Kategoriarkiv: Håp

Emosjoner, Håp, stress, Tidsklemme

Vi er slitne og stresset for tiden…!?!

6 kommentarer

Ord som «sliten» og «stresset» er mye brukt i hverdagsspråket. Det er fint at det er rom for å snakke om hvordan vi har det i hverdagen, og fint at vi møter hverandre med forståelse på det.

Det som er interessant er at det er vanskelig for mange å sette ord på hva mer det handler om enn slitenhet.
Hva betyr det for deg? spør jeg.
Hvordan merker du at du er sliten?
Er det forskjellig typer slitenhet?

Selv når fokuset er der i en tillitsfull terapirelasjon fremstår slike vanebetegnelser på indre tilstander som vage.
Det kan virke som at ordene er så mye brukt, at de nærmest har blitt innholdsløse?

Som psykolog er jeg opptatt av at det å sette ord på kroppens tilstander og emosjonenes væren er viktig.
Det er viktig å dele opp diffuse ord som gjentas og som omtaler et ubehag eller uro, til mer anvendelige og forståelige deler.

Ta begrepet ‘stress’
Mye brukt! hva betyr det egentlig?
Det er ikke helt enkelt å definere stress faktisk, da det er en subjektiv opplevelse knyttet til en situasjon. På engelsk skiller man mellom stressorer, stress og distress, for å fremheve det individuelle ved reaksjonen, og også for å fremheve at den fysiologiske aktiveringen ikke trenger være ugunstig.

Generelt kan det vel holde å si at ‘distress’ omhandler en tilstand av fysiologisk aktivering og psykisk uro, som oppstår når man opplever at man ikke har ressurser til å mestre de kravene som er forventet av en. Det er således en tilstand som kan lede til og henger sammen med den mye omtalte slitenheten.

Et slag for spesifisering
Jeg slår et slag for å være mer spesifikk på ord som stress, slitenhet og slappe av. Du kan gjerne foreta en egen-ransakelse! Hva betyr disse ordene for akkurat deg?
Hva kjenner du i kroppen, hvilke følelser fornemmer du og hvilke tanker dominerer? I hvilke situasjoner tenderer du å kjenne på «stress», «slitenhet» eller «avslappethet»?

Ok! Så hva mener jeg er mer spesifikt enn «jeg er så sliten»?
-jeg er trøtt fordi jeg sover for lite
-jeg er trøtt fordi jeg sover for mye
-jeg føler meg fysisk svekket
-jeg føler at jeg ikke strekker til og har for mye å gjøre i forhold til hva jeg mestrer
-jeg har hodepine
-jeg er trist
-jeg er oppgitt fordi mine behov hele tiden må settes til side for andres behov
-jeg liker ikke å ha så mange avtaler som jeg har
-jeg får for lite egentid
-jeg får ikke trent så mye som jeg ønsker

Gevinsten med å øve seg på mer spesifikke beskrivelser av hvordan man har det, er at det blir lettere å identifisere hva som er vanskelig og lettere å endre på situasjonen. Det liker vi, ikke sant? Vi vil jo helst ha mye energi, ha fred i sinnet og være glade, eller? (Det fins jo selvfølgelig også de som idylliserer melankolien..)

Eierskap til sine følelser og til sitt liv
Det er ikke alltid lett å eie følelsene sine. Det er lettere å si det alle andre sier, slik blir ord som stress og slitenhet allemannseie og kanskje etter hvert litt innholdsløse.

Når en venninne spør deg om det er noe i veien for tiden, siden du sjelden har tid til henne og virker trist, er det lettere å svare «neida, jeg har det fint jeg altså. Jeg bare er så stresset for tiden», enn å svare «ja, takk for at du spør. Jeg har det vanskelig. Jeg har kjørt meg selv for hardt i det siste, gått med høy puls og mange negative følelser». Det betyr egentlig det samme disse to setningene, men du finner en forskjell. Den første setningen sies antakelig med motsetningsfullt innhold.

Vi tåler fint kortvarige tilstander av stress med dets økte beredskap i sanser og kropp, det trenger vi for mobilisering og handlekraft. Det vi ikke trenger er langvarige stress-tilstander. Hånd i hånd med kronisk stressethet går de mindre gode vennene: Sårbarhet for hjerteinfarkt, nedsatt immunsystem, fordøyelsesvansker, søvnvansker.. for å nevne noen.

Hvilepuls
Kanksje tenker du at jøss, – dette er MEG! Hvilke andre ord skal jeg bruke på mitt liv enn å være kronisk stresset???» Vet du, et råd fra meg til deg er da at du må ta deg på alvor. Finn frem penn og papir, skriv noen punkter om når du slappet av sist; hvor var du?, sammen med hvem?, hva gjorde du?, hva følte du?

For noen er det rolig musikk, for andre heavy. For noen er det stillhet, for andre støy. For noen er det å være alene, for andre er det å møte noen. Gjør det samme på «slitenheten» og «stresset». Søk gjerne hjelp til å forstå det bedre, slik at vi kan skape et rom for mer av det gode og mindre av det plagsomme.

Jeg takker for tiden din ikveld, og håper at du har hatt hvilepuls.

Peace of mind er prisverdig og ettertraktet, og som så mye annet er det som alle ønsker seg vanskelig å oppnå. Det kreves ikke penger, ikke mye hvertfall, men det kreves selvrespekt, autonomi og kreativitet. Og… midt i tidsklemma er det svært forståelig å føle på et indre press hvor man spør seg selv, «klarer jeg dette tempoet?» Og hvis svaret er «nei», er det kanskje tid for et familieråd hvor dere går over regnskapet i familien-AS, og finner ut hvor det kan skapes mer rom for akkurat deg.

Bruk øyeblikket, Drømmer, Få det bedre, Håp, Realisme, stress

>Deadline

2 kommentarer

>Deadline = dødslinje
Jeg er fullt klar over at hvis man ber om en oversettelse av ordet «deadline», vil ikke «dødslinje» dukke opp som et alternativ på ordbok.no. Men jeg skal forklare hvorfor ord-for-ord oversettelsen gir mening til begrepet.


Deadline handler som vi vet, om det å måtte levere fra seg et arbeid innen en gitt tidsramme. Deadline gjør som oftest at vi mobiliserer, fokuserer og ferdigstiller. Riktignok ofte med et viss element av stress. 


På andre arenaer i livet er det sjelden snakk om deadlines. Det ville vært stressende, å ha tidsfrister her og der. 
Men i grunn har vi vel alle en stor tidsfrist å forholde oss til; «The ultimate deadline» eller på norsk «dødslinjen», at livet vårt har en ramme og at tiden er begrenset. Ta meg, jeg er 33 år og nærmer meg å ha gått halvveis på min tidslinje.  


Min tidslinje

Hvorfor alt dette snakk om deadline og dødslinje på en søndagsformiddag? Vil jeg stresse folk eller? 
Vel, jeg mener at erkjennelse av en tidslinje med en slutt kan gjøre det lettere å prioritere det viktige; mobilisere og fokusere og få viktige ting gjort før det er for sent.  

40-års krise – erkjennelse av en deadline? 
Noen opplever ikke noe spesielt ved å bikke 40, det er kun en ny dag og et tall. Men 40-års krise er et begrep (eller en klisjé) som er i dagligspråket. Jeg har gjort mine undersøkelser, et ustrukutrert intervju, på mine stakkars venner og familie. Jeg har spurt dem om hva de forbinder med 40-års krise. 



De beskriver alle at 40-års krisen handler om en litt desperat middelaldrende person, som gjennomgår en endring, fra å være litt satt- til så å få «noe over seg». Det som går igjen er det litt paniske, litt desperate og litt komiske over mannen (spesielt ham?) eller kvinnen i denne såkalte krisen. De har plutselig så mye å gjøre og rekke, og foretar en del endringer for å slippe følelsen av desperasjon. 

  • Får eksistensiell følelse med et element av desperasjon 
  • At det er mye man må gjøre før en forlater skuta, og en som forhaster seg litt og gjør alt for å virke yngre. 
  • Utroskap eller finner en yngre partner
  • Plastisk kirurgi
  • Kjøp av motorsykkel 
  • Femten nye hobbyer 
  • Går fra sofasliter til birkeritt 
  • Jobbytte, etc
Hvorfor? Jo, fordi det har dukket opp en erkjennelse av at man statistisk sett er over halvveis i sitt liv. 

Folk har med andre ord mange negative ting å si om 40-års krisen, selvom en del av aspektene er postive; som å komme seg opp av sofaen og gjøre mer i hverdagen. 


Psykoanalytikeren Erik Erikson var opptatt av menneskets psykologiske utvikling gjennom livet, og landet på en 8-stadie utviklingsmodell for mennesket. Hvert stadie innebærer en sentral konflikt, og tilfredshet i hver livsfase er avhengig av hvordan personen klarer å løse den psykososiale konflikten. For eksempel er stadie 5 omhandlende ungdomsperioden, hvor det er vanlige å kjenne på behov for identitet versus forvirring, hvor en god løsning handler om et integrert bilde på seg selv som en unik person. Vi i 30 åra er i vårt unge voksenliv, hvor hovedkonflikt skal omhandle intimitet versus isolering. En god løsning vil handle om å klare å knytte langvarige nære relasjoner, og føle engasjement i egen karriere. Hva har så dette med deadline å gjøre; jo- når en er midtveis i livet, ca 40 år, da kan det for noen bli en vond erkjennelse av dødslinjen der fremme, da man har klart å regne seg til at man nok har gått ca halve løpet. I følge stadieteorien til Erikson handler nettopp det å være midtveis i livet om å skape noe som vil leve videre etter dem eller stagnering/selvopptatthet. En god løsning her er omsorg for familie og fremtidige generasjoner. De siste stadiene handler om en akseptering av alderdom og død, og omsorg for seg selv og de neste generasjoner.

Det bør nevnes at stadieteorier ikke er like «hotte» som de en gang var. Men Eriksons forståelse og opptatthet av det livslange løpet og sentrale konflikter gjennom livet har vel således stått sin prøve ved at det har mye visdom og gjenkjennbarhet i seg. 



Start erkjennelsen litt før midtveis 
Til slutt kan jeg vel si Carpe Diem, og håper søndagen blir nokså god. Start erkjennelsen av deadline litt før midtveis. Det er ikke bare på arbeidet at man skal mobilisere, fokusere og gjøre sitt beste. Det er også i eget liv og i de relasjonene man har. Det er også til egen helse og utvikling. 
Så ta de gode tingene av 40-års krisen som 30-åring, for eksempel. Kjøp deg lysende hvite joggesko og møkk dem til. Kjøp båt hvis du har råd. Reis, hvis tid. Kyss, hvis du har en partner. Hopp, hvis du har gode ben. Gå å se julefilmene på kino, hvis du liker film. Lag din egne sjokolade, med mint og konjakk inni. Engasjer deg i samfunnet, dine barn og partner. 
Det er en ramme på dette livet, men det er jo ikke så farlig. Eller hva? 
Det handler i bunn og grunn om å verdsette hverdagen, og se at dagene som kommer og går, det er selve livet (sitat, en eller annen klok person).


Drømmer, Håp, lykke, Realisme, Tidsklemme

Stille snø

Jeg er glad for at kulda ikke har besøkt meg på samme tid og med samme intensitet som i fjor og året før der. Da kom det minus 15 fra november-mars. Hvertfall er det sånn jeg husker det. Desember- 2009: en baby på den ene armen og en 3 åring i den andre. Det var så kaldt.. Så mye snø å få av klærne.. Så mye is å skrape.. Så mange frosne fingre å varme.. Noen ganger var jeg fristet til å gi opp, til å legge meg ned i nærmeste snøfonn og bare bli der. Men det gjaldt å komme seg gjennom, med visshet om at hestehoven alltid kommer for en dag. Våren 2010 var jeg gladere enn andre. Jeg smilte større enn andre. Jeg var blitt reddet. 


Nå er det desember igjen, 2011, og jeg savner snøen. Jeg savner stillheten en halvmeter snø gir meg. Jeg savner lyden av knitring når jeg trår. Jeg savner det stille synet av snø som faller. Det rene synet av det hvite. Krystallene som glitrer når sol eller måne lyser på. 




Nå kommer jeg på alt det vakre med vinter, kulde og snø. For jeg er lei av regn og vind. 
Noen ganger lurer jeg på om andre også har den samme avstanden mellom drøm og virkelighet. 
..Det er det med å være realist eller drømmer igjen… 
Men her denne søndag 4.desember, vet jeg med sikkerhet at ingenting kunne gjort meg gladere enn å våkne opp til snøvær i morgen. Store snøkrystaller som lavet rolig ned, sånn at jeg kunne ha strukket ut tungen og fanget en-to-tre. Det er drømmen.

 
I det samme det er sagt, så sniker realiteten seg inn. Jeg kommer ikke til å stå alene å nyte synet av snø. Det kommer til å stå to småbarn rundt meg. To som har øyne som skinner som diamanter. To som vil ut. Som vil leke. Bli våte. Bli kalde. Klokka kommer til å tikke i morgen også. Tikke mot arbeidstid. Barna skal ha mange lag klær på. Det vil de slettes ikke. De skal sette seg i bilen. Ikke base i snøen. Det vil de slettes ikke. De skal ut av bilen. Det vil de slettes ikke. Og jeg skal på jobben. Det vil jeg slettes ikke.


Jeg spør noen ganger mine kolleger. Har dere det sånn dere også?Tja, ja og jo og nei. Litt både og.
Problemet mitt er at jeg faller ut i drømmer. De små ser at jeg faller ut som dem, og utnytter det for enhver pris. Når en tanke har begynt å svirre i hodet, fjerner det faste blikket seg og de vet at nå kan planen brytes. Nå er det deres tid. Da skjer det, de løper hit og dit, legger seg ned og ler, sier at de skal bare det ene og bare det andre. Til slutt kommer vi oss jo ofte både til barnehage og jobb. Jeg er hardt oppdratt til å være «on time», og sitter der parat når klokka ringer. Men bak fasaden finner man et bankende hjerte i en kropp som føler den har gått gjennom ild og vann for nettopp å sitte på kontorstolen 08.30. Puh! De skulle bare visst. 


Men.. for bare i dag vil jeg legge vekk realitetens krav. Jeg vil glede meg til snø. Det er det hele. 
Snøen som gjør det lyst og stille. Som gjør at julestjernene i vinduene skinner ekstra sterkt. Som gjør at juleforberedelsene blir koselige. 
I tankene mine er det stille da. Det er krystaller på alle kanter. Helt gratis ligger de der på utetrappen min. Det er en myk lyd når skoen treffer bakken. Det er smil på alle kanter. Det er juletid. 


Sånn får drømmen bare være. Det er bedre sånn. Det er fint å glede seg.