Kategoriarkiv: Håp

De som overrasker oss

Skal du se én eneste film i januar, så har jeg et tips.
Det er norsk regissør! det er en fotnote, men en fin en sådan.

Du skal se et fantastisk portrett av en person som var unik
Annerledes.
En person som har levd.
En som har betydd mye.
En som led i stillhet.
En som kunne trengt hjelp og støtte til å kommunisere, da han var liten.
Til å bli forstått for sine unike talenter og store begrensninger.
En film som viser at tiden går i rett retning når det gjelder å forstå barn med andre begavelser enn det sosiale.
Det handler også om den store krigen som ikke er så lenge siden, om hat og makt.
Om kjærlighet.
Og om å kjempe på den rette siden.

Det handler om tillit! Herlig tillit!
Sometimes it is the people who no one imagines anything of who do the things that no one can imagine

Filmens navn?
The imitation game,
basert på sann historie.

Stikkord:
mellommenneskelig kommunikasjon, elektronisk kommunikasjon, forskning, kjærlighet, asperger syndrom, kode språk, puslespill, kjærlighet, fordommer, kunnskapsløshet, innsats, hat, frykt, sorg

2207

Sjelden har noen fått mer oppmerksomhet for sine kriminelle handlinger enn terroristen som drepte i det politiske hjertet, ett år siden.
Sjelden har noen smertet oss som et folk, mer enn ham.

Det er idag ett år siden vi ble sjokkert over hva en ung mann var i stand til å gjøre for å få frem sitt budskap. Ett år. Jeg hadde glemt det, litt bevisst også – men med alle radiosendingene er det umulig å distansere seg i dag.

Mange direkte involverte heles aldri helt. Litt, men ikke helt. Mange av oss andre ble indirekte involvert. Tårene falt, også hos oss.

På jobb – uten klienter
Uken etter satt jeg på jobb, hadde vakt og ventet storinnrykk. Jeg satt som klistret ved telefonen. Håpet at noen ville ringe, for en støttende samtale. Men den var nokså stille. Vi avlyste avtaler, men fikk få henvendelser. Mye takket være godt tilrettelagt kriseapparat i kommunene. Mye fungerte.

Og så er traumebehandling heller ikke noe som skal starte rett etter en katastrofal hendelse. Tiden rett etter kan hele sår, spesielt de første timene. Media var dessverre for pågående på ofrene. Det er uheldig for integrering av de traumatiske minner.

Det er først etter flere måneder at man kan se hvem som klarer å komme seg videre uten profesjonell hjelp og hvem som føler psyken er forstrukket og presset. Så nå, ett år etter, bør de som strever få gode tilbud.

Idag minnes mange de som ofret mye for å redde liv, de som døde og de som overlevde. Det er viktig å le sammen, også i dag. Sette pris på livet. På hverandre.

Jeg tenker på de etterlatte i dag. Så får tilregnlighet og utilregnelighet ligge. Idag vil nok mange føle på det de følte i fjor.
Mange ungdommer var så triste i fjor, de som kjente noen. Og de som ikke kjente noen. De vil kanskje trenge en armkrok også i dag.

There goes the happiness train…

Det farer i høyhastighetsfart fra deg
Toget er lastet med din lykke
Det drar fra deg
Forsvinner i horisonten

Det var en gang lykken pleide å regne ned
Det var bare å ta i mot
Nå kjører den av gårde
Uten å melde om neste ankomst

Ikke forkast lykketoget
den dag det plutselig returnerer
Kjøp billett på ny
og hopp på

Ta en sjanse
for at den vil lave ned
Nok en gang

Inspirasjon: Happiness Train, by Jessica Lauren Four

Whitney whitney whitney…

Det var ikke et tørt øye å se i kinosalen da The Bodyguard var ferdig. Kombinasjonen av nydelig musikk, fantastisk vokal, en utrolig skjønnhet og et vakkert eventyr ble i sterkeste laget for de fleste av oss. Det var «I will allways love you» på repeat i ett år før jeg var klar til å gå videre.

I natt døde du.

Hvordan kan det ha seg spør mange, at en som tilsynelatende har alt lever et liv og velger sine relasjoner som ikke svarer til henne i det hele tatt?

Selvverdi
Vel, det er ofte en avstand mellom hva andre tenker om en – og hva en selv tenker om seg selv. Selvverdi er komplisert, og det er sjelden slik at en kan gjette ut i fra objektive kriterier. Den nydelige kvinnen som ler og kaster på håret, hun kan ha de mørkeste stunder i ensomhet. Det vet vi jo..

Whitney selv har uttalt at hun var både sin beste venn og sin verste fiende. Hun kunne altså sette de strengeste dommer over seg selv, og ikke alltid ønske seg det beste. Heldigvis hadde hun også evne til å være sin beste venn, det er godt å høre.

Rusmisbruket sa hun også satte dype spor, og forandret henne. Det vet vi jo at det gjør. Åpenbart.

Teorien om lært hjelpeløshet
Jeg husker at jeg stilte meg spørsmålet, som jeg gjør i jobben min hele tiden: Hva gjør at hun blir i et forhold hvor hun misbrukes?

Whitney, av alle, kunne vel få den snilleste og vakreste mannen på jordkloden? Hun giftet seg midt i suksessen, og det var det ene blåmerket etter det andre som media fikk nyss om.

Var hun svak? Nei, det er ikke interessant spørsmål. Det handler ikke om svak og sterk, i hovedsak. Dersom en person ikke tror på at situasjonen kan påvirkes, kan en tilstand av resignasjon inntreffe.

I psykologien har vi dette hundeeksperimentet (beklager dere hundeelskere! vit at det er strengere etiske regler i dag). Noen hunder var i et rom, fikk milde men ubehagelige støt. Støtet ble forberedt av en alarm. Etterhvert lærte hundene seg å hoppe over til andre rommet, når alarmen pep. Slik unngikk de støtet. Men det var en annen gruppe hunder som fikk en litt annen versjon. Alarmen pep noen ganger før støtet, men noen ganger kom støtet uforberedt. Andre ganger pep alarmen, men støtet uteble. Det var altså høy grad av uforutsigbarhet i situasjonen. I starten forsøkte hundene riktignok å hoppe over, finne et logisk system for å unngå smerte, men etterhvert viste de en interessant atferd. Alarmen pep, og de satt stille, og ventet på støtet. De resignerte. Dette, og lignende varianter, har lært oss noe om sosial læring, og behov for å kunne føle påvirkingskraft eller kontroll over situasjonen.

Vi spør oss, hvorfor rømte ikke Fritzl’ datter tidligere?, hvorfor forteller ikke barn om overgrep?, hvorfor blir noen i destruktive parforhold? Det er noe med at hvis man har resignert så har man resignert. Finner det beste i situasjonen, og finner gode argumenter- kanskje en aksept til og med- som gjør at andres dårlige atferd blir forståelig- det hjelper mot ubehaget ved kognitiv dissonans.

Vel, Whitney! Takk
Du er i dessverre godt selskap med å være en lysende stjerne som går bort for tidlig. At du var vakker, er ingen tvil. Nydelig!
Men ikke sikkert du så det slik.
At du sang slik at andre gråt, det tror jeg du visste.
At du fortjente bedre, vel… det hjelper så lite.
Hvil i fred. Musikken lever videre! Takk for at du påvirket mitt liv!