Champagnen sprudlet i de to glassene. Det ene var til meg.

De små menneskene i sort nedi orkestergraven klarte sammen å skape Verdis udødelige.

Jeg forsøkte å luke ute alle de andre rundt meg; de gråhårede, de som småpratet, de som ikke hadde pyntet seg, de som følte seg så hjemme at det fikk et hverdagslig preg over det hele, de som nikket og så ut til å være bevandret i plottet og på forhånd briljerte med diverse tolkninger av det hele.

Det var ikke et barn å se, ingen å løpe etter, ingen å trøste eller bære. Det var meg, ham, champagne og italiensk opera den kvelden.

Mammarollen hadde overtatt i for lang tid, og jeg trengte å late som at alt dette var kun for meg. Min kveld.

Jeg skulle suge inn den barnefrie atmosphære, ha øreringer som glitret som ingen barn skulle dra i, ha håret løst uten å bli bustet til, ha lebestift som ingen kysset vekk. Jeg skulle nyte hvordan ekstreme følelser blir visualisert og strødd utover. Jeg skulle puste inn den hemmelige formen for Opera.

Alt er lov- ingenting for drøyt

Det rives og dras i skuelspillerene med de store stemmer. De er fulle av konflikter. De knivstikker. De er utro. De hyler av følelsenes smerte.

Og det er visst lov, på Operaen. De gråhårede rundt meg nikker og smiler de, rett etter at Lady Macbeth og Macbeth har myrdet – for makt, penger, ære! Publikum sitter rolig i stolene sine.
Burde de ikke reise seg i forakt, marsjere ut, og si at: dette er for drøyt? Sånn skal ikke mennesker gjøre, vi skal være snille og greie!? Vårt begjær skal legges lokk over.
Men neida, dette er Opera- og da kanskje alt stuerent?

De som kaster sine harde dommer over filmer med voldscener, sexscener, … her er alt lov! også for den eldre garde.

De syv dødssynder
De mest kjente operaene synes å ta for seg menneskesinnet på sitt verste og på sitt sarteste. De hater med den sterkeste sjalusi, deres misunnelse fører til drap, de fråtser og begjærer.

De gjør alt vi ikke bør gjøre. De spiller ut menneskets mørke sider. De underholder oss. De sprenger skalaen.

Vår misunnelse blir liten til sammenligning.
Vår sjalusi som småsmuler.
Vår griskhet som beskjedenhet.
Vårt ønske om lønnsforhøyelse og ny bil viskes ut sammenlignet med deres blodpenger.

Kan det være de syv døddsynder, som går igjen- i den hemmelige Opera-formelen?

Superbia (hovmod)

Avaritia (griskhet)

Luxuria (nytelse)

Invidia (misunnelse)

Gula (fråtsing)

Ira (vrede)

Acedia (latskap)

Uansett, mitt ønske for kvelden var å nyte livet (Luxuria), ta store slurker av champagnen (Fråtsing) så det rant nedover lepper, hals og kjole (Griskhet)- jeg knitret med sjokoladepapiret merket irritasjonen på ham raden foran, og knitret ennå mer med papiret mens sjokoladen smeltet på tungen, jeg smilte når jeg tenkte på at jeg skulle sove vekk dagen derpå (Latskap).

Uskyldig? Jada.

Følelser kan beskrives i grader, som på et kontinuum.
Hvor sint er du, på en skala fra 1-10? Hvor max er for eksempel raseri, og minimum litt irritert.

Operettene sprenger vel alle følelse-skalaer?
Ellers er det ikke drama nok for pengene.
Mens vi vanlig dødelige holder oss et stykke lenger nede. Men det er nok samme skala, for folket smiler og nikker – med dårlig skjult gjenkjennbarhet – når dolken settes i brystet på fienden.

God helg!