Kategoriarkiv: Kreativitet

Psykologisk frokost

Velkommen til psykologisk frokost
Det er klart kroppen trenger næring fra de tunge øyelukkene ufrivillig åpnes av vekkerklokka.
Frokosten er i følge ernæringsfysiologer dagens viktigste måltid. Setter liksom en standard!
Fysioterapeuter vil sikkert kunne bli enige meg om at det er viktig å strekke kroppen også, slik som katten. Ikke bare dumpe ut av senga, trampe inn på badet og trampe videre på jobb. Nei, ta en ordentlig strekk. Bøye hode. Sjekke om du når tærne. Og ta inn noen skikkelig gode pust. Ja, og smil!

Og her, hva får du her?
På psykologblogg.no får du psykologisk frokost – kanskje hver dag!
En liten mental inspirasjon som kan fungere som et lite frø i løpet av din dag! En mental reise, kan du kalle det!

4.november 2014
Mens du tygger…. hva liker du best med livet ditt akkurat nå?
Jeg mener, jeg vet det er utfordringer. Sykdom, kjærlighetssorg, skuffelse — men hva liker du?

Jeg liker at man kan foreta mentale reiser. Jeg liker å undre meg.

– Er det sånn at dersom man i fantasien drar til et sted – at det nesten er som å gjøre det på ordentlig?

I såfall: Jeg ville aller mest svømt med delfiner i dag! Jeg så et delfinshow en gang (på ordentlig) og tenkte at det sikkert ikke er så bra for delfinene, men…. jeg kunne likt den jobben. På med våtdrakt, etablere tillit, være akrobatisk, bruke kroppen, trene, mate dyrene, kjenne på den glatte kroppen deres, høre lydene, se om vi kan kommunisere, og være ute. Lydene ville være blanding av vann, stillhet, delfinlyder og vind. Jeg ville kjent på fysiske utfordringer, og blitt litt kald. Hentet et pledd, og spist maten alene på en benk.
Ja, dette liker jeg med livet mitt akkurat nå!

Ikke på ordentlig, sier du?
Jeg vet ikke helt jeg. Tankene og følelsene følger med de mentale bildene. Og i et øyeblikk er det ekte. Helt ekte. Det liker jeg med mentale reiser. Også elsker jeg frokost!

Velkommen til psykologisk frokost i morgen også!

Trening for alle penga

Det er visst høystatus å løpe.
Sykle.
Langrenn i marka.
Med eller uten appelsin og kvikklunsj.

Det skjerper hjernen.
Bedrer helsen.
Forebygger.
Gjør oss mer effektive.
Og gir oss ro og glede.
Og ok kropper.
Men skal du løpe hele tida, og skal barna trene hele tida –
hvordan inviterer vi dem da til aktiviteter som krever dyp konsentrasjon, kontakt med følelser, og estetisk teft?

Musikk, dans og estetiske fag like sunt!
Nevropsykologisk forskning indikerer at barn blir mer intelligente av å lære et musikkinstrument tidlig.
Lærer seg et språk som er annerledes enn det verbale. Toner. Som springer. Og klinger.
Sjakk er jo også skjerpende. Arbeidsminnet får trent seg, og man kan bli bedre på skolen av slikt!
Og sikkert mer effektive på jobb, og sunnere helse og alt det der.

Det er ikke bare stafetter og sykling som er bra for folkesjela.
Det er jammen mye mental utvikling i musikk, koordinasjon, og andre estetiske fag.

I det hele tatt så er mennesket såpass komplekst, at å lese litteratur gir oss vekst.
Å løpe en annen type mentalhygienisk ro og mental fordøyelse.
Kunst gir oss nye veier og reiser.
Musikk er både terapi og iq-økende.

Så her er det mye godis å velge mellom.
Og dette med høystatus og lavstatus – tenk også på hva du selv ønsker å gi deg selv.
Hva du ønsker å gi tilbake.
Blir du et vidunder på cello, piano, fløyte – så vil du gi deg selv, dine følelser og din kropp sunn kost.
Og andre og.

Så her kom et slag for å minnes at løping er vel og bra.
Men litt mye fokus syns jeg det får.
For god mentalhygiene kan du få på mange vis.

God musikalitet! God lesing! God aktivitet.
Anbefalt sommerbok: Mors gaver, av Cecilie Enger.
Anbefalt opera: Swan Lake
Anbefalt musikk: Lær deg et instrument og bli god. Så skal jeg anbefale deg 🙂

Spille på sex

Marianne Aulie kan male. Klovnebildene hennes, som er spontane og badet i champagne, er kalt «optimistens seierdans». Bildene fyller blant annet veggene på barneavdelingen ved Rikshospitalet. Dette til glede for de små som er innlagt.
Flere ganger stoppet barnet opp og sa: så mange fine farger! Mamma- jeg vil også male nå. Barnet virket glad. Veldig glad.
Endelig glad.

Aulie fineart.no
fineart.no

Marianne Aulie kan også posere. Uten en tråd. Det er hun også kjent for.
Hun er neppe lurt i en felle, som hos «keiserens nye klær».
Aulie sitter trolig selv ved rattet, og bruker kroppen sin bevisst i promoteringen.
Skaper blest om seg selv. Provoserer. Leker.

Kanskje er hun ikke blant de glupeste. Kanskje helt innen normalsjiktet. Hvem vet? Antagelig er hun ikke under gjennomsnittet, det tør jeg banne på.
Imidlertid mangler hun kanskje kunsterens integritet, der hun bader naken med sitt bilde i champagnerus. Der bakenden pryder store lerreter.

Andre som har teft med penselen rister oppgitt på hodet.
Andre bryr seg ikke. Tenker at dette er på et nivå som ikke er blant de store uansett, så hun får leke som hun vil.
Hun lille.
Andre tenker at hun er markedsbevisst og lykkesøkende. Kanskje litt enkel. Ikke førsteklasse av natur, men ble det etter hvert?

Hva som er sikkert er at hun ikke fremstår som den lidende kunstner,
den melankolske mørke sjel, som strever som Bjørneboe eller andre.
Hun maler lekende og enkelt. Ikke mangefasitert og dypt som Munch.

Kan man sammenligne henne med en ekte positivpsykolog?
En som ikke ønsker å ta opp (les: fokusere på) det konfliktfulle, såre og vanskelige. En som vil frem med gleden, og setter den høyt. En som gjør det med bevissthet og med æren i behold?

Jeg vet ikke.

Er det greit å spille på sex?
Men er det greit å kombinere malepenselens lette klovnestrøk med å «spille på sex»?
Eller mister man integritet med en gang?
Hva med Nerdrum som virkelig kan malekunsten (må vel kunne slå fast såpass), og bruker tid på det falliske selvportrett?
Mister han også integritet?
Kanskje.
Hva hvis Aulie hadde gjort det mer dystert, og ikke så lekende lett, ville det da falt litt mer i smak?
Vist seg naken, sårbar eller mørk. Mer erotisk i stedet for pornografisert?
For mens Munch maler kroppene med dets blandede emosjoner, er det her mer likefremt, bare i hennes vesen, og kanskje således mer vulgært?

Et annet spørsmål er om hun ville vært et navn på folks lepper uten den fysiske promoteringen.
I såfall sier det noe om menneskets enkelhet…? Eller hva vi søker og trenger. At vi vil ha det; både vil og vil ikke.

Uskrevne regler og etikette
Det er mange uskrevne regler.
I ethvert (fag)miljø man operer i.
Få blir profet i eget hjemstrøk, men kan lettere gjøre det større abroad.
Som Sand og Aulie.

Trykke hverandre ned- i stedet for å heie hverandre frem
Minner om loven Janteloven. Den kjenner vi jo. Vi er jo norske.
Sandemose mente at mennesker hadde en egen iboende vond evne til å trykke hverandre ned:

Du skal ikke tro at du er noe.
Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
Du skal ikke tro du er mere enn oss.
Du skal ikke tro at du duger til noe.
Du skal ikke le av oss.
Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Noen offentlige yndlinger
Det er ikke så enkelt at vi kritiserer alle som stikker hodet frem. Jeg mener grad av toleranse og beundring fra allmennheten beror på hvorledes vi ser deres talent, men også hvorledes vi tolker deres indre hensikter bak fremstikkingen. Er det edelt? Er det kunstnerisk? Er intellektet særegent? Eller er det nok en kjendissøkende enkel sjel med lite klokskap i bagasjen. En fotballspiller som ikke har utrettet annet enn å være god med den runde leken som brisker seg med jaguar og tilgang på den røde løper, eller en kvinne som har gjort lite annet enn å fylle sine fordeler til randen og ta av seg for å tjene penger.

Vel, ikke godt å si hva som er kjøreregler. For å snakke for meg selv så beundrer jeg andre kunstere langt mere enn jeg beundrer Aulie. Jeg blir ikke like interessert i henne som person, eller hennes verk. som hos andre malere. Hun virker mere likefrem. Men jeg beundrer også henne. For å male de fine signaturklovnene, for å stå for noe og for å tørre leke Jante opp i ansiktet. Tror vi bryr oss mer enn hun. For å si det sånn.

Takk for fine bilder. Takk for at barnet smilte lykkelig!
Jeg tror det var hensikten bak bildet. Enkelt og greit.

Engleskolen

Finn din skytsengel!
Det sier i hvert fall noen medievante kvinner.
I Norge står prinsessen i bresjen…
De sier det med et stort smil og øyne klare som diamanter.
Tuller de? Trenger de penger? Hva er deres agenda?

Det er nesten så man ikke kan tro sine egne øyne i møte med dem.
De har laget en skole.
Engleskolen.
Og deres agenda er vel mangesidig, som for de fleste av oss.
De har et formidlingsbehov, de ønsker å gjøre suksess (berømmelse, rikdom, spennende reiser)
…og antakelig føler de at de er bærere av kunnskap som bør gis videre!
De ønsker å påvirke andre til å finne sin skytsengel, for å få et bedre liv.

Hva lærer de bort?
I ditt liv følges du av en usynlig venn, som ikke er jordisk.
Så ..ikke helt en Schübert, men litt.
Det er en ekte engel.
De er der for å våke over, hjelpe og vise vei.

Noen ganger legger de igjen sitt visittkort.
En hvit fjær – til deg. Det sa Martha Louise i møte med en amerikansk engleekspert.

På foten min…
I dag satt halsbetennelsen vondt i, og jeg så trist på meg selv i speilet.
Jeg hadde mange planer for dagen, men senga ble visst det beste selskap for idag.
Jeg liker ikke å være syk. Det er det aller verste jeg vet.
Tankene blir fort så negative, jeg blir en pessimist av høy klasse.
Jeg tror at jeg vil være syk for alltid.

Men der, på foten min lå det en hvit stor fjær, se:

Skytsengel

Psykose
Jeg har en vanskelig jobb i disse dager, for å vurdere realitetsorientert fra grensepsykotisk er ikke alltid enkelt.
Vi har jo hørt litt av hvert om diagnostisering av realitetsorientering i det siste…
Og det slår meg at man virkelig må ha kjennskap til miljøet folk vanker i for å avgjøre dette.
Er du en engleskoleelev, så blir det tullete å snakke om vrangforestillinger.
De lærer jo at det er noen bak deg, rundt deg, noen du ikke kan se, men som følger med.

Snille vrangforestillinger?
Jeg er på en måte en skeptiker.
Vokst opp med realfagene høyt oppe. Biologi, matte, fysikk, kjemi- det ga en retning.
Men når en først skal være «åndelig», åpen for at det er mer mellom himmel og jord enn menneskehjernen kan begripe,
da er kanskje ikke Martha Louises fokus det verste.

Mange er opptatt av demoner. I hvert fall i psyokse.
Vi har de jo inne i oss, ikke akkurat demoner, men selvfiendtlige aggressive tanker.
Men i psykose er limet mellom tankene brutt opp, og de får en ytre karakter.
Det er skremmende for dem når de hallusinerer aggressive tanker til fremmede skikkelser.

Så…det hadde vært fint med flere snille hallusinasjoner eller vrangforestillinger som hvite skikkelser bærere av dypere sannhet.
Snille hvite engler sendt fra en god Gud, som vil passe på, støtte, vise vei og beskytte.
En venn i tunge stunder. En venn som aldri svikter.
Det er bra for psyken.

Så takk for fjæren! Hvem vet hvor den kom fra.
Kanskje kommer datteren min hjem i kveld og sier at hun fant den på sjøen, og måtte ta den med.
Men… inntil da, fordi jeg trenger det,
kan jeg late som at det var et spor fra en som vil meg vel.