Kategoriarkiv: Håp

2207

Sjelden har noen fått mer oppmerksomhet for sine kriminelle handlinger enn terroristen som drepte i det politiske hjertet, ett år siden.
Sjelden har noen smertet oss som et folk, mer enn ham.

Det er idag ett år siden vi ble sjokkert over hva en ung mann var i stand til å gjøre for å få frem sitt budskap. Ett år. Jeg hadde glemt det, litt bevisst også – men med alle radiosendingene er det umulig å distansere seg i dag.

Mange direkte involverte heles aldri helt. Litt, men ikke helt. Mange av oss andre ble indirekte involvert. Tårene falt, også hos oss.

På jobb – uten klienter
Uken etter satt jeg på jobb, hadde vakt og ventet storinnrykk. Jeg satt som klistret ved telefonen. Håpet at noen ville ringe, for en støttende samtale. Men den var nokså stille. Vi avlyste avtaler, men fikk få henvendelser. Mye takket være godt tilrettelagt kriseapparat i kommunene. Mye fungerte.

Og så er traumebehandling heller ikke noe som skal starte rett etter en katastrofal hendelse. Tiden rett etter kan hele sår, spesielt de første timene. Media var dessverre for pågående på ofrene. Det er uheldig for integrering av de traumatiske minner.

Det er først etter flere måneder at man kan se hvem som klarer å komme seg videre uten profesjonell hjelp og hvem som føler psyken er forstrukket og presset. Så nå, ett år etter, bør de som strever få gode tilbud.

Idag minnes mange de som ofret mye for å redde liv, de som døde og de som overlevde. Det er viktig å le sammen, også i dag. Sette pris på livet. På hverandre.

Jeg tenker på de etterlatte i dag. Så får tilregnlighet og utilregnelighet ligge. Idag vil nok mange føle på det de følte i fjor.
Mange ungdommer var så triste i fjor, de som kjente noen. Og de som ikke kjente noen. De vil kanskje trenge en armkrok også i dag.

There goes the happiness train…

Det farer i høyhastighetsfart fra deg
Toget er lastet med din lykke
Det drar fra deg
Forsvinner i horisonten

Det var en gang lykken pleide å regne ned
Det var bare å ta i mot
Nå kjører den av gårde
Uten å melde om neste ankomst

Ikke forkast lykketoget
den dag det plutselig returnerer
Kjøp billett på ny
og hopp på

Ta en sjanse
for at den vil lave ned
Nok en gang

Inspirasjon: Happiness Train, by Jessica Lauren Four

Whitney whitney whitney…

Det var ikke et tørt øye å se i kinosalen da The Bodyguard var ferdig. Kombinasjonen av nydelig musikk, fantastisk vokal, en utrolig skjønnhet og et vakkert eventyr ble i sterkeste laget for de fleste av oss. Det var «I will allways love you» på repeat i ett år før jeg var klar til å gå videre.

I natt døde du.

Hvordan kan det ha seg spør mange, at en som tilsynelatende har alt lever et liv og velger sine relasjoner som ikke svarer til henne i det hele tatt?

Selvverdi
Vel, det er ofte en avstand mellom hva andre tenker om en – og hva en selv tenker om seg selv. Selvverdi er komplisert, og det er sjelden slik at en kan gjette ut i fra objektive kriterier. Den nydelige kvinnen som ler og kaster på håret, hun kan ha de mørkeste stunder i ensomhet. Det vet vi jo..

Whitney selv har uttalt at hun var både sin beste venn og sin verste fiende. Hun kunne altså sette de strengeste dommer over seg selv, og ikke alltid ønske seg det beste. Heldigvis hadde hun også evne til å være sin beste venn, det er godt å høre.

Rusmisbruket sa hun også satte dype spor, og forandret henne. Det vet vi jo at det gjør. Åpenbart.

Teorien om lært hjelpeløshet
Jeg husker at jeg stilte meg spørsmålet, som jeg gjør i jobben min hele tiden: Hva gjør at hun blir i et forhold hvor hun misbrukes?

Whitney, av alle, kunne vel få den snilleste og vakreste mannen på jordkloden? Hun giftet seg midt i suksessen, og det var det ene blåmerket etter det andre som media fikk nyss om.

Var hun svak? Nei, det er ikke interessant spørsmål. Det handler ikke om svak og sterk, i hovedsak. Dersom en person ikke tror på at situasjonen kan påvirkes, kan en tilstand av resignasjon inntreffe.

I psykologien har vi dette hundeeksperimentet (beklager dere hundeelskere! vit at det er strengere etiske regler i dag). Noen hunder var i et rom, fikk milde men ubehagelige støt. Støtet ble forberedt av en alarm. Etterhvert lærte hundene seg å hoppe over til andre rommet, når alarmen pep. Slik unngikk de støtet. Men det var en annen gruppe hunder som fikk en litt annen versjon. Alarmen pep noen ganger før støtet, men noen ganger kom støtet uforberedt. Andre ganger pep alarmen, men støtet uteble. Det var altså høy grad av uforutsigbarhet i situasjonen. I starten forsøkte hundene riktignok å hoppe over, finne et logisk system for å unngå smerte, men etterhvert viste de en interessant atferd. Alarmen pep, og de satt stille, og ventet på støtet. De resignerte. Dette, og lignende varianter, har lært oss noe om sosial læring, og behov for å kunne føle påvirkingskraft eller kontroll over situasjonen.

Vi spør oss, hvorfor rømte ikke Fritzl’ datter tidligere?, hvorfor forteller ikke barn om overgrep?, hvorfor blir noen i destruktive parforhold? Det er noe med at hvis man har resignert så har man resignert. Finner det beste i situasjonen, og finner gode argumenter- kanskje en aksept til og med- som gjør at andres dårlige atferd blir forståelig- det hjelper mot ubehaget ved kognitiv dissonans.

Vel, Whitney! Takk
Du er i dessverre godt selskap med å være en lysende stjerne som går bort for tidlig. At du var vakker, er ingen tvil. Nydelig!
Men ikke sikkert du så det slik.
At du sang slik at andre gråt, det tror jeg du visste.
At du fortjente bedre, vel… det hjelper så lite.
Hvil i fred. Musikken lever videre! Takk for at du påvirket mitt liv!

Vi er slitne og stresset for tiden…!?!

Ord som «sliten» og «stresset» er mye brukt i hverdagsspråket. Det er fint at det er rom for å snakke om hvordan vi har det i hverdagen, og fint at vi møter hverandre med forståelse på det.

Det som er interessant er at det er vanskelig for mange å sette ord på hva mer det handler om enn slitenhet.
Hva betyr det for deg? spør jeg.
Hvordan merker du at du er sliten?
Er det forskjellig typer slitenhet?

Selv når fokuset er der i en tillitsfull terapirelasjon fremstår slike vanebetegnelser på indre tilstander som vage.
Det kan virke som at ordene er så mye brukt, at de nærmest har blitt innholdsløse?

Som psykolog er jeg opptatt av at det å sette ord på kroppens tilstander og emosjonenes væren er viktig.
Det er viktig å dele opp diffuse ord som gjentas og som omtaler et ubehag eller uro, til mer anvendelige og forståelige deler.

Ta begrepet ‘stress’
Mye brukt! hva betyr det egentlig?
Det er ikke helt enkelt å definere stress faktisk, da det er en subjektiv opplevelse knyttet til en situasjon. På engelsk skiller man mellom stressorer, stress og distress, for å fremheve det individuelle ved reaksjonen, og også for å fremheve at den fysiologiske aktiveringen ikke trenger være ugunstig.

Generelt kan det vel holde å si at ‘distress’ omhandler en tilstand av fysiologisk aktivering og psykisk uro, som oppstår når man opplever at man ikke har ressurser til å mestre de kravene som er forventet av en. Det er således en tilstand som kan lede til og henger sammen med den mye omtalte slitenheten.

Et slag for spesifisering
Jeg slår et slag for å være mer spesifikk på ord som stress, slitenhet og slappe av. Du kan gjerne foreta en egen-ransakelse! Hva betyr disse ordene for akkurat deg?
Hva kjenner du i kroppen, hvilke følelser fornemmer du og hvilke tanker dominerer? I hvilke situasjoner tenderer du å kjenne på «stress», «slitenhet» eller «avslappethet»?

Ok! Så hva mener jeg er mer spesifikt enn «jeg er så sliten»?
-jeg er trøtt fordi jeg sover for lite
-jeg er trøtt fordi jeg sover for mye
-jeg føler meg fysisk svekket
-jeg føler at jeg ikke strekker til og har for mye å gjøre i forhold til hva jeg mestrer
-jeg har hodepine
-jeg er trist
-jeg er oppgitt fordi mine behov hele tiden må settes til side for andres behov
-jeg liker ikke å ha så mange avtaler som jeg har
-jeg får for lite egentid
-jeg får ikke trent så mye som jeg ønsker

Gevinsten med å øve seg på mer spesifikke beskrivelser av hvordan man har det, er at det blir lettere å identifisere hva som er vanskelig og lettere å endre på situasjonen. Det liker vi, ikke sant? Vi vil jo helst ha mye energi, ha fred i sinnet og være glade, eller? (Det fins jo selvfølgelig også de som idylliserer melankolien..)

Eierskap til sine følelser og til sitt liv
Det er ikke alltid lett å eie følelsene sine. Det er lettere å si det alle andre sier, slik blir ord som stress og slitenhet allemannseie og kanskje etter hvert litt innholdsløse.

Når en venninne spør deg om det er noe i veien for tiden, siden du sjelden har tid til henne og virker trist, er det lettere å svare «neida, jeg har det fint jeg altså. Jeg bare er så stresset for tiden», enn å svare «ja, takk for at du spør. Jeg har det vanskelig. Jeg har kjørt meg selv for hardt i det siste, gått med høy puls og mange negative følelser». Det betyr egentlig det samme disse to setningene, men du finner en forskjell. Den første setningen sies antakelig med motsetningsfullt innhold.

Vi tåler fint kortvarige tilstander av stress med dets økte beredskap i sanser og kropp, det trenger vi for mobilisering og handlekraft. Det vi ikke trenger er langvarige stress-tilstander. Hånd i hånd med kronisk stressethet går de mindre gode vennene: Sårbarhet for hjerteinfarkt, nedsatt immunsystem, fordøyelsesvansker, søvnvansker.. for å nevne noen.

Hvilepuls
Kanksje tenker du at jøss, – dette er MEG! Hvilke andre ord skal jeg bruke på mitt liv enn å være kronisk stresset???» Vet du, et råd fra meg til deg er da at du må ta deg på alvor. Finn frem penn og papir, skriv noen punkter om når du slappet av sist; hvor var du?, sammen med hvem?, hva gjorde du?, hva følte du?

For noen er det rolig musikk, for andre heavy. For noen er det stillhet, for andre støy. For noen er det å være alene, for andre er det å møte noen. Gjør det samme på «slitenheten» og «stresset». Søk gjerne hjelp til å forstå det bedre, slik at vi kan skape et rom for mer av det gode og mindre av det plagsomme.

Jeg takker for tiden din ikveld, og håper at du har hatt hvilepuls.

Peace of mind er prisverdig og ettertraktet, og som så mye annet er det som alle ønsker seg vanskelig å oppnå. Det kreves ikke penger, ikke mye hvertfall, men det kreves selvrespekt, autonomi og kreativitet. Og… midt i tidsklemma er det svært forståelig å føle på et indre press hvor man spør seg selv, «klarer jeg dette tempoet?» Og hvis svaret er «nei», er det kanskje tid for et familieråd hvor dere går over regnskapet i familien-AS, og finner ut hvor det kan skapes mer rom for akkurat deg.