger alle hjelp til å bli gode medmennesker.
Det har historien lært oss.
De gode sidene
For å forstå vondskap, er det like viktig å vinkle perspektivet.
Vektlegge hvor gode barn kan være mot hverandre, under de rette omstendighetene.
Hvor mye omsorg barn og ungdom kan vise hverandre.
Hvor glade de kan være i hverandre.
Lojale, snille og inspirerende!
Vennskap er mye verdt.
Derfor, så vondt når det ikke er lett.
Når man blir stående utenfor.
Forskningen på mobbing har konkludert med at det er lite felles som kjennetegner mobbeofrene.
Det er uflaks.
Skikkelig uflaks.
Det er der i mot mer som kjennetegner mobberne.
Hjemmet de kommer fra, måten de tar ut frustrasjon på andre.
Men også der varierer det. (Olweus).
Det er derfor det er like viktig å hjelpe mobberen som mobberofferet.
Hjelp til å stoppe. Til å tenke. Til å prate. Til å bry seg. Til å skjermes.
Man forstår ikke
Hvorfor noen mobber når de kan være greie.
Selvhevdelse, aggresjonsvansker, fiendtlighet – eller gruppepress hvor man mister ansvarsfølelsen, og bare «blir med på det som skjer»?
Mobbing gjør vondt livet ut
Ingen diskuterer det.
Ingen herdighetshypotese her.
Vi må bidra til å vise vei
At vi bryr oss om hverandre.
Den investeringen i tid og ressurser på sosial kompetanse og etablering av trivsel,
det er vel verdt det. Se på historien og se på hva som virkelig koster samfunnet midler – det er
omsorgssvikt, mobbing, fiendtlighet og vold.
Det er godt å huske på, oppi den ufattelige tragedien som mediene har omtalt,
at barn hovedsakelig er utrustet til å bry seg om andre, til å vise omsorg og være der.
Men….de voksne må legge til rette, og vise vei!
Det er vårt ansvar.
Du har sikkert vært oppe lenge nå…? Eller kanskje du fortsatt er bustetroll som meg?
Det hadde vært fint, da er vi to. Det er alltid godt å kjenne samstemthet.
Ordet vi skal dvele ved i dag er OASE!
Det er yndlingsordet mitt….
Og nei, jeg er ikke 5 år og opptatt av yndlingsfarger og yndlingsbamser.
OASE i psykologisk forstand handler om energikilder.
Ørkenen
Jeg møter mange på min vei som har gått seg bort i ørkenen.
Det kan kalles depresjon. Eller tomhet. Eller tap og sorg.
Uansett, de vet ikke hvor oasen er.
Letingen, den begynner vi med….
Det tok meg nemlig mange år å finne ut at noen faktisk likte å gå i skogen.
De gjorde det ikke for å være «flinke». Jeg trodde de gjorde det av plikt…. (overføring).
De hentet faktisk reell overskudd og glede der inne blant trærne og stubbene.
Du aner kanskje at jeg ikke har min oase i skogen.
Poenget er at vi er nokså ulike, og har ulike preferanser når det kommer til hva som gir oss overskudd og glede. Fjellet og havet trodde jeg alle elsket. Men sånn er det jo ikke. Det er mitt.
Noen må møtes, strikke sammen, eller ha den gode samtalen. Det sistnevnte kan jeg skrive under på og.
I går så jeg på Skavlan
Biologen og naturviteren som var på besøk der, kom med en veldig interessant teori.
Det som har er unikt med vår art, menneskene, sammenlignet med de store apene og neandertalerne, er vår sosiale drift. Vårt ønske om å lære bort og dele kunnskap. Det fører til at hver genereasjon bygger på det gamle, samtidig som de tilfører noe eget og nytt. Derfor har vi mennesker en vanvittig utvikling i vår kultur, mens andre arter som har stått og står nærme oss, står nokså stille.
Delingskulturen er mer synlig enn noen gang, ved internett.
Vi deler hvor de beste bærene kan plukkes, kostholdsråd, treningsglede, turglede, sykdomsforebygging, og vitenskap. Vi holder nesten ingenting for oss selv. Ta wikipedia! Her får man altså gratis arbeidskraft fra hundretusener av oppegående folk. Kun drevet av indre motivasjon: det er gøy å dele kunnskap og komme videre.
Vi deler fordi vi liker det, og vi liker fremgang.
Vi er sosiale lærere alle mann.
Det er oase for meg. Å lære og lære bort. Utvikling.
Din oase?
Du må bare lete….. det er ikke sikkert du trenger det samme som dine venner eller familie, og det kan forandre seg i livets faser og fra dag til dag. Men liker du ikke treningssentre fordi det tapper deg, bruk naturen i stedet. Liker du ikke store selskap, inviter smått. Vi må nesten bare finne våre egne energikilder, for å ha overskudd til alle plikter 🙂
Det er litt av en gåte når kroppen streiker
Lars Monsen ble bitt av en flått, og brått er hele nervesystemet og kanskje også hormonsystem og immunsystem, satt ut av spill. Andre opplever «å møte veggen». Kroppen går fra å være aktiv, kanskje litt sliten over tid, og brått er den tyngre enn et fjell (og like død).
Det er et mareritt for mange å oppleve den omfattende slitenheten og kraftløsheten som kommer.
Som alle andre medisinske tilstander, snakker vi om en biopsykososial modell. Psykologiske faktorer er sentrale i nervesystemet (kontrollsenteret sitter som kjent i hjernen), og er med på å styre stress-aksen og andre kompliserte mekanismer.
Kronisk stress kan handle om en kropp i beredskap over lengre tid, noe som kan medføre forstyrrelse i hele kortisol-produksjonen og nervesystemet. Mange kjenner seg imidlertid ikke igjen i at de har blitt utsatt for kronisk stress og opplever hele kroppen mer som en postviral reaksjon eller som fatigue (etter bl.a. kreftcellekurer/cellegift). Immunsystemet er enormt komplisert, og motstandsdyktigheten er verken lett å måle eller å øke. Men en biopsykososial modell handler om at flere faktorer påvirker helsen og motstandskraften vår etter sykdom og slitasje. Ernæring er en faktor, hvile en annen faktor, høyt press en tredje, virus og cellemekanismer en fjerde…. Gjett om det er spennende.
Men for den som ligger nede – og er sliten over tid. Som prøver og prøver, igjen og igjen, men ikke finner krefter, er det en svært krevende prosess. Skal man hvile eller presse seg? Skal man lete etter medisiner, ta langvarig antibiotikakur eller akseptere symptomene og gradere aktiviteten etter fastlagte forsiktige planer?
ME eller kronisk slitenhetssyndrom?
Man er uenige i fagmiljø om betegnelsen på vedvarende symtpomer på en sliten kropp med smerter som er tung som bly og svak som sytrå. Hva er navnet på lidelsen? Er det flere typer lidelser av ulik årsak? Det er mye man ikke vet.
Nervesystemet er like interressant og komplisert som immunsystemet. «Trøtthet i nervene» prates det om, når nervene virker såre og slitne. Mekanismene skulle jeg likt å visst. Nevrobiologen Sapolsky mener at nerver i høyspenn som trigger stressaksen kontinuerlig blir utsatt for en nerveforringelse – og nervecelledød. Blant annet med for høye kortisolnivå over tid. Kan slik «matthet» komme som ledd av en tredje stressfase? Det er mange som forsker i ulike leire, og jeg skulle likt å være en del av teamet.
Selv om ME og kronisk utmattelse er nokså sjeldent fenomen, og alvorligste form for slitenhet i kropp – lever vi i et samfunn hvor mange presser seg hardt, ikke har tid til restitusjon etter virussykdom og ja… ikke har tid eller evner til å bearbeide syke kropper. Jeg tenker at vi alle har godt av å lære mer om kroppen, sammenheng mellom kropp og psyke, ta hensyn til kroppen vår – og sjekke om vi behandler den godt eller dårlig når den skurrer.
Les også STELLA i oktober – for samme spennende tema!
Marianne Aulie kan male. Klovnebildene hennes, som er spontane og badet i champagne, er kalt «optimistens seierdans». Bildene fyller blant annet veggene på barneavdelingen ved Rikshospitalet. Dette til glede for de små som er innlagt.
Flere ganger stoppet barnet opp og sa: så mange fine farger! Mamma- jeg vil også male nå. Barnet virket glad. Veldig glad.
Endelig glad.
fineart.no
Marianne Aulie kan også posere. Uten en tråd. Det er hun også kjent for.
Hun er neppe lurt i en felle, som hos «keiserens nye klær».
Aulie sitter trolig selv ved rattet, og bruker kroppen sin bevisst i promoteringen.
Skaper blest om seg selv. Provoserer. Leker.
Kanskje er hun ikke blant de glupeste. Kanskje helt innen normalsjiktet. Hvem vet? Antagelig er hun ikke under gjennomsnittet, det tør jeg banne på.
Imidlertid mangler hun kanskje kunsterens integritet, der hun bader naken med sitt bilde i champagnerus. Der bakenden pryder store lerreter.
Andre som har teft med penselen rister oppgitt på hodet.
Andre bryr seg ikke. Tenker at dette er på et nivå som ikke er blant de store uansett, så hun får leke som hun vil.
Hun lille.
Andre tenker at hun er markedsbevisst og lykkesøkende. Kanskje litt enkel. Ikke førsteklasse av natur, men ble det etter hvert?
Hva som er sikkert er at hun ikke fremstår som den lidende kunstner,
den melankolske mørke sjel, som strever som Bjørneboe eller andre.
Hun maler lekende og enkelt. Ikke mangefasitert og dypt som Munch.
Kan man sammenligne henne med en ekte positivpsykolog?
En som ikke ønsker å ta opp (les: fokusere på) det konfliktfulle, såre og vanskelige. En som vil frem med gleden, og setter den høyt. En som gjør det med bevissthet og med æren i behold?
Jeg vet ikke.
Er det greit å spille på sex?
Men er det greit å kombinere malepenselens lette klovnestrøk med å «spille på sex»?
Eller mister man integritet med en gang?
Hva med Nerdrum som virkelig kan malekunsten (må vel kunne slå fast såpass), og bruker tid på det falliske selvportrett?
Mister han også integritet?
Kanskje.
Hva hvis Aulie hadde gjort det mer dystert, og ikke så lekende lett, ville det da falt litt mer i smak?
Vist seg naken, sårbar eller mørk. Mer erotisk i stedet for pornografisert?
For mens Munch maler kroppene med dets blandede emosjoner, er det her mer likefremt, bare i hennes vesen, og kanskje således mer vulgært?
Et annet spørsmål er om hun ville vært et navn på folks lepper uten den fysiske promoteringen.
I såfall sier det noe om menneskets enkelhet…? Eller hva vi søker og trenger. At vi vil ha det; både vil og vil ikke.
Uskrevne regler og etikette
Det er mange uskrevne regler.
I ethvert (fag)miljø man operer i.
Få blir profet i eget hjemstrøk, men kan lettere gjøre det større abroad.
Som Sand og Aulie.
Trykke hverandre ned- i stedet for å heie hverandre frem
Minner om loven Janteloven. Den kjenner vi jo. Vi er jo norske.
Sandemose mente at mennesker hadde en egen iboende vond evne til å trykke hverandre ned:
Du skal ikke tro at du er noe.
Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
Du skal ikke tro du er mere enn oss.
Du skal ikke tro at du duger til noe.
Du skal ikke le av oss.
Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.
Noen offentlige yndlinger
Det er ikke så enkelt at vi kritiserer alle som stikker hodet frem. Jeg mener grad av toleranse og beundring fra allmennheten beror på hvorledes vi ser deres talent, men også hvorledes vi tolker deres indre hensikter bakfremstikkingen. Er det edelt? Er det kunstnerisk? Er intellektet særegent? Eller er det nok en kjendissøkende enkel sjel med lite klokskap i bagasjen. En fotballspiller som ikke har utrettet annet enn å være god med den runde leken som brisker seg med jaguar og tilgang på den røde løper, eller en kvinne som har gjort lite annet enn å fylle sine fordeler til randen og ta av seg for å tjene penger.
Vel, ikke godt å si hva som er kjøreregler. For å snakke for meg selv så beundrer jeg andre kunstere langt mere enn jeg beundrer Aulie. Jeg blir ikke like interessert i henne som person, eller hennes verk. som hos andre malere. Hun virker mere likefrem. Men jeg beundrer også henne. For å male de fine signaturklovnene, for å stå for noe og for å tørre leke Jante opp i ansiktet. Tror vi bryr oss mer enn hun. For å si det sånn.
Takk for fine bilder. Takk for at barnet smilte lykkelig!
Jeg tror det var hensikten bak bildet. Enkelt og greit.
psykolog med hjerte for formidling – også utenfor terapirommet
