Lite er mer omdiskutert mellom psykologi, medisin og samfunn som «somatisering». Det man tidligere kalte «psykosomatisk». Det handler om når emosjonelle vansker og indre konflikter (som innestengt sinne, fortvilelse eller savn) kommer til uttrykk via kroppslige symptomer.

Jeg forstår godt skepsisen. Drøftingene er helt nødvendige. Det «somatiske helsevesen» kan bli for rask til å kalle smerte «psykisk». Det psykiske helsevern kan bli for raske til å tro det samme.

Men lik det eller ei. Hodet er en del av kroppen. Vi kan ikke ta den vekk. Og hodet påvirker kroppen.

Dersom du tror at hvete er farlig, vil du for eksempel få kroppslige symptomer på det. Tollvesenet fikk oppleve dette tett på kroppen da de fant hvitt pulver i en manns koffert. De trodde det var et etsende farlig hvitt stoff. Flere tollere ble veldig syke, de fikk blemmer på huden og pustebesvær. Da analysene viste at det var mel, rent mel i posen (bokstavelig talt), kom det som et sjokk. Hvor kom alle symptomene fra da????? Tankene, følelsene og stresset. De klarer dette – helt alene. Fascinerende.

Jeg klarer ikke la være å følge med på «allergi-hysteriet» som det skrives mye om. Finn Skårderud, som jeg antar ikke trenger introduksjon her, skriver mye om at den nye allergi/intoleranse-trenden handler om kontrollbehov og frykt for følelser. Som andre spiseforstyrrelser.

Jeg har dvelt veldig mye med dette, før jeg klaprer ordene ned på tastaturet. Dette da jeg har en alvorlig allergi som får luftrøret i skvis og jeg må ha akuttmedisin. Jeg har også nære familiemedlemmer jeg har sett kjempe om livet. Men så har jeg også andre i nær familie og miljø, som pirker like mye i maten som meg – etter potensielle farer. Det som plager meg er at mange har blitt oppmerksomme på detaljer og mikroorganismer i maten og fått ny kunnskap. Jeg har lest «Sjarmen med tarmen» med interesse og fant den interessant og til og med underholdende. Men…. eksemen man brått får av litt gluten, kan også komme av frykt og uro. Og mange kan finne det okey å ha noe å fokusere på, enten det er antall kilometer de har løpt, kalorier brent eller mikroorganismer fortært. Kanskje finner mange den beste medisinen i et kosthold uten kumelk og gluten, som er nåtidens verstinger. Alle må finne sine veier til Rom.

Men jeg blir altså irritert. Det er kanskje min primitive side. Jeg blir irritert over at vi kan plukke i maten og kalle ting allergi – på tvers av legenes analyser. Kanskje vi alle bør gå tilbake til bær og brenneslesuppe, at vi unngår kroppens tunghet og luftbobler. Men… Hva om Skårderud har rett? At det handler om et samfunn som higer etter kroppskontroll og der maten har blitt den nye Guden?